Jeg angrer så jævelig på at jeg satt meg selv i denne situasjonen. Skal aldri være hjemmeværende igjen!

[Anonym bruker]

Jeg har da ingen inntekt, heller ikke kontantstøtte foreløbig. Har gått i litt over 2 mnd uten inntekt og er da avhengig av mannen. Jeg må spørre han om penger til alt jeg skal. Han nekter å overføre penger slik at jeg kan ha noen penger på mitt kort, da han mener jeg ikke har økonomisk sans.

 

Jeg har ikke kjøpt noe til meg selv på evigheter, mens han tilstadighet kjøper seg pils og annet kos. Nå skal jeg på kino, men fordi han er sur så får jeg ikke penger siden det ikke er noe vettugt å bruke pengene på. Det er snakk om 200kr. Han gjør det bare for å være trassen, og jeg fyrer meg jo selvfølgelig opp å skjeller han ut. (Ikke lurt i know)

 

Jeg skjønner ikke hvordan noen greier å være avhengige av mannen i et forhold. Jeg skulle være det i 6 mnd, men jeg begynner å tvile på om jeg holder ut. Det er så sykt nedverdigene å måtte spørre om lov for faens oldemor.

 

Jeg er lei!!!

 

Phu... Det var godt.

[Anonym bruker]

Er det ikke en avgjørelse dere har tatt i sammen da? At du skal ta deg av han sitt hus og unger. Da må du jo selfølgelig få penger av han.

 

Han hørtes litt gjerrig ut spør du meg!

 

Jeg synes ikke det er kipt å spørre mannen min om penger, er jo en selfølge at jeg skal.

[OsloMor]

Det hørtes jo slitsomt ut, vet iallefall at var jeg i din situasjon skulle jeg søkt om bhg-plass og sett på muligheter for en kvelds- og helgejobb så fort som mulig. Det mannen din driver med er umyndiggjøring, og det er ikke bra.

[Anonym bruker]

Jo, vi var begge enige om at vi skulle klare oss på en inntekt. Men det gjelder bare når han er i godt humør, er han sur, som han ofte er om dagen så er det pengene hans fordi han jobber for de, og vil jeg ha noe selv så får jeg fint jobbe for det som alle andre.... Vet ikke hva vi er lengre jeg, men partnere er vi hvert fall ikke. En partner ville ikke oppført seg slik.

 

Men hva kan jeg gjøre? Ikke en dritt, jeg kan be om penger, men jeg får det jo ikke for det om. Alternativet er å gå, men det er jo stusselig å gjøre det fordi han skal være gjerrig!

[Anonym bruker]

At jeg skulle være hjemme et år eller to utover fødselspermisjon var en avgjørelse vi tok SAMMEN. Det er ikke bare slik at han forsørger meg, jeg tar vare på barna våre og gir dem det vi mener er en bedre start på livet enn å bli skyflet i barnehage ved ett års alder. Vi har felles konto og begge har bankkort til den kontoen og kan bruke som vi selv ønsker. Pengene er ikke bare hans, de er våre for vi bidrar begge til å skape den familien og det familielivet vi ønsker å ha. Arbeid og verdiskaping handler ikke bare om inntekt. Det er ikke nedverdigende, tvert i mot er det fantastisk å kunne leve akkurat det livet man ønsker.

[Anonym bruker]

Akkurat som om du ikke jobber? Han vet tydeligvis ikke hva det er å være hjemme med barn.

Til og med Høyesterett har konstatert at å være husmor kvalifiserer til å få halvparten av det mannen har tjent inn ved jobbe ved eventuell skilsmisse.

Det er ikke hans penger, det er deres.

[Anonym bruker]

Her er det vel strengt tatt ikke det at du er hjemmeværende som er hovedproblemet.

[Gjest sug lut]

1242

[Anonym bruker]

Hovedproblemet mitt er at jeg har satt meg selv i en situasjon hvor jeg ikke kan være selvstendig, men er avhengig av et annet menneske. Jeg har lovet meg selv å aldri gjøre det, men når jeg så hvor liten snuppa var så klarte jeg ikke å sende henne i barnehage.

 

 

[Anonym bruker]

Er du en av de som har vært så innmari cocky og moralisert hvor fæle folk er som sender ungene sine i barnehage tidlig, eller?

 

Og som har lagt ut om at du og den fantastiske mannen din gjør noe som er usannsynlig bra for barna?

 

Og som avslutningsvis har avvist problemet med at du ikke opparbeider deg pensjonspoeng utover det som kvalifiserer til minstepensjon?

 

Dette er 2010, ikke 1953. Norge er i dag konstruert slik at begge foreldrene må jobbe. Man kan like eller ikke like det, men sånn er det.

[Anonym bruker]

Nei jeg forstår godt at noen velger å sende barna sine i barnehage, det har jeg ingen problemer med. Jeg valgte å vente 6 mnd slik at jenta mi var 14-15 mnd før hun ble sendt i barnehage, fordi vi har økonomi til at en av oss jobber i en periode.

 

Dersom jeg har ødelagt hele pensjonstilværelsen min pga. 6 mnd hjemme så er det noe som er fryktelig galt.

 

Slik har vi valgt å gjøre med, men jeg har aldri glorifisert det på noen som helst måte. Jeg er en høyere utdannet kvinne som alltid har kunnet tatt vare på meg selv om mine, men nå føler jeg meg totalt umyndiggjort.

[Anonym bruker]

Uansett så er jo barnetrygden "mors" penger. Få den inn på din konto, så har du kinopenger.

[Anne-B.]

Jammen dette er da ikke normalt! En ting er å være avhengig på den måten at man faktisk må få penger av mannen, en annen er at han kontrollerer deg og ser ut til å nyte det.

 

Kjekk kar, det der.