Dere som har stebarn og egne barn

[Anonym bruker]

Er det lett å elske de på samme måte som egne barn?

[Anonym bruker]

Nå vil jeg egentlig ikke si at jeg har et stebarn, vet ikke helt hva du legger i det, om det da er et barn som bor fast hos en?

 

Min samboer har en datter, er ikke så ofte hun har vært hos oss de siste årene, men må jo da uttale meg om det året hun var fast hos oss annenhver helg.

Kan ikke si at jeg elsket/elsker henne på samme måte som mine egne barn, mne vil si at jeg er glad i henne, og håper selvfølgelig hun får komme til oss fast igjen.

[Anonym bruker]

Ja,både og:)

Jeg er veldig glad i mitt stebarn,men det er på en måte litt sårt at jeg ikke er "the number one" ikke at jeg på noen måte vil ta biomors plass. Barnet har EN mor å EN far.

Men jeg ser på X som mitt eget barn,å behandler det der etter

Men til sjuende å sist så er mora mora,skjønner?

 

Men ja jeg er oppriktig gla i det:) Å har det samme følelsene som for mitt eget barn,med bekymringer/omsorg ol

 

 

p.s for dere som skal kommentere at jeg skriver x,eller det om barnet,så er det kunn for jeg ikke vil skrive han eller hun,eller navn;) ikke fordi jeg er en kald person som behandler barnet som en ting:)

[Anonym bruker]

Nei, ikke i nærheten av å føle det samme for stebarn som mine egne. Har ikke noe spes forhold til dette barnet da han/hun sjelden er hos oss.

[Anonym bruker]

Ja, jeg er veldig glad i bonusbarna mine! Mulig jeg har vært heldig med dem, for de er elskelige jenter. Kan av og til synes at bonusbarna mine er enklere å ha med å gjøre enn mitt eget barn. He he. Men behandler dem likt og er veldig glad i hele gjengen, selv om det nok er litt spesielt for meg at jeg har båret frem og født den ene.

[Anonym bruker]

HI her. Har to bonusbarn som er hos oss annenhver uke. Har kjent de i 5 år. Men jeg sliter veldig med å være glad i dem. Ikke noe galt med dem, men de har alltid vært mye, skal være i fokus hele tiden. Voksne får ikke sagt stort da disse avbryter og skal være i fokus, aldri lekt selv eller puslet med egne ting, skal alltid være med de voksne. Dette er kanskje det som har gjort at jeg har strevet ekstra mye med å bli glad i dem. Hadde ikke barn og var heller ikke spes glad i barn når jeg traff samboer. Tror kanskje ting hadde vært annerledes hvis jeg også hadde hatt barn fra før. Bonus barna og felles barn blir ikke forskjellbehandlet, men merker at tålmodigheten min er lav med bonusbarna er liten. Sliter en del med at jeg ikke klarer å akseptere og respektere barna til samboer, skulle virkelig ønske jeg klarte det. Vi har et greit forhold, men jeg mest den som lager mat og vasker klær. Men det er jo bare min skyld. Har alltid hatt problemer med å knytte meg til mennesker, og disse er nok ikke noe unntak. Måtte bare få ut litt av det jeg tenker på.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er urimelig å forvente at du skal være like glad i stebarn som dine egne, men det man KAN forvente er at stebarna ALDRI får vite det. Følelsene kan man ikke framtvinge, men voksne folk må kunne behandle allebarna likt allikevel!!!

[Anonym bruker]

HI igjen.

Nei selvfølgelig må stebarna aldri få vite det.