Turbofødsel, men ikke noe farlig å lese :o)

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Fødselen med Jonas.

Født Kl. 03.03

Vekt: 3460g

Lengde: 52cm

H.O: 36cm

 

I en hel uke hadde jeg maserier som var vonde og innimellom regelmessige. Problemet var at de ikke ble vondere! Jeg var skuffa, lei og sliten og ville bare sette meg ned og grine. Var en uke på overtid. Fødselen med Daniel som startet som et pang på butikken og som var over 4.5t etterpå syntes for meg å være en drømmefødsel denne uken. Jeg gikk ute i trappa, en verandatrapp på 6trinn. Bekkenløsningen gjorde det vanskelig for meg å gå ned det siste trinnet for det var litt høyt, - og i tillegg å komme meg OPP igjen det første trinnet.

 

Men, hva er det ikke en sta, overtidig, gravid dame klarer?! Og ikke minst presser seg til?! Jeg hadde kynnere på kynnere opp og ned den helvetes trappa. Jeg gikk inn og spiste kanel både på grøt og blandet ut i vann. Jeg gikk turer med hele familien (trenger vel ikke å nevne at det gikk veldig sakte?? ) Ingenting fungerte.

 

Torsdagen (22.04) tenkte jeg at det ikke nytter mer – så jeg bare satte meg ned og furtet.

Fredagen (23.04) bestemte jeg meg for å få ut denne ungen. Og han skulle ut I DAG. Jeg sto opp, tok en god varm dusj, tok med meg samboeren ut på en tur. Den turen var mye lengre enn hva bekkenet mitt egentlig skulle takle, men shit au..

Deretter hentet vi Daniel i barnehagen og gikk så på butikken. Trasket rundt og prøvde for hvert skritt å legge litt ekstra press så jeg kunne få litt mer vondt. Jeg hadde store problemer med å sette meg inn i bilen med denne bekkenløsningen – men.. Jeg prøvde å ikke være gravid når jeg skulle sette meg inn. Det funket dårlig. ;o)

(I ettertid føler man seg så dum!)

 

Veien til butikken er veldig humpete så samboeren fikk klar beskjed om å kjøre i hver dump. ”Åh, Au, helvete” var en stor slager i hver dump, hehe

Vel hjemme igjen satte jeg i gang med å lage maten. Samboeren hadde stått for matlagingen den siste tiden, men akkurat denne dagen skulle jeg gjøre alt for å få ut ungen. Samboeren tok ryddingen, for jeg var så sliten.

 

Kvelden kom og ingen rier. Bare maserier såklart.

Kl 19 bestemte jeg meg for å ta med familien ut igjen. Vi gikk en tur. Kom inn kl 2015 og var rimelig sliten. Og deprimert. Maseriene fortsatte bare. Jeg slappet av i sofaen og deppet, men gikk meg noen turer ut på verandaen for å gå i trappa. Jeg ble så sliten og fikk en bølge av sinne, fortvilelse og depresjon over meg. Satte meg på badet og begynte bare å grine i store strømmer. Jeg var så lei meg, jeg hadde så vondt og var så sliten!

Hele svangerskapet hadde bare vært dritt og maseriene tok pusten ut av meg. Jeg vagget tilbake i sofaen igjen og kjente tårene strømme på mens jeg gikk. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvor lenge jeg skulle gå over tiden mer. Å gå slik, med bekkenløsningen, kynnere, maserier, halsbrann, vann i kroppen ++ (Bena mine var hovnet opp så til de grader. Å bøye tærne litt opp var vondt, det presset og sved i føttene.) Urolige ben om natten, så nattesøvnen var laber. Tanken på å gå slik enda en dag gjorde meg helt fra meg..

 

Kl 23 kunne jeg merke at maseriene var blitt litt regelmessige. Jeg tok tiden på de. 6min og 7min mellom. Men det gjorde ikke så vondt som rier skal gjøre.. Samboeren så på en film, mens jeg tok tiden og forbannet meg over at det ikke kunne gjøre vondere og at tiden mellom ikke kunne bli kortere.

Kl 0000 var det fortsatt 6 og 7min mellom. Timen gikk og jeg ble frustrert og lei. Maseriene var vonde – som maserier. Men det var ikke rier (for min del). Det var ikke så vondt. Samboeren sa til meg: ”Jeg går og legger meg hvis det er greit for deg?”

 

Joda, håpet om at ting skulle skje var der, men ikke troen. Var ikke noe vits at han satt oppe når det kun var maserier..

 

Like etter at samboeren la seg begynte det imidlertid å gjøre VONDT. Da ble jeg skikkelig i tvil. Jeg skrev ett innlegg på dinbaby. Jeg var helt sikker på at det skulle stoppe opp igjen. Neste rie var 3min mellom.

 

Jeg begynte å tenke litt… Så kom en venninne av meg på facebook og chattet. Lurte på om jeg ikke hadde født enda. ”Nei, sa jeg. Men jeg har vondt”.

Det begynte deretter å gå hvert 3min mellom hvert tak. De var vonde og ble vondere. Fortsatt var jeg i tvil. Jeg sa til venninna mi at de blir bare verre og at jeg vurderer å ringe Ahus. Tilslutt klarte jeg ikke å sitte mer. Smertene var nå (kl 0140) blitt grusomt vonde. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke ringte eller ikke hadde vekket samboeren… Venninna mi logget av facebook og jeg begynte å tenke etter litt hva jeg skulle gjøre. Fortsatt i tvil..

 

Jeg klarte ikke å sitte mer, så gikk rundt og lurte på hva jeg skulle gjøre. Fant frem nummeret til Ahus og var på vei til å ringe, men gikk på do igjen. Gikk tilbake og hang over kjøkkenbenken og tenkte å ringe til Ahus. Men så kom en kraftig rie og jeg tenkte: ”Nei, jeg klarer ikke å ringe og snakke med de riene – jeg må vekke samboeren”.

 

Kl 0200 gikk jeg inn på rommet, skrudde på taklampa og så på han. (Han er døv/tunghørt – hører ingenting når høreapparat ikke er på….)

Han så på meg.

Jeg klarte ikke å si noe og fortsatte bare å se på han. Han snudde seg for å skru på nattlampa og lurte på om jeg skulle legge meg?!?! Jeg ble så sint, så jeg gikk ut av rommet. Han tenkte seg om og kom fort ut.

 

Jeg satte meg ned på sofaen og så han komme. Jeg sa han måtte ringe barnevakten og be han komme NÅ. Samboeren ringte og jeg satt med hjertet i halsen og lurte på om de tok tlf. Joda, de tok den med engang. Barnevakten kledde på seg og kjørte til oss ganske fort.

Imens gikk jeg på do nok en gang og ventet på at vi kunne dra (pga barnevakten som skulle komme..). Når jeg endelig kunne sette meg inn i bilen lurte jeg på hvor det er blitt av veska mi og helsekortet?!

 

Samboeren surret litt og visste ikke!! Jeg ble så fortvilt!

Han fant veska, men ikke helsekortet. Lurte på om jeg ikke satt på det. Reis deg opp litt, sa han. Å løfte bekkenet var VOONDT! Og han klarte ikke å finne kortet.

”Kanskje du må gå ut av bilen” – fortsatte han. Jeg begynte nesten å gråte av smerter – helt til han fant det. Han hadde lagt det på dashbordet. Takk og lov!

 

Så kjørte vi. Klokka var 0223 da vi kjørte ut fra gårdsplassen.

Stillingen i bilen var slik: Holdt meg fast med begge hender oppe… I den greie i taket der man kan holde seg fast, vettu Ved hver rie løftet jeg meg litt opp. Øynene var lukket omtrent hele tiden, jeg ville ikke se på klokken som var så tydelig i mørket. Da føltes det som om riene var der hele tiden. Riene var på mellom 1-3min gjennom bilturen, tror jeg!

 

Godt å kjenne samboerens hånd på låret og vite at jeg ikke var alene. Han kjørte fort og konsentrerte seg om veien. Jeg konsentrerte meg kun om riene og håpte vi rakk frem. Riene var blitt veldig intense og veldig kraftige. Og jeg følte det var litt for kort mellom hver rie – i og med at Daniels fødsel gikk fort.

 

Akkurat i det vi svinger av fra motorveien, opp svingen til Ahus kjenner jeg at det presser noe sinnsykt på. Jeg tenkte: ÅNEI?! HELVETE! Jeg pustet meg gjennom det og slappet av. Riene kom som hagl. Da vi parkerte ved akuttmottaket kl0250 hadde ikke jeg sjangs til å gå. Ba samboeren om å finne en rullestol. Det kom en sykepleierske med en rullestol. Trillet meg inn i heisen. Riene kom hele tiden. Hun spurte oss om vi ville at hun skulle følge oss helt opp til avdelingen, men samboeren sa det gikk bra.

 

Heisen åpner seg.

SHIT! 3 forskjellige dører å velge mellom, da ble jeg sint fordi han sa at det gikk bra. At hu ikke kunne få fulgt oss helt opp, så vi slapp å lure på hvilken dør vi skulle ta. Samboeren løp og tok døren til høyre for å sjekke. Jeg fikk en kraftig rie og følte jeg bare hoppet i rullestolen av smerte.

Han løp tilbake og hentet meg, trillet meg inn og der ser jeg 3jordmødre. Ei hilser på oss og spør hvor lenge det er mellom hver rie.

Ehhh, 3min?! sier jeg.

 

LANGT ifra, men det var det jeg klarte å stotre frem… *riste på hue*

 

Jeg ser fødesengen og får en god følelse i meg. ”Vi rakk det”. Så kom neste rie..

Jordmor sier: Legg deg du, og kle av deg.

Jeg tok av meg buksa og trusa – men klarte ikke å få de av lenger enn til knærne. Det var så vondt pga bekkenet. Hun kom og ba meg ta av meg overkroppen også. Jeg spurte: ”Må jeg ta av bh`en”?

”Nei, du må ikke – men det er kanskje best når barnet skal ligge på brystet etterpå”?

Jaja, samma det.. tenkte jeg og kledde av meg og fikk på en sykehusskjorte.

 

Jordmor tok av meg buksa og kjente etter åpning. 5cm sier hun.

(Jeg tenker: HÆ?! Ikke mulig! Det er så vondt! Faen. Det kan ikke være 5cm.. Hun kjente jo ikke godt nok etter)

 

Jordmor snur seg og sier: ”5cm ja, dette kan nok ta litt tid”. Så går hun og gjør noe (klarer ikke å huske hva hun gjorde, men dreiv da på med ett eller annet..)

 

Jeg kjenner en enorm trykketrang – føler på den i noen sekunder….

 

Sååååå, utrbyter jeg: JEG MÅ TRYKKE!!! Åååå, AU! HELVETE! JEG MÅÅ TRYKKE!!!!!!!!!!!!!!!

 

Jordmor ser på meg og jeg kan se i øynene at hun ikke tror på meg.

Jeg vrir meg i smerter, tar tak i ”armlenene” på siden og holder HARDT og kjenner ungen presser på nedover. Jordmor kommer og løfter opp lakenet over benet.

 

”Oi, jeg ser hodet! Vent litt, vent litt” – utbryter hun.

 

Jeg presser alt jeg klarer, og holder pusten og kjenner det (revner), splæsher ut både vann som i en foss og at ungen kom ut.

 

Han kom ut i ett. Fra jeg fikk den trykktrangen, til han var ute. Hele ungen kom ut samtidig, han stoppet ikke i åpningen slik at hodet ble født før kroppen. Her var det alt eller ingenting

Jordmor fikk ikke tid til å ta i mot han engang, han landet på senga i full fart!

 

(Samboerens beskrivelse av synet var at han skled ut i en fart og litt i bue, skled litt videre på sengen frem til JM tok tak i han )

Det hele var så surrealistisk og rart. Jeg trodde for bare 1min siden før det at jeg skulle bli der i flere timer.. Vi parkerte utenfor Ahus kl 0250. Kl.0257 møtte jeg jordmor og kl. 0303 var han født.

 

Like etter han kom ut står en barnepleier i døren og jordmor sier til henne: ”5cm, jeg snur meg og så er han ute! 3min tok det fra de kom inn på fødestuen!! !5cm, helt utrolig”, hun rister på hodet og bare ler =)

Hun snur seg mot meg og sier: ”Neste gang får du campe utenfor fødestuen! Jeg har aldri opplevd maken, og jeg har vært jordmor i 20år. Nei, guri.”

 

Denne fødselen var ingenting mot Daniels fødsel. Nå ser jeg i ettertid hvor traumatisk fødselen hans var. Hodet hans lå og stanget i bekkenet og jeg hadde konstante rier. Ingen smertelindring, og plutselig klipper de og jeg føler at de drar ut en ”vannmelon”.

Jeg følte denne gangen at det skled ut en litt stor mango *lol*

 

Heller ingen smertelindring denne gang, men nå var jeg klar over det. Hadde bestemt meg på forhånd – så følte at jeg hadde forberedt meg på en rask fødse og dermed visste at det ikke ville bli tid til å få smertelindring.

 

Denne fødselen var så mye lettere og bedre. I tillegg hadde jeg ikke rie på rie i flere timer – det var fra 6-7min til 3min, deretter 1min mellom til trykketrangen kom.

Jeg revnet derimot en del og det var ikke bra. Jeg kunne kjenne det revnet mens jeg trykket – men jeg hadde ikke noe valg så jeg fortsatte bare å trykke. Og jeg husker som det sved… Det ble en del sting – men alt er glemt og borte nå

 

Samboeren syns også dette var litt surrealistisk. Plutselig hyler jeg ut: Jeg må trykke og det kommer en unge skliende ut og lander nede ved sengen. Merkelig for oss begge!!

 

Neste gang kommer jeg til å være litt mer på vakt eller evt be om å bli igangsatt på sykehuset under kontrollerte former. (Hvis det blir noen neste gang da, hehe )

 

En rask turbofødsel fra ubehagelige maserier som ikke er vondt – til det plutselig slår over til rier og jeg ikke får tenkt meg om, før jeg egentlig burde vært på sykehuset. I ettertid tror jeg egentlig jeg ville gjort det samme igjen. Det var jo ikke vondt som rier, det jeg kjente fra kvelden til 01 om natten. Det var akkurat de samme vondtene jeg hadde gått med i en hel uke. Men de riene som kom fra 01 var RIER.

 

Jeg burde nok vekket samboeren litt tidligere, men ikke kunne jeg vite at det skulle gå så fort, hehe =)

 

En herlig gutt som er blitt 3uker. Sover om natten (gjorde det allerede f.o.m på sykehuset.) Er våken alt fra 5-8t om dagen:) Ligger og titter rundt, observerer og lytter.

 

Storebror koser og passer på storebroren sin. Er VELDIG stolt og vil ikke gi fra seg lillebroren sin til noen!!!

Ved ett par anledninger har de ligget sammen på gulvet og ”lekt”. (Storebror prøver å få lillebror til å leke med leker, men det er ikke så lett har han funnet ut ;o) )

Vi har det strålende og jeg elsker å være 2barnsmor!

 

 

 

For de som måtte lure (siden jeg har lagt ut tidl innlegg om det) – så sluttet jeg å amme på sykehuset pga store smerter. Da han var 5dg fikk jeg brystbetennelse, og bestemte meg for å prøve igjen. Jeg ammer nå, men gir tillegg også siden jeg ikke har fått så stor produksjon ifh til hva han krever. Jeg har fortsatt store smerter for hver amming. Jeg føler jeg hopper og spretter i sofaen og at bena slår ut. Jeg sitter og banner, og nesten griner av smerter. Men, skal prøve litt til i alle fall. Skal gå til legen også for å undersøke ifh til om det kan være sopp. Om det er noen som har noen tips/råd å komme med er jeg interessert!!

[Scarlette]

Gratulerer, og ja, jeg kan tenke meg at det var surrealistisk.

SVUPP, der var han ute.

hehe.. måtte le når eg leste det.

Lykke til ..