Er det sånn for alle?

[Anonym bruker]

I de 3 første ukene av min sønns liv angret jeg på at jeg hadde fått han. Likte han ikke og skulle ønske vi hadde gitt oss med den ene vi hadde fra før. Hadde ikke noe tålmodighet med han og tror ikke jeg hadde klart meg hadde ikke kjæresten min vært hjemme. Var trøtt og sliten, gråt stort sett hver kveld ved kveldsamminga og hadde vondt i magen hver gang han ville ha pupp. Etter 3 uker ble det noe bedre, angra ikke like mye, men likte han fortsatt ikke noe særlig.

 

Etter 6 uker begynte det å bli bedre, kunne si at jeg likte han og regna med at nå kom det til å bli bra. Etter 2 mnd syns jeg det var bra, hadde endelig en sønn jeg var glad i og ikke kunne vært foruten.

 

Opplever alle det sånn eller er det bare meg?

[Gjest ->>-]

Alle er nok ikke sånn, men du er heller ikke alene om det. Det er ikke uvanlig å bruke litt tid på tilknytningen til et nytt barn.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også slik, det kalles fødselsdepresjon. Depresjon slår ut på forskjellige måter, jeg fikk det på denne måten. Hadde lite kjærlighet og morsfølelse for babyen, tok meg over 6 mnd før jeg begynte å bli skikkelig glad i datteren min. Etter 1 år hadde jeg følelser for barnet mitt jeg aldri trodde var mulig. Det tok bare veldig lang tid før jeg fikk utviklet alle disse følelsene.

[Anonym bruker]

Tror jeg ville hatt det som deg dersom jeg hadde fått barn som 20-åring f.eks., da ville jeg følt at det ødela mye av livet mitt, kroppen min osv. Men nå er jeg blitt mor først som 36-åring, og nå er jeg "overmoden" til å ta meg av et lite nurk og bruke energi på henne. Det er noe jeg har tenkt på i flere år, derfor føltes det naturlig at hun kom hjem til oss.

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Nei motsatt her, men vet at hele spekteret av reaksjoner er vanlige.

Både jeg og pappaen elsket både det første og det andre nurket fra første sekund.

[Anonym bruker]

Er nærmere 30 år nå og har en fra før, ikke vært bekymra for en ødelagt kropp jeg, ift amminga var det mer at jeg ikke likte det, fikk ekkelt sug i magen. Med forrige var det ikke noe prblem, syns amming var veldig koselig da. Amminga nå går bedre, men kjenner det fortsatt litt i magen.

 

 

[Anonym bruker]

Har lurt på om det var en fødselsdepresjon, men har vel kanskje tenkt at det skal være verre på en måte før jeg kan kalle det det...

[Anonym bruker]

Sånn var det med første her, og tenkte ikke tanken at det kunne bli noe annerledes med andremann..

 

HI