min far har psykiske problemer. nå skal han og mamma skilles og jeg er livredd for hva han kan finne på, hva kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

jeg klarer ikke begynne å legge ut om problemene hans og hvordan han er for det blir for mye å skrive.

men raskt fortalt så har han vært ganske hardhendt med meg og søsknene mine når han ble sint, han kan ta hva som helst og lage en negativ ting ut av det, og han gjentar om og om igjen hvor psykotiske alle andre rundt han er og at han er den eneste normale og han holder på å bli gal av det.

 

han har selvfølgelig perioder der han er helt fantastisk og jeg glemmer nesten den "skumle siden av han. men for noen dager siden sa han noe som jeg ikke klarer å legge fra meg.

han snakket om disse familietragediene der et familiemedlem dreper alle i familien og så tar livet av seg selv til slutt. og sa "jeg forstår egentlig hvorfor de gjør det"

 

det er jo helt sykt sagt!!

 

mamma vet om det og det bekymrer selvfølgelig henne også men hun sier at hun ikke kan nekte han å ha samvær med søsteren min. vi er 3 voksne søsken og så har vi en liten søster på 7 som er hos far fra søndag til tirsdag..

 

han er så pass ustabil at jeg ville ikke stolt på han. men hadde noen tatt det opp med han hadde det i hvert fall gått galt. jeg har så lyst å gjøre noe men hvet ikke hva og hvordan. jeg er kjempeglad i far men han har to personligheter. den andre er jeg livredd for..

hjelp?

[Anonym bruker]

oioi - høres ut som om alle alarmbjeller burde ringe kjempehøyt!

Jeg tror jeg ville tatt kontakt med barnevernet, sånn at han i det minste kanskje får samvær under tilsyn (da er hun aldri alene med ham)

 

uff, skjønner at du er redd!!

[Anonym bruker]

jeg har i mange år prøvd å ta det opp på en veldig fin måte at han trenger hjelp.

da mamma (endelig) gikk fra han kom han på døra og ville bo hos meg. jeg sa faktisk ja kun fordi jeg var redd for å gjøre han sint. han lå her på sofaen og gråt i noen dager mens jeg gjorde alt for han. han orket ikke en gang å reise seg for å hente et glass vann og ropte på meg for den minste ting.

 

jeg har faktisk en datter på 6 mnd som jeg er alene med (!!) men det var i hvert fall ikke noe hjelp i han så det ble for mye for meg.

jeg sa det til han at jeg klarte ikke ta meg av både han og babyen og at jeg trodde ikke det kunen være så godt for henne heller å se morfaren deprimert på sofaen hver dag.

jeg forklarte hva han gjorde feil, at han er en voksen mann og hva han burde gjøre. innse at han trengte hjelp og gjøre noe med det. understrekte også at jeg var glad i han

 

da fikk jeg tilbake at jeg ville ødelegge livet hans og at mamma hadde hjernevasket alle ungene til å tro at han var syk og at han hadde ingen grunn til å leve. jeg spurte om han ikke hadde satt pris på alt jeg hadde gjort for han de siste dagene. da sa han at jeg hadde jo bare gjort ting verre.

så ringte han broren min og sa at jeg ikke ville ha noe mer med han å gjøre og fortalte masse ting jeg hadde gjort som jeg IKKE hadde gjort! han er jo veldig tydelig syk!

 

beklager det ble så veldig langt dette. skriver mye når jeg er frustrert

 

HI

[Anonym bruker]

men hvordan og hva sier jeg til barnevernet? har jo absolutt ikke lyst til å gjøre han ennå mer frustrert...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg vet at det er tøft, men noe må gjøres, ikke minst av bekymring for lillesøsteren din.

Fortell historien din til barnevernet slik som du fortalte her inne. Skriv gjerne et brev, hvis du synes det er lettere.

 

Hilsen en som har barn med en psykisk syk

 

[Anonym bruker]

En ting er barnevernet, men dersom du seriøst er redd for at han skal forsøke å ta livet av noen, må du selvsagt kontakte politiet.

 

 

 

 

[Gjest]

Det finnes en støttetlf du kan ringe for pårørende til mennesker med psykiske problemer. Kanskje de har råd til hvordan du kan gå fram? Hvis han virkelig er syk nok til å kunne skade noen kan det kanskje være grunnlag for tvangsinnleggelse.

 

Hvis han ikke kan sies å være psykotisk, bare en drittsekk, er heller politiet rette instans ... men de kan jo ikke gjøre noe uten at du har konkrete trusler å vise til, for eksempel.

[Anonym bruker]

Hei

Forstår din frustrasjon og redsel. Jeg har selv opplevd mye i min barndom med en syk far.

Jeg tror den beste løsningen her er at du snakker med resten av din familie og forklarer dem hva du opplever og at din mor evt tar kontakt med barnevern/advokat for at din far ikke skal ha samvær uten tilsyn med sine yngste barn.

Muligens resten av dine eldre søsken ikke oppfatter situasjonen slik du gjør?

Kan du ta kontakt med legen hans for evt å se på tvangsbehandling?

Håper dere får en fin 17.mai:)

[Anonym bruker]

Min far er litt lik der som din far.

Men han legger seg ikke ned å gråter, det gjør han ikke.

Men han er veldig sint hele tiden omtrent, og alt som skjer galt er alle andre sin feil. Uansett hva det er.

Kommer man i en diskusjon med han så klikker han om du ikke er enig og kaller deg for de styggeste ting.

Når mine foreldre skulle skilles så klikket det for han.

Min søster var da 13 år.

Han ringte til torpedoer (vet aldri om han gjorde det eller bare spillte) mens hun satt der, ga beskjed om at han hadde betalt de 30 000,- og nå måtte de faen meg ta kjerringa av dage.

Han sa også at han hadde en pistol han skulle skyte min mor i hodet med, til min søster.

Han kom ned til mamma om natten, prøvde å bryte seg inn.

 

Vi gikk til politiet, så fikk mamma voldsalarm.

Det ble senere rettsak også, hvorpå jeg & min søster måtte vitne mot pappa.

 

Jeg har noe kontakt med han i dag, men så lite som mulig. Han er seg selv lik, og kontakt med han ender som oftest i krangler. Samtidig så er han min far, og jeg føler vel en slags plikt å være en noenlunde datter for han.

Min farfar var helt lik, og han ble bare værre med årene.

Han tok livet sitt når han var ett par og femti år.

Han fikk vel diagnosen shcizofren rett før han tok livet sitt.

 

Om dere er redde for hva han kan finne på, så snakk med politiet.

Siden din søster er såpass liten ville jeg også snakket med bv, høre hva de kan hjelpe med og råde dere til.