klassisk situasjon.. og det gjør så vondt

[Anonym bruker]

Jeg ønsker å beholde.. mannen ønsker ikke.

Jeg har et barn fra før på snart 7 år, sammen har vi et barn som snart er 2,5 år. Vi er gift og har kjøpt enebolig. Huset viste seg å være i særdeles dårlig forfatning, så det er MYE arbeid som gjenstår.

 

Han er noe yngre enn meg og har nå i voksen alder bestemt seg for å ta høyere utdannelse. Dette vil ta MINST 4 år.

Jeg var feridg utdannet etter 4 år på høgskole i fjor, så jeg er ganske sikret jobb, selv om jeg må ta til takke med vikariater et par år til.

 

for 1 uke siden fant vi ut at vi ventet vårt 2. barn. Han ønsker å beholde men sier vi ikke kan pga økonomien og det at han skal studere.

Jeg derimot ser KUN løsnnger.

Nei, vi lever ikke flott nå, men får betalt regningene og har middag på bordet hver dag.

Når jeg er i permisjon kan vi redusere barnehageplassen litt og også kvitte oss helt med SFO. Dette vil gjøre at vi kommer på forskudd med regninger igjen og får spart opp til dem. Ikke ligge på etterskudd som nå der vi ikek har satt av penger til de kommer.

 

Jeg har grått hver dag siden jeg fant ut at jeg er gravid. Jeg vil så inderlig IKKE ta abort.. men har sagt at han skal få viljen sin. Nå gråter jeg for barnet som vi ville elsket så høyt. Som min eldste spør etter, og som yngste hadde kommet til å være så god mot.

 

Jeg kommer alltid til å undre på hva som kunne blitt, hvor fantastisk og herlig også dette barnet ville blitt. Kjent på hvilket under det er å være beæret med barn..

 

Det er så utrolig vondt å sitte i denne situasjonen. Han vil jeg skal ringe lege for å bestille time i morra.. Da er jeg 5+4 og iflg terminkalkulatoren er dette dagen hjertet begynner å slå.. Livet føles bare svart akkurat nå.. =(

[Anonym bruker]

ikkje gjør noe du vil angre på... det er du som kommer til å slite med det videre, vent en uke til og snakk ordentlig med mannen din... før dere bestemmer noe...

lykke til...

[Anonym bruker]

Helt enig med overnevnte. Ikke gjør noe ennå, du har fremdeles tid til å snakke med ham. Alt i livet er ikke planlagt, men det betyr ikke at det er feil fordet.

Håper det ordner seg til det beste for deg!

[Anonym bruker]

Sitter i saksa selv,men jeg er 8,5 uke på vei med nr 3..Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for bare to,men gjort er gjort og jeg føler ikke det er rettferdig i det hele tatt å skulle ta fra den lille livet..

Blir også tre forrholdsvis tette,nesten 2 år mellom nr 1 og 2 og det blir 2 år mellom nr 2 og 3..

Vi hadde masse planer,mannen vil begynne på skolen igjen og jeg vil starte egen bedrift,vi har bare en liten personbil og veldig trang økonomi akkurat for øyeblikket..

Men vi klarer oss og det kommer ikke til å være sånn bestandig..

 

Mannen min var HELT i mot ett barn til da testen var positiv,men etter som tiden har gått så har han blitt usikker og sier nå at vi godt kan få en til så det er opp til meg å ta den endelige avgjørelsen..-noe jeg sliter veldig med.Blir nesten kvalm bare ved tanken på abort,men jeg vet at vi vil få det veldig bra med bare to også..

 

Er det værste jeg har vært med på,har time til medisinsk abort på søndag så jeg har ikke så mange dager å bestemme meg på..

 

Stemmer for at noen bestemmer det for meg så slipper jeg å tenke mer på det:p uff

 

Er så redd for at jeg vil angre masse etterpå hvis jeg velger å avbryte,for de sier at er man i den minste tvil så ikke ta abort..

 

Uansett hva du velger,masse masse lykke til:)

[Anonym bruker]

Da stemmer jeg for at du beholder

Men det er jo ditt valg. Hvis du skal gjøre det, burde du ihvertfall ikke ta medisinsk abort...det er det verste jeg har opplevd i hele mitt liv, jeg ville jo egentlig ikke ta abort heller, og da blir det vel ekstra ille. Men jeg ser jo at andre har mer "positive" erfaringer med det.

 

 

[Anonym bruker]

Det blir ikke alltid som planlagt, og et barn til koster da slettes ikke så mye de første årene. Leker og klær kan også kjøpes brukt og arves.

 

Det at DU ikke vil er svar nok for deg. Du ma aldri ta abort fordi noen andre vil det! Du vil angre på det, og slite leeeenge med det. Det vil gå mer utover forholdet deres enn om dere beholder barnet.

 

Livet blir ikke alltid som planlagt.

Selv er jeg gravid, ikke planlagt. vi er godt voksne- og mannen min ble vel ikke akkurat hurra-glad med tanke på alderen vår..... men vi er sammen, greier oss økonomisk, og har fra før 3 barn. En titt på de....og vi vet at vi aldri kunne....ikke i vår situasjon.

 

Et hus er et hus. Men om det kniper på, så kan man søke Husbanken om bostøtte.

 

Du er klar for dette barnet. La det vokse og gro- og gled deg. Mannen din skifter nok mening skal du se. Det er jo hans avkom også.

 

lykke til!

 

[Anonym bruker]

jeg har fortsatt ikke bestilt legetimen.. I dag er jeg 6+3. Jeg har sagt ifra til mannen at dette er noe jeg ikke kan gjennomføre. Hvis dette går galt fra naturen sin side, da skal jeg akseptere det, men jeg kan ikke fjerne et friskt barn selv.

 

Han er ikke lykkelig. Han har knapt sovet de siste nettene. Jeg føler meg som en kjempeegoist. Jeg vet det ikke er det beste tidspunktet å få et barn til på. Jeg vet det blir en vanskelig tid fremover..

 

Men om 4 år, når han er ferdig å studere.. da er vi ferdige. Yngste vil være 3 år, vi kan kose oss med store barn som begynner å bli selvstendige og se framover..

 

>Vi skal klare dette.. Jeg skal klare å være sterk nok for oss begge..

 

HI

[Anonym bruker]

Stolt av deg. Om du føler deg egoistisk, skal du tenke på at du tenker slettes ikke bare på deg, men også på sjansen du gir barnet:-) Og om du hadde gjort som mannen tilsynelatende vil- er det han som er egoistisk. Dvs du er uansett den minst egoistiske av dere. og tross alt det er jo din kropp det handler om:-)

Du klarer dette, du virker fornuftig og sterk!

 

~klem