haha...

[Anonym bruker]

Utdrag fra et svar i innlegget om Beatrice som forlot datteren sin:

 

"Beklager å si det men det er faktisk litt annerledes, vi har båret og født våre barn. Veldig mange kvinner har ett dypere forhold til barna sine enn mennene, og veldig mange barn ser på mammaen sin som det viktigste i verden. Jeg sier ikke at jeg ikke synes det er egoistisk av en mann og forlate sitt barn, men på dette området er vi faktisk ikke likestilt. En kvinne bør ta hånd om sine barn."

 

 

Er forøvrig enig i det hun skriver, MAMMA er viktigst i livet til et barn, og for barnet er MAMMA viktigst.

 

er derfor lei alle disse innleggene om at FAR er far til barnet og derfor har like stor rett til alt og blablabla...Far er viktig for barnet ja, men ikke DEN viktigste. Synes mor burde ha "hovedansvaret" og bestemme mest, men ikke alt.

 

Synes det er direkte urettferdig for kvinner (som faktisk har brukt kroppen sin i 9 mnd på å lage barnet), skal rett etter fødsel "miste" det til en uinteressert pappa, som aldri brydde seg i svangerskapet.

 

Synes synd i de mange som ikke er sammen med BF, og som har delt 40/60 eller 50/50 mellom barna. Og da mener jeg synd i de kvinnene som ikke fikk støtte fra BF under svangerskapet, og som har en BF som skal ha "krav og rett på ALT med barnet når det endelig er ute."

[Gjest]

Hvis far ikke er interessert i samvær er det ikke noe mor kan gjøre for å tvinge ham til det, eller noen andre for den saks skyld, så jeg skjønner ikke helt hvor du har det fra at så mange mødre mister barna sine til totalt uinteresserte fedre ...

[Anonym bruker]

...og som i tillegg krangler og er ekkel med hun som er mamma hele tiden.

[Anonym bruker]

Far er kjempeviktig, men det erfares gang på gang at barn ikke kan deles i to. Så når foreldrene skiller lag er tross alt mora den viktigste, enig med HI.

[Anonym bruker]

Begge er like viktig!

[Anonym bruker]

Også enig med HI :-)

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg skal selv flytte fra samboer med min 3 mnd gamle baby. Nå truer/gjør han alt for å lage mest mulig helvette for meg, og for å gjøre alt vanskelig.

 

Under svangerskapet brydde han seg INGENTING om hvordan jeg hadde det, han bare festet, flørtet med andre og løy til meg.

 

ETTER at babyen kom, så fortsatte han å feste som en 16 åring, flørte med andre og lyve.

Jeg satt hjemme med en kolikk-baby flere helger, og holdt på å tørne på veggene. Samtidig var det å ta vare på en fyllesyk mann på søndagene som ikke gadd å ta å avlaste meg noe særlig når han endelig hadde fri fra jobb. Nei, han hadde nok med seg selv og fyllesyka.

 

Det verste var jo at det kom som et sjokk på han at jeg ville ut av forholdet.

 

Nei det viste seg at han ville ha i pose og sekk; bo sammen med barnet + ha en til å lage mat til seg, ta han imot etter jobb og vaskeklær. Samtidig skulle han være singel på fest, og piker, vin og sang skulle det også være.

 

Nå når jeg skal gå fra han, så har han selv sagt rett ut at han kommer ALDRI til å skrive under på en samværskontrakt der han får mindre enn 45% samvær med barnet. Og da skal i tillegg babyen SOVE og være hjemme hos han. Som sagt; babyen er 3(!) mnd..

 

Han mener visst at det er hans fulle rett, for jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt siden jeg ikke ammer.

 

Han mener også at i den samme kontrakten hvor samværet står skrevet, så skal det også stå at jeg ikke har lov til å ha guttebesøk. Han er nemlig redd for at babyen skal tro noen andre er faren hennes.

 

Hvis han virkelig er så korka at han tror han får 45% eller 50%, så er jeg rimelig spent på hvordan det skal gå. Skal han ta med seg babyen på fest kanskje?

 

Nei, den "mannen" har hatt det litt for godt..

 

jeg skrev om dette i et innlegg tidligere her inne, ang samværsretten og om far kunne kreve 45% da babyen er så liten. Og fikk mange svar tilbake om at jeg var en overhysterisk mor som ikke ville la barnet bli kjent med og være med faren. For faren var like viktig som meg.

 

NEI, det er han aldeles ikke!

 

Sånn, dagens!:-)

[Anonym bruker]

Lykke til til deg som skrev sist!!

 

Håper det går som du vil:)

[Anonym bruker]

Enig med deg. Mor er det viktigste i barnets første leveår, og for mange, resten av livet. Dessuten så mener jeg, med hånda på hjertet, at mor er den som er mest omsorgsfull i de fleste tilfeller, selv om barna trenger sin far, så er mor viktigst for de fleste. (Og det er en stor forskjell på 45%samvær og det å ikke la barnet bli kjent med sin far.) Far er IKKE like viktig som mor når barnet er 3 mnd gammel og far gir f**n.

[LillaGorilla♥♥]

Nå er det da ikke alle av oss som har en idiot som far til våre barn. Min mann har tatt sin del helt fra fødselen av, både med baby og husarbeid.

 

Da jeg var i perm og han jobbet brukte han tiden sin etter jobb på babyen, og han tok sin del i huset- fordi han skjønte at jeg var sliten etter nattevåk.

I helgene hendte det han tok henne om natta (pumpet, så hun fikk på flaske), så jeg fikk sove ut.

 

Nå er hun passert året, han har vært hjemme i perm i 3 mnd, og skal være hjemme i ulønnet perm i 3 mnd til.Han får ikke nok av ungen sin, er kjempestolt og storkoser seg. Her om dagen begynte han å sippe av måten hun sa "pappa" på. Og hun er skikkelig pappadalt- og jeg synes det er herlig.

 

De fleste normale mannfolk jeg kjenner elsker sine barn og ønsker å være mest mulig sammen med dem- og er like gode (om enn litt annerledes) omsorgspersoner som mor. Min mann inkludert.

[Anonym bruker]

22:51, det er som om jeg skulle ha skrevet det selv, NØYAKTIG sånn har jeg det også! Skulle ønske du signerte med nick, så kunne vi prata sammen! :-)

[Anonym bruker]

22:51 her, forøvrig HI av tråden også..

 

Signer med nick, så sender jeg deg en PM:)

[Anonym bruker]

Selv har jeg det veldig bra med min mann og barna har gjort oss sterkere sammen, men jeg er likevel enig med HI.

 

En mann kan aldri elske sine barn slik deres mor gjør.