Mamma og mormor med sosial angst

[Anonym bruker]

Jeg har en mamma med sosial angst og som tidvis er ganske depressiv. Dette er noe jeg har lært meg å leve med, men jeg kjenner likevel at jeg blir så trist på vegne av henne og min datter.

 

Mamma kan aldri delta på noe hvor det er andre mennesker. Hun feirer ikke 17.mai og er aldri med på sosiale ting. Det er selvfølgelig trist for henne og jeg blir utrolig trist på vegne av min datter.

Hennes mormor vil aldri feire høytider sammen med henne, være med på oppvisninger eller andre sosiale settinger sammen med meg og min datter. De går begge to glipp av mye og selv om vi treffer hennes mormor ofte så kan vi bare sees i hennes leilighet. Vi kan aldri finne på noe ute, gå i parken, dra på stranda eller gjøre andre ting sammen.

 

Jeg husker selv hvor mye morro jeg hadde som liten sammen med mine besteforeldre og det gjør meg trist å tenke på at min datter aldri vil oppleve dette. Hun vil aldri ha morsomme ferier sammen med mormor, spise is i parken, feire 17.mai eller dra på juletrefest sammen med mormor. Mormor vil alltid være låst fast hjemme:(

 

Jeg vet at mamma er glad i barnebarnet sitt og at hun gjør så godt hun kan. Likevel: Det stikker litt i hjertet når jeg ser og hører om andre barn som gjør morsomme ting med sine besteforeldre. Min datter vil aldri gjøre det.

 

Jeg har lært meg til å leve med det, men i dag er jeg likevel litt trist....

[Anonym bruker]

Synes du skal be moren din ta seg skikkelig sammen, hun blir i alle fall ikke bedre av å sitte inne og sutre.

Forøvrig er nok dette noe som plager deg mer enn din datter. Så lenge dere har hyggelige besøk hjemme hos mormor så er sikkert datteren din fornøyd med det.

[Anonym bruker]

Hun sitter ikke inne å sutrer og har, dessverre, en lang historie innen psykiatrien. Hun er bedre enn det hun var, men hun vil nok ikke bli så mye bedre enn det hun er nå.

 

Foreløbig er dette nok noe som plager meg mer enn det plager henne siden hun er så liten. Så du har rett i det. Og jeg forsøker å ikke bli trist og jeg prøver å tenke på at hun sikkert er fornøyd med hyggelige besøk hos mormor, men likevel så kommer tårene når jeg tenker på alt hun ikke kan få. Jeg vet det er en stor byrde å legge på mormor og jeg sier ingenting til henne for jeg vet at hun ikke gjør det med vilje.

 

Jeg skulle så ønske at min datter kunne fått de samme gode bestemor-minnene som jeg har og jeg prøver å få henne med på ting. Og i dag er jeg litt trist for at mamma ikke ønsker å feire 17.mai sammen med oss. Jeg visste det på forhånd så jeg skjønner ikke hvorfor jeg tar avslaget så tungt:(

 

Det er nok bare en av de dagene...

[Anonym bruker]

Anonym 15:32, går det an å være SÅ uvitende? "Ta seg sammen?" Ikke uttal deg om ting du ikke har peiling på.

[Anonym bruker]

Ja, for det er jo bare å be folk som har psykiske problemer om å ta seg sammen?! Hadde det vært så lett så..

 

 

[Anonym bruker]

Det er dessverre ikke bare å be dem om å ta seg sammen, men jeg skal ærlig innrømme at det fins de ganger hvor det er akkurat det jeg har lyst til å gjøre. Og da ikke mest for min del, men for hennes egen del. Hun går glipp av så mye og verden hennes er så liten, så liten. Og hun og min datter går glipp av så mye sammen:(

Men det er som det er og man kan ikke bare be syke mennesker om å ta seg sammen og så blir de friske igjen. Men man kan ønske...

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med en mormor som desverre hadde lite mulighet til å farte rundt da jeg var liten. Ikke pga psykiske vansker men pga fysiske hindringer. Derfor er de fleste av mine mormor-minner innendørs fra. Allikevel er hun desidert den av mine besteforeldre som har gitt meg flest varme og gode minner. Hun var en fantastisk person som lærte meg masse og som alltid hadde tid og omsorg å gi til meg og søsteren min. Jeg elsket å være hos henne og overnattet en natt der hver uke fra jeg var fem til jeg var femten. Jeg har mange fantastiske minner fra den tiden vi hadde med henne og dte på tross av at vi sjeldent var på farten, og ikke kunne dra på spennende utflukter sammen.

 

Det er ikke alltid viktigst å kunne gjøre spennende og morsomme ting sammen, noen ganger er det viktigste faktisk å være der og å være en støtte og en god venn. Jeg er sikker på at mammaen din kan klare å være en god mormor, på tross av sin sykdom. Tenk på alle de flotte opplevelsene de kan ha sammen på hjemmebane isteden. Barnet ditt kan få vise mormor bilder fra alle sine spennende begivenheter og fortelle om alt som er viktig for henne, så kan de heller gjenoppleve disse begivenhetene hjemme bare de to isteden.

[Anonym bruker]

Godt å høre om deg og din mormor:=) Likevel så tviler jeg på at det vil bli slik her. Mamma har lite overskudd og pga. sterke medisiner så er hun mye fjern, detter bort og følger lite med. Så jeg kan aldri la min datter være alene med sin mormor og hun kan ikke overnatte der uten meg.

Vi koser oss selvfølgelig sammen og hun vil nok ha mange fine minner, det håper jeg. Det er kanskje verst for meg? Kanskje?

 

Jeg må bare riste litt av meg og det hjelper å skrive ut de litt vonde følelsene

[Anonym bruker]

Hei! Jeg vet litt om situasjonen du er i, har en psykisk syk mamma selv. Det å få egne barn for oss som har slike foreldre, er nok ekstra emosjonelt og bringer frem mange tanker. Tanker om fremtiden, om det som kunne ha vært og det som ikke er. Sånn har hvertfall jeg det. Det er trist å tenke på at barnebarn og mormor ikke kan gjøre de tingene som er "normalt", og moren din er kanskje trist for det hun også? Mamma syns det, enda hun stort sett er laaangt inni tåkeheimen.

 

Ikke rart du er trist! Syns du kan tillate deg å være det, for din egen del og på vegne av moren din og dattern din. Pass bare på at det ikke overskygger gleden av å ha en datter, over at de koser seg sammen tross alt, og at datteren din vil vokse opp som en mer tolerant person.

 

Trosteklem

[Anonym bruker]

Fordelen er at din datter haren mor som kan gjøre alle disse tingene. Da betyr det minimalt at ikke mormor gjør det.

[Anonym bruker]

en får ikke bukt med sosial angst, hvis man ikke går frykten i møte. I verstefall skulle hun kanskje tatt noen medikamenter i starten eller gå til psykolog. Hun har vel kanskje prøvd, eller kanskje hun ikke tør?

Ønsker hun virkelig å leve slik? Jeg har selv slitt og sliter fortsatt litt med sosial angst, så jeg vet at det ikke er enkelt, men hadde aldri vært i tvil om at jeg skulle oppsøke hjelp hos psykolog hvis det gikk så langt at jeg ikke kunne være tilstedet i mitt barns eller barnebarns liv.

[Anonym bruker]

Takk:-) Jeg er til vanlig ikke så trist fordi jeg er vant til det, men så kommer det noen tak innimellom likevel. Skal ikke la det smitte over på min datter og heller forsøke å glede meg over at hun har en mormor. Så takk for gode ord!

[Anonym bruker]

Det er sant. Men det hadde vært hyggelig om også mormor kunne vært med på store og små gleder, og opplevelser, i hennes liv og at vi kunne gjort flere ting sammen. Men man kan ikke få alt man ønsker seg...

[Anonym bruker]

Hun har en lang historie innen psykiatrien med selvmordforsøk, tvangsinnleggelse, medisinering, overmedisinering osv. Hun har gått til psykiater og til psykolog og hun har kommet en lang vei fra der hun var da hun ikke engang turde å hente posten. Så hun er langt bedre i dag enn det hun har vært, men vi tror ikke hun vil bli noe bedre enn det hun er nå.

 

Men jeg skulle så ønske at hun kom seg ut av leiligheten, at hun kunne oppleve noe mer og at vi sammen kunne gjort noe - både for hennes del, for min del og ikke minst for min datters del. At vi noen ganger kunne gjort ting sammen som en familie

[Anonym bruker]

Hei, det er meg med den syke moren igjen

 

Prøv å ikke håp på ting som ikke skjer... Aksepter at hun ikke blir bedre... Er en lang vei, men da ble hvertfall ting bedre for meg. Falt liksom mer til ro. Kanskje har du prøvd allerde? Tilbakefallene kommer hvertfall innimellom her i huset, men sjeldnere og sjeldnere