Så ble det MA/SA(?) i uke 8/9...

[2.gangsmor til LilleSkatt]

Gruet meg litt for å skrive noe om dette her, i frykt for å skremme andre, eller få andre her nedstemt. Men ser at det gjøres og tenker kanskje at det kan være greit å sette ord på det en gang for alle, som en slags terapi? Håper det er ok.

 

Fikk en liten sporblødning fredag, fikk da ul på dagen.Viste bankende hjerte, alt var bra. Var da i uke 8. Fortsatte å småblø hver dag frem til onsdag, i går.(Men ikke slik at det rant ned i trusen, bare ved dopapirtørk, med to unntak. De to unntaksvise gangene rant det ned en T-skje med blod hver gang. Ja, detaljer, jeg vet.) Da hadde jeg bestilt time på sykehuset for ul og generell sjekk. Blødningene hadde , som nevnt, til da vært så små og "uskyldige". Mange i min omgangskrets kunne fortelle at både mengde og farge som jeg beskrev(brunlig, noen ganger litt rødt, men ikke mørkerødt) virket ganske så ufarlig. Var hos fastlegen som også sa at mange blødde litt under svangerskpet, uten at hun naturligvis konkluderte, hun henviste meg som riktig var videre til sykehuset.

 

Mens jeg satt på venteværelset på sykehuset i går ba jeg meg selv roe meg ned, var lei av at jeg reagerte så smånevrotisk hver gang jeg småblødde og sa til meg selv at fra nå av måtte jeg ta meg sammen, dette kom til å gå bra. Kvalmen var overveldende, noe den hadde vært hele tiden, også ifm. blødningene, så alt virket greit. Ble så ropt inn og satte meg opp i den berømmelige stolen. Legen sa i forkant, i det hun forberedte seg; "det du forteller virker veldig lovende. Det høres helt ufarlig ut" Jeg ble jo litt lettet over utsagnet.Så sjekket hun hvor store blodmengder det var snakk om, ved å "grave" litt inni der. Hun sa så;"ser her ja, dette var ikke mye blod". Du skal nok slappe helt av. Nå tar vi UL". Jeg begynte å le av lettelse og sa "Nå skynder vi oss å ta ul," for jeg kunne ikke vente et sekund til. Så tok hun ul, jeg tittet optimistisk på skjermen...Ingen av oss så noe bankende hjerte. Jeg tenkte først at hun sikkert brukte litt tid...Men hun tittet og tittet...Til slutt sier hun noe overrasket :"Jeg kan i utgangspunktet ikke se noe..."Jeg tror allerede da jeg begynte å gå i sjokk. Jeg tenkte at hun sa noe som ikke kunne oversettes til mine ører. Hun gjentok at hun ikke så noe, og jeg begynte å skjelve. For tredje gang sa hun; "Jeg ser altså egentlig ikke noe her....Jeg skal hente en second opinion, bare vent litt..". Plutselig begynte de å borre i etasjen over(bygningsarbeider), så hver gang hun skulle forsøke å si noe, så forsvant setningene hennes. Men jeg hadde vel allerede da begynt å ta innover meg at dette ikke var gode nyheter. Et halvt minutt senere kommer det en eldre lege inn. Da ligger jeg og skjelver og piper. Jeg knytter meg til dette halmstrået og tenker at denne legen vet best og er erfaren. Hun andre var tross alt knapt bikket 30..?Han leter, og leter, og vrir og vender på apparatet....Men finner ikke noe bankende hjerte. Til slutt sier han "Nei, her er det ikke noe. Beklager" Så gikk han.

 

Jeg fikk sjokk i medisinsk forstand (fikk høre det etterpå)Var overhodet ikke forberedt, fordi jeg i forkant hadde spurt og forhørt meg så mye med omgangskrets og venner og innstilt meg på at dette var bagatellmessig blødning. Jeg skalv og ristet og gjentok at jeg ikke ville dette..Først var legen hos meg, så kom en sykepleier, så kom en annen. Husker så vidt at de snakket om time for narkose og utskrapning på fredag. Jeg bare så på de og sa "fredag?" Jeg ville ha alt vekk og ut av min verden nå. Det skjønte de raskt uten at jeg sa noe og jeg ble lagt inn med en gang. Ble spurt når jeg sist spiste og deretter ventet jeg noen timer ift. fasting. Så ble det med ett blodprøver og slanger og det som skal til. Samboeren kom også etterhvert på plass.(Foreldrene mine hentet datteren vår i barnehage og "underholdt" henne hjemme til kl. var 21 og vi endelig kom hjem.)

 

Som en del av terapien sendte jeg sms til alle de 40 jeg hadde fortalt det til...og bekreftet kort at ul viste det det viste.Det hjalp faktisk litt å få det ut på den måten.

 

Tenkte et øyeblikk at jeg var glad jeg ikke hadde insistert på ul-time på tirsdagen, dvs dagen før jeg endelig fikk time.(Jeg skulle nemlig ha time dagen før jeg egentlig fikk, men så ble det noe datafeil, så jeg fikk dagen etter i stedet)Den dagen jeg egentlig skulle ha ul fylte jeg nemlig 40 år og hadde gjester på ettermiddagen.Jeg insiterte likevel på time den dagen, da jeg jo var så "sikker på utfallet". Men fikk det altså ikke.Heldigvis (Og det kan nevnes at på min 30 årsdag lå jeg på Ullevål og hadde utskrapning. Ingen vits i å skape bisarre tradisjoner..)

 

Jaja. Sikkert litt rotetet dette.Merker bare at jeg måtte sette ord på det. Innbiller meg at det er en del av den terapien man trenger for å bearbeidet dette.

 

Til slutt: Mange har sagt til oss at så lenge vi har et barn fra før av, så er det bare å begynne på`n igjen, det er gode sjanser for at vi blir gravide på ny. Er dessuten ekstra stor sjanser for å bli gravid etter en slik utskrapning.

 

Noen som har gode erfaringer her?

 

Takk for meg.

 

 

[helixxx]

Huffameg. Ikkje heilt greit. Men ofte hjelper det litt å skrive om det (er min erfaring). Eg vart i alle fall ikkje skremt. Har ikkje så mange erfaringar bortsatt frå at eg har mista i SA 2 gangar, og er sannsynlegvis i min tredje akkurat no. Eg trur du gjorde rett i å "få det unna med ein gang". Det verste synest eg er at det tar tid å miste, og perioden der man berre er veldig redd og uroleg er heilt fæl.

 

Eg har same erfaring som deg anngåande det å fortelle folk: Fortalte mange dei 2 første gangane, og måtte skrive sms og forklare til alle (inklusive arbeidsgivar). Det var egentleg godt å fortelle. Denne gangen har eg holdt litt igjen, noko som faktisk er litt kjedeleg fordi eg har ingen å diskutere det med bortsett frå mannen min og 2 til.....

 

Håpar du tør å prøve på nytt! Lykke til!

[Ida*]

Du skriver så levende og ekte.

Kjenner meg igjen i det du skriver. Spesielt det med at det kan være normalt og ufarlig å blø under svangerskapet, følte også jeg måtte ta meg sammen litt, selv om det ikke var så lett til tider.

 

Hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å se på UL skjermen FØR legen sa "se her er alt i skjønneste orden". Men av en eller annen grunn klarte jeg ikke å la være. Det var ikke noe bankende hjerte der. Men det var en baby der. Har funnet utrolig mye trøst i å se på bildet jeg fikk med hjem. Det var faktisk et lite barn der. Jeg klarte aldri å forstå at jeg, av alle sammen, at jeg hadde klart å bli gravid! (Førstegangs gravid.)

Var 10 uker på vei, mistet i mars.

Den dag i dag kan jeg felle noen tårer for den lille skapningen som lå i magen. Men det er helt klart mye bedre nå. Første uken var jeg helt ødelagt.

 

Nå virker det nokså fjernt. Skjønner ikke at det hele var virkelig. Mer som en vond drøm.

 

Legen sa at etter man har abortert, er sjansen stor for at alt skal gå bra etterpå.

 

Ei venninne av meg mistet sin første. Så fikk hun en sønn. Deretter mistet hun igjen, for så å være gravid i 6. mnd nå.

[2.gangsmor til LilleSkatt]

Hei, bebbe to. Takk for svar, har knapt registrert at jeg la inn innlegg her også. Har visst ikke vært helt med da jeg la det inn her. Veldig glad for svar, merker at det betyr mye. Mer enn jeg nesten tør innrømme for meg selv. Takk for at dere delte deres erfaringer, føler seg litt mindre "alene" med dette.