Gravid uten glede.

[desember2010 FØDEKLAR]

Jeg har vært sammen med min samboer i 2.5 år. han har tidligere vært gift og har en sønn med sin eks-kone. Vi har fra dag en snakket om familie, barn osv osv. Og vi kjøpte oss bil for et år siden med god plass til barnevogn og barneseter. Det siste kvarte året har vi satt datoer for når vi skal kutte ut p-pilleene, men hver gang vi nermer oss den datoen så finner min kjære en unnskyldning for å utsette. Det skal være sagt til hans fordel at det svangerskapet han delte med sin eks ikke var noe hyggelig. Hun brukte graviditeten for det det var verdt og lot han aldri delta i noe. Ca 2 mnd før hun skulle føde dro hun 50 mil bort fra hjemmet og til sine foreldre og ble der til etter fødselen.

 

Vi kuttet aldri ut p-pillen men etter at jeg hadde glemt et par piller fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg fortalte han dette med det samme. Dette er nå 4 uker siden. Han sier noe om at han er redd for at jeg skal bli som henne men at dette skal vi takle. Det begynner jeg å tvile sterkt på. han har enda ikke spurt meg om noe i forhold til graviditeten. kun kommet 3 ganger om kvelden eller morgenen for å stryke meg på magen. Jeg har absolutt ikke mange plager med graviditeten, men har vært uggen 3-4dager og merker ogs at jeg er mer trøtt. prøver å fortelle han hvordan jeg har det for at han skal vite, men da trekker han seg bare mer unna meg føler jeg. Han finner også mange unskyldninger på å vente med å fortelle våre foreldre nyheten.

 

Noen tips????

[Satya]

Kjære deg, først av alt, gratulerer med graviditeten! Det er fantastisk at det lever noen inni deg, og jeg håper at gleden kommer til deg snart.

 

Jeg følte for å svare deg noen ord, selv om jeg ikke har tilsvarende erfaring som deg. Jeg var samboer med en mann i 10 år, og vi fikk aldri barn. Han ble lurt av eksen sin til å bli far 21 år gammel. Han var slett ikke klar, hun var dominerende og manipulerende. Lang historie kort - forholdet tok slutt etter mange år med "frem og tilbake", og så traff jeg ham.

 

Det jeg ikke forsto fullt ut før nå, etter at det har vært slutt mellom oss i ett år, er at forholdet til barnets mor ("barnet" er nå forøvrig 20 år gammelt!) hadde gjort mye med ham som gjorde det vanskelig for meg å "overta". Han hadde en ekstrem trang til frihet og til ikke å bli kontrollert. For meg så dette ut som egoisme. Han ville gjerne ha barn med meg - en gang i framtida, når han følte at han var heelt klar. Han var livredd for å ikke ha kontroll på dette; hoppet gjerne av i svingen selv om jeg brukte p-piller. Jeg følte at han ikke stolte på meg, og det gikk ut over sex-livet vårt.

 

Poenget mitt er ikke å fortelle alt om mitt liv, men å vise at din samboer helt ubevisst overfører erfaringene fra forrige svangerskap til dagens situasjon. Kanskje han er redd for å involvere seg for mye, for å bli skuffet igjen. Han VET at du ikke er som henne, men "lærdommen" kan sitte i magen og han kan innerst inne tro at også du kommer til å reise fra ham, eller i alle fall "bli vrien" Jeg vet i alle fall at jeg har stått og ropt til min eks at "jeg er ikke henne", men jeg tror ikke han alltid egentlig forsto at opplevelsene fra forrige forhold ikke var "det normale".

 

Jeg vil anbefale deg å snakke med kjæresten din om dette. Snakk åpent om at du ønsker at han involverer seg mer, forklar han i detalj akkurat hva du vil han skal gjøre - som å stryke magen din, spørre hvordan du har det. Snakk om framtida, om hvordan du ser for deg resten av svangerskapet, hva dere skal gjøre sammen, vis at du inkluderer han i tankene dine. Dere har jo, som du sier, begge ønsket dette! Kanskje han trenger litt tid til å vende seg til tanken på å bli far igjen, kanskje du er ekstra var for tiden.

 

Jeg tror det kommer til å "gå seg til" for dere, men snakk sammen!

 

Lykke til videre og kos deg i svangerskapet!

[Anonym bruker]

Har ikke så mange kloke ord å gi deg, men tenkte jeg skulle si at det er da slettes ikke alle menn som liker å ta sine gravide kjærester på magen. Jeg er 7 mnder på vei, og samboern min har kanskje tatt på den fem ganger. Han mener lillegutt må få sove i fred og at vi ikke må plage han:P Men han gleder seg og er fryktelig stolt likevel! Han spør aldri om noe når det gjelder graviditeten, for jeg er flink til å fortelle han hva som skjer uke for uke uansett. Og da lytter han gjerne.

 

Så mannen din er helt normal:)

[Anonym bruker]

Gratulerer! )

 

Ikke for å være frekk, men du har ikke så mye å klage over! Jeg tror ikke det er vanlig at menn er så opptatt av magen og graviditeten som kvinner, spesiellt ikke i starten. Vi prøvde i manger år før det klaffet, men min er var heller ikke så opphengt i at jeg var gravid i starten.

 

Det kommer seg etter vært, la han ta det i sitt eget tempo. Det var jo litt av en situasjon han var i sist da, ikke rart at fyren er litt skremt Men det ordner seg nok