Så ble det MA/SA(?) i uke 8/9...

[2.gangsmor til LilleSkatt]

Gruet meg litt for å skrive noe om dette her, i frykt for å skremme andre, eller få andre her nedstemt. Men ser at det gjøres og tenker kanskje at det kan være greit å sette ord på det en gang for alle, som en slags terapi? Håper det er ok.

 

Fikk en liten sporblødning fredag, fikk da ul på dagen.Viste bankende hjerte, alt var bra. Var da i uke 8. Fortsatte å småblø hver dag frem til onsdag, i går.(Men ikke slik at det rant ned i trusen, bare ved dopapirtørk, med to unntak. De to unntaksvise gangene rant det ned en T-skje med blod hver gang. Ja, detaljer, jeg vet.) Da hadde jeg bestilt time på sykehuset for ul og generell sjekk. Blødningene hadde , som nevnt, til da vært så små og "uskyldige". Mange i min omgangskrets kunne fortelle at både mengde og farge som jeg beskrev(brunlig, noen ganger litt rødt, men ikke mørkerødt) virket ganske så ufarlig. Var hos fastlegen som også sa at mange blødde litt under svangerskpet, uten at hun naturligvis konkluderte, hun henviste meg som riktig var videre til sykehuset.

 

Mens jeg satt på venteværelset på sykehuset i går ba jeg meg selv roe meg ned, var lei av at jeg reagerte så smånevrotisk hver gang jeg småblødde og sa til meg selv at fra nå av måtte jeg ta meg sammen, dette kom til å gå bra. Kvalmen var overveldende, noe den hadde vært hele tiden, også ifm. blødningene, så alt virket greit. Ble så ropt inn og satte meg opp i den berømmelige stolen. Legen sa i forkant, i det hun forberedte seg; "det du forteller virker veldig lovende. Det høres helt ufarlig ut" Jeg ble jo litt lettet over utsagnet.Så sjekket hun hvor store blodmengder det var snakk om, ved å "grave" litt inni der. Hun sa så;"ser her ja, dette var ikke mye blod". Du skal nok slappe helt av. Nå tar vi UL". Jeg begynte å le av lettelse og sa "Nå skynder vi oss å ta ul," for jeg kunne ikke vente et sekund til. Så tok hun ul, jeg tittet optimistisk på skjermen...Ingen av oss så noe bankende hjerte. Jeg tenkte først at hun sikkert brukte litt tid...Men hun tittet og tittet...Til slutt sier hun noe overrasket :"Jeg kan i utgangspunktet ikke se noe..."Jeg tror allerede da jeg begynte å gå i sjokk. Jeg tenkte at hun sa noe som ikke kunne oversettes til mine ører. Hun gjentok at hun ikke så noe, og jeg begynte å skjelve. For tredje gang sa hun; "Jeg ser altså egentlig ikke noe her....Jeg skal hente en second opinion, bare vent litt..". Plutselig begynte de å borre i etasjen over(bygningsarbeider), så hver gang hun skulle forsøke å si noe, så forsvant setningene hennes. Men jeg hadde vel allerede da begynt å ta innover meg at dette ikke var gode nyheter. Et halvt minutt senere kommer det en eldre lege inn. Da ligger jeg og skjelver og piper. Jeg knytter meg til dette halmstrået og tenker at denne legen vet best og er erfaren. Hun andre var tross alt knapt bikket 30..?Han leter, og leter, og vrir og vender på apparatet....Men finner ikke noe bankende hjerte. Til slutt sier han "Nei, her er det ikke noe. Beklager" Så gikk han.

 

Jeg fikk sjokk i medisinsk forstand (fikk høre det etterpå)Var overhodet ikke forberedt, fordi jeg i forkant hadde spurt og forhørt meg så mye med omgangskrets og venner og innstilt meg på at dette var bagatellmessig blødning. Jeg skalv og ristet og gjentok at jeg ikke ville dette..Først var legen hos meg, så kom en sykepleier, så kom en annen. Husker så vidt at de snakket om time for narkose og utskrapning på fredag. Jeg bare så på de og sa "fredag?" Jeg ville ha alt vekk og ut av min verden nå. Det skjønte de raskt uten at jeg sa noe og jeg ble lagt inn med en gang. Ble spurt når jeg sist spiste og deretter ventet jeg noen timer ift. fasting. Så ble det med ett blodprøver og slanger og det som skal til. Samboeren kom også etterhvert på plass.(Foreldrene mine hentet datteren vår i barnehage og "underholdt" henne hjemme til kl. var 21 og vi endelig kom hjem.)

 

Som en del av terapien sendte jeg sms til alle de 40 jeg hadde fortalt det til...og bekreftet kort at ul viste det det viste.Det hjalp faktisk litt å få det ut på den måten.

 

Tenkte et øyeblikk at jeg var glad jeg ikke hadde insistert på ul-time på tirsdagen, dvs dagen før jeg endelig fikk time.(Jeg skulle nemlig ha time dagen før jeg egentlig fikk, men så ble det noe datafeil, så jeg fikk dagen etter i stedet)Den dagen jeg egentlig skulle ha ul fylte jeg nemlig 40 år og hadde gjester på ettermiddagen.Jeg insiterte likevel på time den dagen, da jeg jo var så "sikker på utfallet". Men fikk det altså ikke.Heldigvis (Og det kan nevnes at på min 30 årsdag lå jeg på Ullevål og hadde utskrapning. Ingen vits i å skape bisarre tradisjoner..)

 

Jaja. Sikkert litt rotetet dette.Merker bare at jeg måtte sette ord på det. Innbiller meg at det er en del av den terapien man trenger for å bearbeidet dette.

 

Til slutt: Mange har sagt til oss at så lenge vi har et barn fra før av, så er det bare å begynne på`n igjen, det er gode sjanser for at vi blir gravide på ny. Er dessuten ekstra stor sjanser for å bli gravid etter en slik utskrapning.

 

Noen som har gode erfaringer her?

 

Takk for meg.

 

 

[nr13imagen]

Hei.

 

Trist å lese historien din. Har vært igjennom flere sa jeg også.

Etter min minste jente som er 3,5 år har jeg hatt 3 sa etterhverandre,

en gang med tvillinger. Da jeg er 43 år hadde jeg slått fra meg tanken at jeg i det hele tatt kunne bære frem flere barn.

 

Da jeg for 4 gang ble gravid klarte jeg egentlig ikke og slippe gleden løs. Regnet med at det også denne gangen kom til og gå galt , og innstilte meg på den tanken.

 

Men ukene gikk , jeg var på ultralyd to ganger og alt var som det skulle.

Nå har jeg bare 5 uker igjen , og gleder meg voldsomt til et lite nurk og kose med.

 

Bare å sette i gang og prøve på nytt ) Lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

leit â höre det du har vaert igjennom. Ville bare sende deg et par oppmuntrende ord - jeg hadde en SA i romjulen 2008. Var 9 uker pâ vei og hadde flere ganger sett et bankdende hjerte pâ ultralyd (fikk flere tidlige ultralyder pga. smâblödninger). Det var töft, men etter et par uker föltes alt litt lettere og jeg tenkte kun framover - ville pröve igjen! Vi ventet over en mens som legen hadde anbefalt, og fikk sâ full klaff pâ förste forsök! I november fikk vi en nydelig jente, altsâ under 4 mnd. etter terminen som endte i SA. Nâ hadde jo ikke jeg utskraping, men iom. du akkurat har vaert gravid er det ofte stor sjans for â lykkes raskt igjen, mye pga. hormoner. Jeg var 40 da jeg födte.

 

Sâ ikke gi opp hâpet, jeg sa hele tiden til meg selv at det var en grunn til at dette skjedde, fosteret var ikke levedyktig. Og sjansen er stor for â lykkes igjen!

 

 

[2.gangsmor til LilleSkatt]

Tusen takk til dere begge,for oppmuntrende svar og "historier".

 

En helt annen ting; jeg gikk en lang tur i dag morges før mann og barn våknet. Trodde da at jeg hadde lagt det verste bak meg, for fikk grått ut og følte meg så mye bedre etterpå.

 

Deretter vært på tur med venninne og barn i dag (Venninne ringte og spurte om jeg ville ha besøk, jeg ville gjerne) Mer slitsomt enn jeg hadde hadde trodd. Først gikk vi tur en times tid (gikk jo en time i dag tidlig, og) Kjente etterhvert at jeg fikk litt vondt og vi dro hjem. Der ordnet jeg til lunsj.Følte meg med ett tom, og var "var" på alt og alle. Følte meg alene og veldig sårbar (Sier ikke noe mer her i tilfelle noen andre kjente skulle finne på å lese dette)Det ble egentlig ikke sagt og gjort så mye galt, men jeg følte meg....så lite ivaretatt, det ble til at jeg dekket på, stelt og styrte, ryddet av bordet etc. Fraværet av hjelpende hender, fraværet av støttende kommentarer etc (omsorg..)ila hele dagen var påtrengende (Min venninne er ikke den typen, støtter mer via handling, litt gutte-type)Ingen kommentar om at jeg så godt ut, etter forholdene(hadde staset meg litt opp, følte meg overaskende fresh utseendemessig), ingen kommentar ang. nye søte rosa klær som datteren hadde på.

 

Huff, hører at dette blir litt rart..Saken var at når de dro, så brøt jeg helt sammen. Selv om i hvertfall ungene har hatt det kjempefint sammen. Og når sambo bare skulle ut i hagen og hoppe trampoline med datteren vår etter at de hadde dratt, kjente jeg på at jeg ikke ville være alene. En form for angst?Dessuten, skulle legge lillegull i sted, og begge sto over sengen hennes og sa natta. Ble da helt skjelven, kroppen skalv.

 

Vet ikke hva jeg skal si...lurer vel bare på om det er flere som opplever sånne reaksjoner rett etterpå? Jeg forsøker så godt jeg kan å være "rasjonell", men plutselig kommer gråten veltende over meg, pluss en del angst. Jeg må jo skjerpe meg og hente meg inn til jeg skal i jobb neste uke(ny jobb, der en av de mannlige sjefene ble suuur pga graviditeten)..håper bare dette ukontrollerbare gir seg..Det gjør det vel.

 

Dette ble definitivt rotete...

[utflyttet stavanger dame]

d vil bli bedre, hatt 4 sa/ma, den siste var tøffest, etter 2 bra ul så skulle jeg til ny ul i uge 13, fosteret va da dødt. Ingen kjekk opplevelse, måtte ta tablett og abort hjemme,fælt. Hjelper å prate og gråte litt. er ellers gravid igjen og snart over i tredje trimester, fått masse oppfølging denne gangen, blir 40 i sommer, så d er håp. Sender en god trøsteklem t deg

[67-modell]

Du har all min sympati og støtte!! Lurt av deg å dele det du tenker og føler, bearbeide det som har skjedd. Jeg mistet selv i uke 13 jula 2008, og følte en stor tomhet etterpå. Følte meg alene med følelsen, og det var godt å dele det med ei venninne som hadde opplevd det samme. Hun skjønte hva jeg følte.Jeg ble overrasket over at jeg reagerte så sterk på det, og det hang i i noen måneder. Jeg valgte å vente en liten stund med å prøve på nytt. For meg var det viktig å "bli ferdig" (forstå meg rett, det vil alltid være der, men bearbeide det) før jeg kunne prøve igjen. Måtte liksom sørge, og fordøye en ganske traumatisk abort. Nå er jeg gravid i uke 7, så det går an selv om det for oss tok litt tid. Jeg vet at jeg har noen spennende uker foran meg, men prøver å tenke positivt. Håper det går bra med deg, og det at du reagerer er bare naturlig og sunt!!

[2.gangsmor til LilleSkatt]

Tusen, tusen , tusen takk for svarinnleggene. Jeg er kort nå, men vil bare si at det betyr så mye. Man føler seg hørt og sett og forstått. Og det er berikende å lese om andres erfaringer.Takk.