Viljesterke barn

[Anonym bruker]

Jeg har en fireåring som av fagpersonell beskrives som meget intelligent, ekstremt viljesterk, med et ukontrollert følelsesliv (affektlidelse), ekstrem utprøvende og som "gir tildels enorme utfordringer i hverdagen". (ja, vi får hjelp).

 

Problemet er at denne fireåringen kan fremstå som verdens mest uoppdragne unge, grenseløs og utagerende. Oppdragelsen er strukturert og sjeldent konsekvent som følge av blodslit og mye oppfølging. Siden problemene ikke synes utenpå, ungen er verbal og oppegående, så virker det jo nokså underlig for omverdenen med de voldsomme episodene som oppstår i forskjellige sosiale situasjoner. Det er utmattende og tidvis pinlig. Det er også forbannet irriterende med besserwissere som kommer med gode råd (helst fremmede) og slenger med leppa.

 

Er det noen andre som har erfaringer og gode råd så denne mammaen ikke risikerer å miste hodet en dag å overhøvle fremmede mennesker?

[Anonym bruker]

Ingen?

[Anonym bruker]

Forklar på en rolig måte at det ofte er en grunn til at ting er som de er, uten at du har lyst til å forklare dette nærmere for ukjente.

Takker for engasjementet, men innspill fra fremmede som ikke kjenner til situasjonen vil ikke hjelpe.

[Anonym bruker]

Vanskelig å oppdra voksne. Hva med et ganske kort: "Dette er det JEG som er eksperten på, ellers takk".

 

Jeg har bare lyst til å si: husk at deres barn, om han er intelligent, utfordrende utprøvende, alt det der - så er han sikkert også først og fremst et lite barn som vil elskes, som alle andre? Nyt han, dull og kjæl med han også, le og tøys med han, slapp av med han... Vi vil så gjerne være flinke. Men det er kjærlighet som er hele grunnlaget. Tror nå jeg.

[Anonym bruker]

Har vel i grunn ingen råd, men jeg vet akkurat hva du mener. Min seks-åring har mild autisme og virker mest av alt bare uoppdragen i visse situasjoner. Selvsagt er det lettere å si "han har autisme" enn å forklare når barnet ikke har noen konkret diagnose som deres, men jeg føler ikke akkurat for å bruke det som "unnskyldning" over hodet på gutten heller.

Det er en skikkelig vanskelig situasjon, og det er ganske lett å bli knekt av alle blikker og velmenende kommentarer. Men jeg har som sagt ingen god replikk eller noe som jeg pleier å dra.. Dessverre

[Gjest sug lut]

Det er i praksis ikke diagnosen som teller, det er hvordan ungen framstår. En diagnose kan forlenge omverdenens tålmodighet noe, men ikke uendelig, for det er fremdeles slik at den som FRAMSTÅR som en plage og forstyrrelse i alle sammenhenger faktisk ER en plage og forstyrrelse i alle sammenhenger, uavhengig av om det er grunner til det. Om du vil spare deg for å gi folk det inntrykket må du faktisk holde dere unna situasjoner der det erfaringsmessig ikke fungerer, og ikke legge problemet med at folk mener noe om saken på dem. At de forsøker å gi råd er i bunn og grunn deres forsøk å unngå å overhøvle DEG, faktisk - det er du som eier problemet (ungen) og resten av verden forsøker tross alt bare å ha det fredeligst mulig.

[Anonym bruker]

Mammaen med autisme barnet her.

 

Hardt og brutalt og selvsagt riktig til en viss del hvertfall. Jeg utgår fra at de med krevende barn legger opp dagen etter barnet og prøver å unngå situasjoner der barnet føler seg som mislykket. Men man kan ikke forbli helt isolert. Iblant blir det dager og situasjoner som barnet klarer mindre bra og da kan det "låse seg".

[Gjest sug lut]

Ja, det forstår jeg godt. Jeg forstår også at det er vondt både for barnet og familien. Det jeg reagerer på er å skulle styre omverdenens reaksjoner på det, spesielt siden ingen vet bedre hvor slitsomt det er enn dere som lever med det til daglig. Omverdenen har ikke den bufferen av kjærlighet som man har til sitt eget barn. Hun som alltid umotivert slår og sparker de andre barna tærer på omverdenen, og det gjør også han som SKAL være med på fritidsaktivitetene men alltid og fortløpende ødelegger for både ledere og andre deltakere. Hi har et barn som framstår som uoppdragent og vanskelig - selvsagt reagerer verden, selvsagt forsøker noen å gi råd - og de som forsøker å gi råd kan man gå ut fra at er de som ennå ikke har nådd metningspunktet og bare er lei.

[Anonym bruker]

Det er sant det du sier, selv om du tradisjonen tro er i skarpeste laget når du ytrer deg. Det er likevel ikke mulig å unngå alle sosiale situasjoner, selv om man selvsagt gjør sitt ytterste for å spare seg selv og ungen for slitsomme og vonde episoder. Samtidig må faktisk barn med utfordringer lære de også, så ut blant folk må man. Siden spørsmålet var om noen hadde gode råd til å takle fremmede sin nesevise innblanding var din kommentar helt på siden, fullstendig unødvendig og på grensen til kald.

[Gjest sug lut]

Var det noen ting i hovedinnlegget som tilsa at hun ønsket seg lys og varme?

[Anonym bruker]

HI:

 

Du er bare nødt å bite i deg alle kommentarene, desverre.

Eller du kan gi de hint om hvordan de bør være mod ditt barn.

 

Ikke si: men det feiler henne.........så derfor er det greit, men forklar situasjonen, ihvertfall hvis det er aktiviteter dere ofte er på.

 

Barnet ditt trenger ikke medlidenhet, men at andre voksne også tør å være strukturert og handlefast mot henne.

 

 

[Anonym bruker]

Hei Hi- jeg jobber med en helt annen faggruppe men velger alikevel å svare. Jeg jobber innenfor demensomsorg, Brukerene trenger faste rutiner, vante mennesker, og lite lyder, ingen tv/radio. Velkjent musikk kan enkelte ha på.

Brukerene sjermes fra folkemengder, Hvis brukeren har en "dårlig dag" skjermes den også bra andre brukere, og så lite personal som mulig. Jeg vet det kanskje blir å trekke inn helt andre ting, men kanskje verdt å tenke over.

 

Kanskje man må unngå de ting som ikke fungerer, ta heller tak i de ting som fungerer bra og videreutvikle seg derfra. Ikke alle kan gjøre alt.

 

[Anonym bruker]

Om vi skulle tatt hensyn til omverdnen ville vårt barn hvert innestengt på et rom hele livet sitt. Jeg har trosset barnet i mange år, like mange blikk og bedritne kommentarer fra uvitende idioter som prøver å komme med velmenede råd, men dem veit ikke en dritt om hva dem prater om.

Etter flere år med fornærmelser har jeg kommet til at jeg biter tilbake.

Hvorfor må folk på død og liv kommentere andre?

[Gjest Antarctica]

Jeg skjønner lutens poeng, men omverdenens behov for stillhet er ikke nok til å isolere et barn fra verdifull trening og viktige opplevelser. Noen ganger kan en mor komme til å be en fremmed forståsepåer om å holde kjeft. Ja vel. Ikke noe dramatisk har skjedd. Og forståsegpåeren holder vel snavla neste gang.

 

Hvorfor må folk på død og liv kommentere andre - vel. Jeg gjør det av og til sjøl, F eks voksne usynlige mennesker som skvetter fram på en mørk vei uten refleks og gir meg hjertefeil: de må påregne en skyllebøtte. Jeg kommenterer også naboens hang til å hive sneiper ned fra verandaen, og ned på MIN gårdsplass, der ungene mine på 2 og 4 leker. Da blir jeg forbanna. Men svette mødre som strir med rasende barn: da går jeg i stor bue utenom. Hun eier problemet, som nevnt her, og jeg kan velge det bort. Heller gjøre det, da, enn å komme med misforstått synsing.

[Anonym bruker]

HvordAN går det nå da?

[Anonym bruker]

Godt sagt, Pashla. Du er ikke så dum du.