Blir så lei meg...foreldrene mine "ser" ikke jenta mi

[Anonym bruker]

Hun er snart tre år, og de har passet henne en gang. Vi bor i samme by, og de sier til "alle andre" hvor stort det er å ha barnebarn, men de tilbyr seg aldri å passe henne...ikke et par timer engang. Jeg har spurt direkte, senest i dag. Har temin nå, så jeg hadde hatt behov for bare et par timer. Men NEI, det var så mye som skulle gjøres i hagen i dag. Og i morgen var det ikke aktuelt, for da skulle de bort på noe. Jenta mi stod og hoppet rundt dem når jeg spurte (for jeg var innom dem) og ville ha kos. DE SÅ HENNE IKKE ENGANG!! Men jeg valgte å ikke si noe...vil ikke overføre dette på henne....Bare kjenner igjen min barndom med avvisning, på avvisning...

 

Hva gjør jeg? Nå har jeg bare lyst til å straffe dem så gjennomført, men vet det ikke er veien. Har prøvd å ta dette opp med dem, men de hører ikke.... Har bare lyst til å gi f*** i dem...

[Anonym bruker]

familien til sambo ( da spesielt svigermor) er sånn som utad er en perfekt farmor. var i 50 årsdagen hennes og da var det mange taler og det var så mange som snakket om så glad hun er i barnebarna sine. hvor engasjert hun er osv. jeg kjente meg ikke helt igjen i det. hun kan på et halvt år se dem 2 ganger. og da bor vi 20 min unna. og det er de gangene VI kommer til henne. hun kommer aldri hit...

 

men det skal sies at om jeg hadde spurt om hun kunne passet dems å hadde hun komt med engang. det vet jeg....

 

men vi har heldigvis mine foreldre.... de skulle helst passet ungene hver uke... mamma griner på nesen når det er gått en uke siden hun har sett dem.....

som eldste sier hvergang vi snakker om overnatting ; jeg skal BARE sove hos mormoren min jeg... da tenker jeg at det er farmorens tap at hun ikke tar like mye del i oppveksten til barnabarna sine ( som forøvrig er de eneste barnebarna hun har...)

[Gjest Filifjonka]

Hvor intet er å hente, har selv kongen tapt sin rett.

 

Du har et valg: Du kan velge dem bort. Jeg vet at det høres brutalt ut, men tenk igjennom det du selv sier. At du følte deg avvist gjennom hele barndommen din. Vil du at jenta di skal oppleve det?

 

Du har prøvd å snakke med dem, sier du. Da har du gjort det du kan. Du kan ikke forandre andre mennesker, dessverre.

 

Hvis jeg var deg, tror jeg at jeg ville skrevet et brev til dem. Ikke i sinne og affekt, men helt rolig. Skriv det, la det ligge noen dager, les gjennom det. Skriv det eventuelt på nytt.

 

Forklar dem i brevet det du forklarer oss her. At du har følt deg avvist av dem gjennom livet, og at du ønsker å beskytte ditt (dine) barn mot det samme. At du derfor ikke kommer til å ta kontakt med dem igjen. Vær helt tydelig på at dette ikke handler om manglende barnevaktinnsats, men om at de overser og ignorerer barnet ditt.

 

Gi en åpning for at DE kan komme hvis de ombestemmer seg. Si at du ville syns det var hyggelig om de bestemmer seg for at de vil være besteforeldre for barna dine, og foreldrene dine.

 

Så legger du hele saken på is. Se om du finner noen andre som kan fungere som en støtte for deg. Dine svigerforeldre, kan de stille opp? Har du noen naboer, eldre kolleger, tanter og onkler? Skap ditt eget nettverk.

 

:-)