Så ble det en MA - uke8/9...

[2.gangsmor til LilleSkatt]

Gruet meg litt for å skrive noe om dette her, i frykt for å skremme andre, eller få andre her nedstemt. Men ser at det gjøres og tenker kanskje at det kan være greit å sette ord på det en gang for alle, som en slags terapi? Håper det er ok.

 

Fikk en liten sporblødning fredag, fikk da ul på dagen.Viste bankende hjerte, alt var bra. Var da i uke 8. Fortsatte å småblø hver dag frem til onsdag, i går.(Men ikke slik at det rant ned i trusen, bare ved dopapirtørk, med to unntak. De to unntaksvise gangene rant det ned en T-skje med blod hver gang. Ja, detaljer, jeg vet.) Da hadde jeg bestilt time på sykehuset for ul og generell sjekk. Blødningene hadde , som nevnt, til da vært så små og "uskyldige". Mange i min omgangskrets kunne fortelle at både mengde og farge som jeg beskrev(brunlig, noen ganger litt rødt, men ikke mørkerødt) virket ganske så ufarlig. Var hos fastlegen som også sa at mange blødde litt under svangerskpet, uten at hun naturligvis konkluderte, hun henviste meg som riktig var videre til sykehuset.

 

Mens jeg satt på venteværelset på sykehuset i går ba jeg meg selv roe meg ned, var lei av at jeg reagerte så smånevrotisk hver gang jeg småblødde og sa til meg selv at fra nå av måtte jeg ta meg sammen, dette kom til å gå bra. Kvalmen var overveldende, noe den hadde vært hele tiden, også ifm. blødningene, så alt virket greit. Ble så ropt inn og satte meg opp i den berømmelige stolen. Legen sa i forkant, i det hun forberedte seg; "det du forteller virker veldig lovende. Det høres helt ufarlig ut" Jeg ble jo litt lettet over utsagnet.Så sjekket hun hvor store blodmengder det var snakk om, ved å "grave" litt inni der. Hun sa så;"ser her ja, dette var ikke mye blod". Du skal nok slappe helt av. Nå tar vi UL". Jeg begynte å le av lettelse og sa "Nå skynder vi oss å ta ul," for jeg kunne ikke vente et sekund til. Så tok hun ul, jeg tittet optimistisk på skjermen...Ingen av oss så noe bankende hjerte. Jeg tenkte først at hun sikkert brukte litt tid...Men hun tittet og tittet...Til slutt sier hun noe overrasket :"Jeg kan i utgangspunktet ikke se noe..."Jeg tror allerede da jeg begynte å gå i sjokk. Jeg tenkte at hun sa noe som ikke kunne oversettes til mine ører. Hun gjentok at hun ikke så noe, og jeg begynte å skjelve. For tredje gang sa hun; "Jeg ser altså egentlig ikke noe her....Jeg skal hente en second opinion, bare vent litt..". Plutselig begynte de å borre i etasjen over(bygningsarbeider), så hver gang hun skulle forsøke å si noe, så forsvant setningene hennes. Men jeg hadde vel allerede da begynt å ta innover meg at dette ikke var gode nyheter. Et halvt minutt senere kommer det en eldre lege inn. Da ligger jeg og skjelver og piper. Jeg knytter meg til dette halmstrået og tenker at denne legen vet best og er erfaren. Hun andre var tross alt knapt bikket 30..?Han leter, og leter, og vrir og vender på apparatet....Men finner ikke noe bankende hjerte. Til slutt sier han "Nei, her er det ikke noe. Beklager" Så gikk han.

 

Jeg fikk sjokk i medisinsk forstand (fikk høre det etterpå)Var overhodet ikke forberedt, fordi jeg i forkant hadde spurt og forhørt meg så mye med omgangskrets og venner og innstilt meg på at dette var bagatellmessig blødning. Jeg skalv og ristet og gjentok at jeg ikke ville dette..Først var legen hos meg, så kom en sykepleier, så kom en annen. Husker så vidt at de snakket om time for narkose og utskrapning på fredag. Jeg bare så på de og sa "fredag?" Jeg ville ha alt vekk og ut av min verden nå. Det skjønte de raskt uten at jeg sa noe og jeg ble lagt inn med en gang. Ble spurt når jeg sist spiste og deretter ventet jeg noen timer ift. fasting. Så ble det med ett blodprøver og slanger og det som skal til. Samboeren kom også etterhvert på plass.(Foreldrene mine hentet datteren vår i barnehage og "underholdt" henne hjemme til kl. var 21 og vi endelig kom hjem.)

 

Som en del av terapien sendte jeg sms til alle de 40 jeg hadde fortalt det til...og bekreftet kort at ul viste det det viste.Det hjalp faktisk litt å få det ut på den måten.

 

Tenkte et øyeblikk at jeg var glad jeg ikke hadde insistert på ul-time på tirsdagen, dvs dagen før jeg endelig fikk time.(Jeg skulle nemlig ha time dagen før jeg egentlig fikk, men så ble det noe datafeil, så jeg fikk dagen etter i stedet)Den dagen jeg egentlig skulle ha ul fylte jeg nemlig 40 år og hadde gjester på ettermiddagen.Jeg insiterte likevel på time den dagen, da jeg jo var så "sikker på utfallet". Men fikk det altså ikke.Heldigvis (Og det kan nevnes at på min 30 årsdag lå jeg på Ullevål og hadde utskrapning. Ingen vits i å skape bisarre tradisjoner..)

 

Jaja. Sikkert litt rotetet dette.Merker bare at jeg måtte sette ord på det. Innbiller meg at det er en del av den terapien man trenger for å bearbeidet dette.

 

Til slutt: Mange har sagt til oss at så lenge vi har et barn fra før av, så er det bare å begynne på`n igjen, det er gode sjanser for at vi blir gravide på ny. Er dessuten ekstra stor sjanser for å bli gravid etter en slik utskrapning.

 

Noen som har gode erfaringer her?

 

Takk for meg.

 

 

[MammatilE&E+2MA+julibaby?]

hei

 

uff så trist å lese. men du beskriver det godt og håper det hjelper deg å sette det på papairet.

 

opplevde selv en MA i februar, var i uke 7, hadde en veldig dårlig magefølelese, ingen blødning etc, men heller ingen symptomer på graviditet, litt ømme bryster bare. På ultralyden fant de desverre ikke noe hjerte aktivitet.

 

tok utskrapning 5 februar, gikk veldig greit, lite blødning i 2 dager, fikk mensen tilbake 10 mars og er gravid igjen nå i uke 9+2

så hos meg var det en mens periode, også satt spiren igjen..

 

håper på det beste hos deg og lykke til!

[katta76.med 2 store og 2 små.]

Huff sitter å gråter her nå. Var som å lese min egen historie 23 juli i fjor. Oppdaget ma i uke 14, hadde da sett bankende hjerte i uke 7 (uten blødninger) Fikk dessverre se barnet mitt død på skjermen og fallt helt sammen. Barnet hadde vært død siden uke 11/12. Dette var det første barnet sammen for meg og mannen (2 tenåringsbarn hver fra før) Opplevde samme type blødninger som deg og insisterte og på ul som jeg fikk dagen etterpå. Jeg knakk helt sammen, fikk en beroligende tablett, deretter narkose og utskraping. Tok meg 6 uker å få mensen tilbake, og i slutten av oktober fant jeg ut at jeg var gravid igjen. Er nå i uke 31 og har en livlig gutt i magen. Begynte prøvinga med en gang etter 5 dgr (blødde bare en dag etter utskraping) og det hjalp på psyken. Vi reiste og en natt på hotell et par timer unna, drakk litt og spiste god middag, noe som ble en terapi. Men vil aldri glemme det. Sendte også en 40-50 sms for å fortelle den triste nyheten.

Mitt råd er å ta vare på hverandre og snakk ut om følelsene. Jeg prøvde desperat å bli gravid med en gang igjen, men det funket ikke så vi planla bryllup istedet og lot være å prøve, da satt han gitt3 mnd etterpå.

 

Øsnker deg og dine masse lykke til. Er sikker på at du snart er gravid igjen. Sender deg masse trøsteklemmer. Vet hvor utrolig vondt du har det nå. Din historie er nesten identisk med min egen. Ta tiden til hjelp!

[En Prins + Prinsesse]

Huff... vet hvordan du har det.. hadde akkurat det samme i februar.... Det er ikke noe ålreit... håper det går greit med deg!!

å du blir nok snart gravid igjen skal du se =)

[2.gangsmor til LilleSkatt]

Tusen takk til dere alle sammen,for oppmuntrende svar og "historier".

 

En helt annen ting; jeg gikk en lang tur i dag morges før mann og barn våknet. Trodde da at jeg hadde lagt det verste bak meg, for fikk grått ut og følte meg så mye bedre etterpå.

 

Deretter vært på tur med venninne og barn i dag (Venninne ringte og spurte om jeg ville ha besøk, jeg ville gjerne) Mer slitsomt enn jeg hadde hadde trodd. Først gikk vi tur en times tid (gikk jo en time i dag tidlig, og) Kjente etterhvert at jeg fikk litt vondt og vi dro hjem. Der ordnet jeg til lunsj.Følte meg med ett tom, og var "var" på alt og alle. Følte meg alene og veldig sårbar (Sier ikke noe mer her i tilfelle noen andre kjente skulle finne på å lese dette)Det ble egentlig ikke sagt og gjort så mye galt, men jeg følte meg....så lite ivaretatt, det ble til at jeg dekket på, stelt og styrte, ryddet av bordet etc. Fraværet av hjelpende hender, fraværet av støttende kommentarer etc (omsorg..)ila hele dagen var påtrengende (Min venninne er ikke den typen, støtter mer via handling, litt gutte-type)Ingen kommentar om at jeg så godt ut, etter forholdene(hadde staset meg litt opp, følte meg overaskende fresh utseendemessig), ingen kommentar ang. nye søte rosa klær som datteren hadde på.

 

Huff, hører at dette blir litt rart..Saken var at når de dro, så brøt jeg helt sammen. Selv om i hvertfall ungene har hatt det kjempefint sammen. Og når sambo bare skulle ut i hagen og hoppe trampoline med datteren vår etter at de hadde dratt, kjente jeg på at jeg ikke ville være alene. En form for angst?Dessuten, skulle legge lillegull i sted, og begge sto over sengen hennes og sa natta. Ble da helt skjelven, kroppen skalv.

 

Vet ikke hva jeg skal si...lurer vel bare på om det er flere som opplever sånne reaksjoner rett etterpå? Jeg forsøker så godt jeg kan å være "rasjonell", men plutselig kommer gråten veltende over meg, pluss en del angst. Jeg må jo skjerpe meg og hente meg inn til jeg skal i jobb neste uke(ny jobb, der en av de mannlige sjefene ble suuur pga graviditeten)..håper bare dette ukontrollerbare gir seg..Det gjør det vel.

 

Dette ble definitivt rotete...

[katta76.med 2 store og 2 små.]

Huffamei, kjenner til det der ja! Alle tror det går sååå greit med en gang etterpå, men det gjør det jo ikke. Slet med mareritt, krampegråt, sorg, angst, ja hele pakka. Værst var det de 14 første dagene så ble det litt bedre for hver dag. Nei unner ingen den situasjonen der. Ta tiden til hjelp og finn de personene som er greiest å prate med den første tiden. har sååå vondt av deg, men jeg vet at det kommer til å hjelpe med tiden og at du kommer til å bli med barn igjen og blir da godt fulgt opp med ul. Stooor trøsteklem fra meg som mistet i uke 14.

[Gjest]

Huff, dette var virkelig ikke nå hyggelig lesning.. og jeg føler virkelig med deg! Forstår at du har det virkelig vondt nå, men du må huske at det er lov å være nedfor å ha det vondt. Det er en naturlig del av sorgbearbeidingen. Leit å høre at du føler deg alene og ikke godt nok i varetatt, for det gjør virkelig ikke ting bedre... snakker av erfaring..

 

Mistet selv i SA i uke 9 i februar og det var veldig tungt.. hadde begynt å glede meg skikkelig og har ingen fra før av... men det var visst ikke min tur.. Jeg er ikke av den typen som viser slike følelser som sorg og smerte, ei heller svakhetstegn.. hatt en røff oppvekst som har fått meg til å alltid ta på meg en maske. Slik er jeg enda og har derfor enda ikke grått en tåre. Høres sikkert ut som en kaldhjertet bitch, men tro meg, på innsiden blør jeg enda..

Uansett, da jeg ble gravid ble foreldrene mine skuffa (som forventet) men svigers ble veldig glade. Desverre fikk jeg en konflikt med dem rett før jeg mistet og det førte til at de heller ikke gadd å bry seg da jeg mistet, ei heller i ettertid.. de har bare fortsatt å såre meg ved måten de har vært på og ting de har sagt (svigerfaren min sa faktisk at han nesten håpet jeg skulle miste for det hadde vært det beste for meg og sønnen hans... DET såret meg inderlig mye.) og det er akkurat som de og svigersøsknene forventet at allerede uka etter aborten så skulle alt være "gjemt og glemt".. ingen har giddet å spurt om hvordan jeg har det nå i ettertid... ikke engang sambo har snakket med meg om aborten.. så har virkelig følt meg alene og at jeg bærer på den tunge byrden helt alene..

ikke nok med det så førte aborten til at ting ble helt ødelagt mellom meg og sambo (andre faktorer har selvsagt også spilt inn), og for en uke siden ble det slutt.. Så når sitter jeg igjen uten både mann og barn og er dessuten uten et sted å bo.. Å når jeg nå tenker på at jeg i dag kunne vært over 5 mnd på vei og verdens lykkeligste så blir jeg helt knust... hadde virkelig ikke sett for meg at jeg skulle sitte her.. jeg hadde sååå lyst på lille gullet.. ofte drømmer jeg om den gutten jeg jeg egentlig skulle få (hadde en guttefølelse fra dag én i graviditeten:)), og våkner opp og innser det bare var en drøm... det gjør like vondt hver gang. Og tanken på at det nå er veldig lenge til jeg får sjansen til å bli mamma igjen, den er virkelig ødeleggende og depressiv"/

 

Nei huff, det ble mye sutring på meg også nå.. men har ikke fått satt ord på det vonde inni meg før nå faktisk... og på en måte føles det litt som terapi..

 

Uansett, så håper jeg virkelig du vil få det bedre med tiden og at du raskt blir gravid igjen. Og ikke minst at spiren skal sitte hele veien neste gang=) Tenker på deg! : )

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Jeg skjønner at du har det tøft nå! Det å miste er noe av det vondeste man opplever tror jeg..... Man får jo et forhold til den lille spira fra dag en av. Og hos de aller fleste av oss så gir jo kroppen signaler i fleng hele døgnet om at en liten huleboer har tatt plas i magen vår, så det er jammen ikke lett å ikke tenke på det heller!

Jeg har selv hatt et par traumatiske opplevelser slik som deg i fjor. Det første var i april-09 hvor jeg 6 uker på vei fikk akutte smerter på høyre side som viste seg å være et svangerskap utenfor livmoren som hadde revnet egglederen min og plutselig ble det fare for mitt liv og alt gikk himla fort. jeg hadde også sjokk den dagen og husker bare alle de alvorlige folkene rundt med som stresset med å få meg til operasjon så fort som mulig. Følte de første dagene en voldsom sorg over at de bare kunne rive lille spiren ut av meg på den måten, men etterhvert forsto jeg jo at den hadde aldri kunnet overled der den lå og den dagen kunne jeg faktisk ha dødd fra min kjære lille sønn på 2 år og samboer....... Likevel; sorgen sitter fortsatt i, men var verst de første ukene hvor jeg noen dager kunne føle meg ok for så å plutselig stå og hylgrine helt ukontrollert.... Jeg var sykemeldt en mnd etterpå for å få kontroll over tårene før jeg begynte å jobbe.

 

Ble gravid igjen i mai/juni, men som med deg, endte det i MA når jeg var 8+4. Kjente da at dette er ikke rettferdig og sorgen grep tak i meg mens jeg lå i stolen og ble undersøkt og konkludert med nok et mislykket svangerskap..... Slapp heldigvis å vente og ble sendt rett til operasjon med bakgrunn i den nylige exuen jeg hadde i april..... Min gyn mente at jeg trengte ikke å belastes mer enn nødvenig og jeg følte virkelig for å få ut det døde fra kroppen min hurtigst mulig. Dette skjedde 13. juli i fjor.

 

Gyn snakket med meg etter han hadde operert meg og foreslo at jeg nå brukte sommeren på å komme meg og måtte regne med minst 6 ukers sorgprosess og ville at jeg sykemeldte meg i ferien slik at jeg kunne få den igjen senere når jeg hadde det litt bedre. Fikk da også forbud mot å prøve i 2 mnd for å få sorgen på avstand. Ble gravid igjen i oktober, men endte i tidlig SA og var hos gyn etterpå og gråt og gråt og alt kom jo tilbake for hver gang jeg mistet og vi fikk lov å prøve igjen med en gang og i desember satt spira igjen. Er nå 24 uker på vei og det ser endelig ut itl å gå veien for oss.

 

men det jeg vil si til deg er at sorgen vil aldri slippe taket helt mest sannsynlig. Men man kan lære seg å leve med sorgen og akseptere at av og til har man en drittdag pga at man mistet. Jeg har fortsatt dager hvor jeg er uendelig trist på grunn av de vi mistet og jeg er faktisk gravid på nytt igjen også. Men det å bli gravid på nytt igjen, fjerne ikke sorgen, men gjør den kasnkje lettere å leve med....

Synes du skal prøve å være så åpen som mulig om denne opplevelsen og snakke deg ut av sorgen så godt du kan. Det hjelper virkelig og blir litt bedre for hver gang du setter ord på følelsene dine. og så synes jeg at du skal vurdere å sykemelde deg noen uker til du har litt bedre kontroll på sorgen med tanke på den sjefen din..... Kan være godt med litt tid for seg selv og sortere hodet litt også.

 

Og det hjelper å dele erfaringer her inne. Har selv brukt mye ufrivillig abort-forumet her inne for å få ut mye vondt. Ble faktisk kjent med katta lengre opp i tråde her pga felles sjebne i fjor sommer med MA..... I dag er vi gode venninner som møtes i ny og ne så n oe godt kom jo ut av det også

 

og til stine:; en forferdelig trist historie du deler med oss..... Jeg har ikke ord for hvordan de rundt deg har oppført seg mot deg.......

vet at det er ikke mye trøst, men ta tiden til hjelp så vil sorgen bli litt lettere å takle og kanskje blir du moden for å treffe ny mann igjen som kan gi deg et kjærlighetsbarn......

 

Sendere dere alle en stoooooooooooooor klem

[alltid en sliter]

Hejsann!!

 

gått av banen så jævlig det går ann å ha d! Unskyld ord bruket

Men vett så vanvittig godt hvordan du har det. Det e så jævligt!

Hadde en SA i påsken 29.Mars en dato jeg aldrri vil glemme.. Var da 9+5.. Første gang gravid.

 

Jeg måtte også sende ut smser om at det va gått galt.. Alle hadde slik en medfølelse og jeg måtte bare gi beskjed om jeg ville snakke... Men nå er det ingen som spør..

Føle det bare er jeg som sitter med sorgen og savnet.. Hadde sett fram til å bli mor,sett fram til å ha en liten gutt eller jente i armene mine.. men det ville det visst ikke slik.

Samboeren min vil fortsette å prøve..men jeg vet rett og slett ikke om jeg orker..

 

Så jeg kan ikke si hvor mye jeg føler med deg. Vet hvor fælt du har det,vet hva du tenker på ,vet hva slags savn du har.

Ganske utrolig hvor mye enn blir knyttet til den lille spiren.

 

Ofte her inne og titter for se hvordan det går med folk,men jeg tror nesten det gjør det værre og for meg.

Lurer hvor lang tid det vil ta før savnet begynne å blekne..

[2.gangsmor til LilleSkatt]

Tusen takk for tilbakemeldinger og det dere har delt her. Vanvittig rørende og gripende å lese hva de forskjellige har vært igjennom her. Jeg tror ikke jeg kommenterer hver enkelt historie, forstå meg rett. Kjenner at "alt" er litt tungt nå. Setter bare så stor pris på at dere velger å sette av tid til å skrive ned så mye og detalhert om deres erfaring. Det er en form for terapi som jeg merker at virker. Litt tom for ord nå, men til dere alle; takk for at dere deler erfaringer...Og takk for at noen av historiene vitner omdat det fins håp....

 

 

[nurke84 *mamma til alma*]

hei, ja jeg har fått fortalt min historie noen ganger nå. men kan ta en kort verson: sa: 5-6 ganger ex.u: 1 gang, resulterte i indre blødninger som var bynt å gå ut på levra og måtte fjærne en eggleder. har aldri kommet over 3-4 uker før allt har kommet ut. men er nå i dag 11+3 så håper bare at allt skal gå bra denne gangen lykke til til dere alle

[ambumamma]

Uff så leit å høre. Det er helt forferdelig å ha sett hjerte til det lille fosteret en gang, og neste gang er det ingenting. Jeg har opplevd det samme som deg 2 ganger. Det går ikke ann å beskrive hvor vondt det er og jeg tror ingen som ikke har opplevd liknende kan forstå den følelsen. Når man er oppi det virker alt så urettferdigdig, men nå når jeg har fått en liten gut prøver jeg å tenke at kanskje var det kroppens måte å ordne opp på? Hvis du skjønner? Kanskje ville det ikke blitt en frisk baby, eller kanskje hadde den dødd senere i magen. Jeg vet at man ikke klarer å se det sånn når man står oppi det, tro meg, men jeg er veldig takknemlig for at jeg etter tre forsøk fikk en frisk og utrolig herlig gutt

 

Vi prøvde forresten på ny med en gang igjen etter utskrapning og ble gravide igjen veldig fort. Håper du har folk rundt deg nå den værste tiden, og ønsker deg lykke lykke til med videre prøving Stooor trøste klem fra meg