Til dere som har mistet...

[alltid en sliter]

Sitter her med mine tanker...

Off kje lett å miste..

Hadde en SA i påsken urtolig trist ..

Føler at jeg ikke neda er komt over det.

Vet jo at det aldri var leve dyktig og alt dette. At det er kroppen som ordnet seg sjøl.

Men.. det gjør fortsatt vondt i mitt hjerte..Så utrolig trist og vondt.

 

Nå holder jeg å gå i taket...Er helt opptatt med å prøve å bli gravid at jeg blir gal i hodet..

Det blir nesten en psykisk knekk å ikke få til å bli gravid..

Nå har jeg bestemt meg for å begynne med prevensjon for å kje stresse med dette mer,orker rett og slett ikke mer..

 

Så lurer jeg og litt på hvordan dere kom dere igjennom det å mista den kjæreste spiren?

[Luddes mamma]

Jeg har mistet 6 ganger nå. Man kommer ikke over det, men man lærer å leve med det. Men det gjør vondt. Utrolig vondt. Når man ser folk få barn nr 2, 3 og 4 og ikke innser hvor utrolig heldige de er. Det mest irriterende er folk som klager over hvor slitsomt de syns det er...

 

Klokt av deg å ta en pause. Både for kropp og sjel.

Håper du får en ny spire snart, som går hele veien! Lykke til!

 

 

[alltid en sliter]

Off!! 6 ganger??? Her klager jeg over en gang...

Ja,det er veldig vemodigt å hørre hvordan folk klager over det ene og det andre... Syns di bør prise seg lov å lykkelig over at di klarer og gå fullt ut med svangerskapet og få friske og raske unger..

 

Har ei bekjent som blei gravid omtrent samtidig som meg... Hun gadd ikke engang å sette seg inn i graviditeten..Hva hun burde unngå å gjør/spise og hva hun burde spise.

Blei faktisk sur når jeg hørte hva hun gjør,men enda er hun gravid..

Jeg som satte meg inn i graviditet som måtte miste...

 

Føles ut som en stor del av meg er borte.

Går kjempe fint å være med unger,men når jeg ser gravide med struttene mager..kjennes det ut som hjerte skal rives ut i 1000000 biter...

Hadde trodd at det sko gi seg litt nå med savnet...men den gang ei...

[siljewb]

Jeg skjønner deg så godt!

Hadde MA 1.juledag, men tok ikke medisinsk abort før slutten av januar. Fikk ingen oppføling eller hjelp av legen min.

 

Å det var så trist. Jeg dro til en privat lege for jeg hadde min mistanke.

Jeg var helt rolig, gråt ikke eller no. Ble sendt på sykehuset, og

da ble jeg også dårlig behandla. Sendt hjem emd piller.

Og tok 5 dager før jeg fikk ut fosteret.

Hadde det helt jævlig. Kasta opp å var helt uttafor....

 

Har det vondt enda. Hadde jo hørt hjertesalg, så den levde.

Kommer nok aldri over å miste lille spiren sin.

Man lurer på så mye....

[Erle79]

Jeg har tre ufrivillige aborter i bagasjen, og jeg må vel ærlig innrømme at den eneste "medisinen" som har fungert ordentlig mot sorgen har vært å bli gravid på ny.

 

Den første gangen jeg mistet (MA i uke 13) begynte jeg også med prevensjon igjen i en periode. Jeg valgte å fokusere på noe annet enn å få barn en stund; jeg begynte å trene og gikk ned en del kilo, jeg jobbet 80% og hadde fri en dag i uken slik at jeg fikk mer tid til familien (har en datter fra før abortene), festet, sto på ski, reiste, osv. Etter en del måneder var jeg psykisk ovenpå igjen, så da sluttet jeg med prevensjon. Jeg ble gravid igjen ganske raskt etter at vi begynte å forsøke, men mistet igjen etter 8-9 uker. Deretter forsøkte vi å bli gravid på ny i åtte måneder i strekk uten resultat. Det var knalltøft. Så klaffet det endelig igjen, men mistet på ny i uke 8-9. DA var jeg langt nede... Men så før jeg fikk summet meg var jeg gravid igjen, og det svangerskapet går faktisk bra! Har under to uker igjen til termin, og alt det vonde er heldigvis bare en del av historien. Jeg er overlykkelig over å ha kommet så langt denne gangen (bekkenløsning er helt topp, bare det ender med en baby), men jeg kommer aldri til å glemme de vonde opplevelsene.

 

"Fordelen" med abortene er at vi lærer oss å sette mer pris på alt rundt oss, ikke minst barna vi til slutt får...