Kjeft...

[Anonym bruker]

Håper noen orker å komme med innspill på situasjonen min her. Begynner å bli litt oppgitt egentlig, og dette blir sikkert et langt innlegg har jeg på følelsen...

Det er snart ett år siden jeg gjorde det slutt med barnefar. Før det ble slutt hadde vi i lang tid hatt problemer i forholdet, ingen var fornøyd med situasjonen egentlig. Det skal sies at vi ikke bodde i lag heller, for jeg hadde flyttet tilbake til en annen by for å fortsette utdanningen min. Jeg valgte å avslutte forholdet, jeg så ingen annen utvei, og det gjør jeg heller ikke i dag. Faktisk er jeg helt sikker på at jeg har tatt et riktig valg, så det kunne ikke blitt annerledes. Problemet er at han reagerte veldig da det slutt. Det er jo forsåvidt normalt, men måten han gjorde det på skremte meg. Han skiftet totalt personlighet og kjeftet og skjelte meg ut på en måte som virkelig kom som et sjokk på meg (er det sånn du egentlig ser på meg? tenkte jeg....) Det har nå som sakt gått et år, og jeg får fremdeles jevnlig doser med kjeft og overhøvlinger som gir meg bakoversveis. Vi har selvfølgelig ikke vært enige om hvor mye vi skal ha barnet vårt, men han har med en blanding av kjeft, trusler om rettsak og løfter om å være samarbeidsvillig fått meg til å gi etter på samvær slik at han har ungen forholdsvis mye (syns jeg) og i mye lengre perioder enn jeg syns er helt ideelt (7-11 dgr) Vel, saken er at jeg har (til nå) tatt i mot enorme mengder kjeft (mye er heldigvis så urimelig at det bare blir latterlig, men selvfølgelig klarer han å såre meg med en del) gitt etter på samvær, mer enn det som føles riktig, strukket meg laaaangt for at hun skal få treffe faren jevnlig. Da vi ikke har kommet fram til en fast samværsavtale har de fleste samværene blitt organisert slik at jeg tar mot til meg over noen dager, ringer til ham med et par forslag om når han kan ha henne. Han er selvfølgelig ikke fornøyd med ant dager og kjefter meg huden full ved første og beste anledning. Det skal sies at av og til kan vi snakke tilnærmet normalt sammen, for vi er egentlig enige om konkrete ting som angår stell av datteren vår, f.eks måltidsrutiner, leggetider osv. Men plutselig får jeg ei saftig overhøvling når jeg minst venter det, og nå kjenner jeg faktisk at jeg begynner å bli litt lei..... Saken er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det.... Målet mitt (og grunnen til at jeg har funnet meg i mye) er at jeg vil at vi skal få til et godt samarbeid for barnet sin del, fordi jeg tror hun vil ha glede av det når hun blir eldre. Men nå vet jeg ikke om jeg kan la dette fortsette. Jeg har hele tiden prøvd å skille mitt forhold til barnefaren fra barnets forhold til sin far (som jeg tror er ganske greit) men samtidig så syns jeg at det bør være en viss form for kommunikasjon mellom oss hvis hun skal være der så mye som over en uke i slengen. Samtidig så kjennes det ikke rett lenger å sende fra seg barnet til en mann som jeg opplever som så ustabil i humøret. Jeg klarer ikke å tro at han er slik mot henne, men på den annen side, for et år siden kunne jeg ALDRI trodd han kunne være slik mot meg heller. Så det jeg vurderer er å kutte ned samværet til en langhelg hver 3-4 uke slik jeg og barnefar kan ha minimal kontakt.... Men han vil selvfølgelig oppfatte dette som en straff, noe det på en måte blir også.

Han blir neppe roligere, men det føles som om det blir feil uansett hva jeg gjør! Megleren vår sa til meg (snakket med ham etter siste overhøvling) at dersom jeg bryter samværsavtalen vil dette bli brukt mot meg i en eventuell rettsak men hvis det er slik at jeg mener at barnet ikke har det bra hos barnefaren og jeg likevel sender henne dit så vil det også bli brukt mot meg....i tillegg til at barnefar gjentar gang på gang hvor inderlig datteren vår vil hate meg når hun blir eldre for at hun ikke fikk være mer sammen med faren sin....

Puh!! langt inlegg og har likevel ikke fortalt mer enn en brøkdel av historien....

Synspunkter og gode råd tas i mot med stooor takk!

[Anonym bruker]

Ble litt slitsomt og lese uten kapittel osv.. ja ja.

 

Syns ikke du skal godt slik oppfør

sel fra han. La han true med det ene og det andre. En rettsak er ikke alltid dumt feks. Ønsker han og samarbeide om samvær må han bare roe seg ned, gjør han ikke det kan jo kommuniksjonen gå igjennom avokat.

 

Hvor gammelt er barnet, kan ikke se du har skrevet det. Det er viktig i forhold til samvær.

 

Blir ikke riktig og ta fra barnet samvær med faren, fordi dere ikke klarer og kommunisere.

 

Dere er jo absolutt nødt til og få satt opp en samværsavtale, slik at dette kan fungere for alle parter.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, beklager rotete innlegg:) bare litt frustrert for tiden...eksamenstid og alt, og egentlig ikke dette jeg skulle brukt energien på.

 

Barnet vårt er 2,5 år. Problemet ift. samvær er vel egentlig at far i utgangspunktet mener han har rett på 50/50 fordi hun er "like mye hans". Vi bor langt fra hverandre, så hun ville ikke kunne gått i samme bhg med en sånn løsning. Det ikke han ser ut til å fatte er at dersom man skal ha en 50/50 løsning må foreldrene samarbeide godt om barna.... Og vi er veldig(!) langt unna det...

 

Altså, tanken var ikke å nekte barn og far samvær, men å kutte det ned til ca en langhelg i mnd - dvs så lite samvær at vi ikke trenger å snakke særlig mye sammen. Da får han det egentlig på sin måte også, for han vil tydeligvis ha minst mulig kontakt og samarbeid med meg.

 

Vi har forresten en foreløpig avtale fram til august, da skal vi ha ny mekling. Men du har helt rett, det er virkelig på tide med en fast avtale. Og siden jeg begynner å gi opp barnefar litt, er det fristende å lage den avtalen jeg mener er best for barnet. Men gudhjelpemeg så rasende han kommer til å bli da......

[Anonym bruker]

Slutt å godta at han snakker slik til deg.

Gi beskjed om at han ikke har rett på noen ting det er barnet som har rett på noe, 50/50 går ikke om man ikke bor i samme by sånn er det barne.

 

Truer han med rettsak så si at ja da får han ta det til retten.

Retten vil aldri dømme slik han vil når han bor såpass langt unna. Hvis du har mulighet til å ha opptak av denne kjeftingen og truingen eller du får noe på sms ta var på det.

 

Og ikke ta kontakt med far for å få til samvær la det ligge til han tar kontakt og ta det derfra.

 

Og bestill time til megling, om han ikke dukker opp så blir det vansklig for han til å gå til retten og om han er der eller ikke er det best for deg å få en tredjepart å snakke med om denne saken. En som kan ta barnet side og ikke foreldrenes.

[midgard]

Hei

 

Huff, kjiiiip situasjon.... Har nok ikke så mange gode råd, men skriv ned/loggfør når han kjefter (skriv bare tidspunkt og det han sier, ikke kom med "følerier", prøv å være objektiv). Men hadde jeg vært deg (noe jeg ikke er...), så hadde jeg ikke giddet å høre på disse overhøvlingene eller kjeftingen hans. Jeg hadde sakt (rolig) at han kan ringe meg når han har roet seg ned, og lagt på.

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Haha, jo jo, virker som midgard og HI er ene og samme.

 

Her er utdrag fra hva HI skriver: "Det har nå som sakt gått et år" Legg merke til sakt. Så se midgard sin "sakt" også.

 

Hva faen er sakt for et ord ? Er helt ufattelig at dere kan være studenter med slikt ræva ordråd.

 

Men uansett, hvorfor trøste deg selv midgard ? Fikk du ikke svarene du letet etter ?

 

Jeg synes egentlig at HI er barnslig og uansvarlig. Du lar han jo oppføre seg som en drittsekk mot deg. Andre normale folk hadde tatt ansvar og utført noe som kunne satt en stopper for dette.

 

Virker som du liker det, oppmerksomheten, og at du kan ha noe å klage med.

 

Vi har bare hørt din side av saken, det er alltid 2 sider av en sak. Og gud vet at han kan ha sin grunn for å være sint og frustrert.

[Anonym bruker]

Takk til dere som har kommet med seriøse innspill, også du anonym 17.59. Du har helt rett, på en måte "lar" jeg ham behandle meg dårlig, ved at jeg ikke har tatt igjen på noen måte. Men den eneste uprøvde måten jeg vet om er å "straffe" ham ved å kutte ned på samværet med ungen. Det er mulig han roer seg da, men jeg er faktisk redd han blir enda sintere.

Jeg har selvfølgelig snakket med ham om det, men han mener jeg fortjener det fordi jeg har gjort det slutt med ham. Utover det har han ingen grunn til å være sint, jeg har ikke behandlet ham dårlig og jeg har ikke vært utro, bare endt et forhold som ikke var bra for noen av oss.

 

Bare så det er saGt så er jeg ikke midgard og norskkunnskapene mine er i alle fall tilstrekkelige til å stave ordforråd riktig.

[Ole-Kanutte_16.01.08 :)]

Hei HI

 

Det er litt fristende å spørre, har du og jeg barn med samme far? For jeg er i omtrent samme situasjon som deg. Senest nå på fredag og lørdag, krangling ang 17.mai... jenta vår er 2 år og snart 4mnd.

 

Men, som en over her sier, finn deg ei bok og skriv ned hva han sier når han har disse utbruddene sine. Jeg har nettopp begynt med dette selv, fordi det etterhvert har blitt for mye "dritt" å huske på for mitt lille hode. Jeg skriver ned både det saklige og det usaklige bf kan finne på å hive ut av seg, men det får være opp til deg hva du vil ta med. (Jenta her hadde omgangsyke med diare siste uka i april, og ifølge bf hadde jeg da matforgifta ungen. Fordi jeg kan ikke lage mat og hvertfall ikke kaker, blablabla...helt utrolig. Nevnte selvfølgelig for han at dette var ei sjuke som gikk i bhg på den tiden, men det ville han ikke høre på. Ikke går det an å kommunisere med meg heller.)

 

Og få til en fast avtale ang samværet. Barn som enda er så små anbefales vel heller ikke å være lenge borte (f.eks 7-11dager) fra den som har hovedomsorgen, pga de skal ha ETT trygt hjem og slike ting.

 

Ang. samværet, tar han selv kontakt med deg og vil ha barnet?

Med en fast avtale blir det jo enklere for alle å vite når barnet skal være hos mor/hos far, og det vil nok ikke bli stort mer kommunikasjon enn "hei og hadet og fint vær idag ja". Og da velger jo dere selv hvor mye dere vil prate sammen når barnet hentes og leveres...

 

Høres ut som far til barnet ditt er bitter, på deg, fordi du har jo "ødelagt" en familie nå du. Siden du gikk fra han. Og da tror han kansje at han straffer deg på en måte, i og med at du må jo ta alt daglige ansvaret med ungen, i tillegg til dine andre gjøremål. Og det er jo ikke alltid like enkelt... trassalder og greier.

 

Håper det ordner seg for dere hvertfall.

[midgard]

Hei 17:59 16.05.2010

 

Stakkars stakkars deg, lite å gjøre om dagen? Beklager skrivefeilen min, men må nok rette deg - jeg er ikke HI. Jeg er heller ikke student...

 

Men håper det ordner seg for deg HI

 

 

[Anonym bruker]

Dette innlegget faller på sin egen urimelighet. Dersom du ikke har noe pent å si, så syntes jeg det er bedre å bare gå videre uten å kommentere noe som helst. Finner du ett innlegg som er støtende, så får du heller rapportere det.

 

Dette er et åpent forum, og du kan ikke fare rundt her og uttale deg i negativt ordelag som det passer deg. Du er vel ikke akkurat politi for dem som administrerer siden her. Sånn oppførsel kan jo resultere i at enkelte ikke tør å uttale seg eller spørre om det de måtte ha behov for. Syntes dessuten at det er relativt farlig å lage typebeskrivelser av mennesker du aldri har truffet. Du sier at HI er barnslig & uansvarlig..., og litt kamuflert sier du også at hun er unormal og ansvarsløs. Relativt tøffe påstander spør du meg, og ut fra innlegget hun har skrevet her syntes jeg påstandene dine er fullstendig urimelig.

 

Ja, det er alltid to sider av en sak, men hva gavner det deg å skjelle ut noen på den måten der. Skulle jo nesten tro at det her var snakk om en personlig vendetta.