Trenger hjelp fra alle dere som har gjennomført abort..

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har egentlig bestemt meg for å ta abort,men er litt i tvil for det..

Jeg har to barn på henholdsvis 3år og 15mnd og er gravid i uke 7+ noe..vil ikke holde følge med hvor langt jeg er for jeg vil ha minst mulig forrhold til det..

Vi hadde i utgangspunktet blitt enige om at to barn holdt for oss,men jeg har hele tiden for min egen del villet holde døren åpen for en tredje om noen år.

Har nå i flere uker veid frem og tilbake på om vi skal eller ikke..mannen min var med en gang fast bestemt på at vi ikke skulle beholde,men han har forandret mening og sier at hvis vi skal ha en tredje så får det skje nå og ikke om noen år,men det er opp til meg å bestemme og han vil helst ikke men d er ok hvis jeg vil sier han..

Jeg vet at mye av jobben faller på meg,min mann jobber mye og hjelper lite til med husarbeid og ungestell,gjør ingenting på eget initiativ og det sliter av og til veldig på meg..Jeg har nok arbeid som det er i dag føler jeg. Ikke har vi råd til en ny bil heller og vi har bare en vanlig personbil i dag + en hund..vi trenger jo en stasjonsvogn etterhvert,men ikke noe stress enda..

VIl egentlig ikke gå gravid heller akkurat nå,sluttet å amme minsten for 2 mndr siden og vil egentlig ha kroppen min tilbake.

 

Men så er det tanken på abort da..jeg liker det ikke..trodde jeg ville ha medisinsk hvis jeg skulle gjøre det,men nå er jeg veldig usikker.. Vet sannelig ikke om jeg får velge heller på det syskehuset jeg tilhører..

Hvordan er medisinsk i forrhold til kirurgisk?

 

Kan noen som har født og også tatt abort fortelle om det er noen sammenheng med smertene under en medisinsk abort og riene man har under en fødsel?

 

Mine smerter var nemmelig uutholdelig,men fødslene mine har gådd ekstremt fort,har gått fra 0 til 10 cm på 1,5 time hvorpå den ene ria tok over før den forrige var ferdig og de var ekstremt vonde, derfor gruer jeg både til en ny fødsel og til en abort..

 

vet ikke om jeg vil ha kirurgisk for bare tanken på at jeg skal ligge der mens de skraper meg innvendig liker jeg ikke og nesten mindre for at jeg vil være under narkose..Kan faktisk risikere å møte søskenbarnet mitt også der for han er anestesisykepl. uff

 

Vil ikke gå gjennom dette..hva skal jeg gjøre?

Tusen takk for alle svar..

 

*i villrede*

[Gjest Jente18-Gravid med nr 1]

Æ har skjøl tadd abort for 3-4 uke sia, og æ må bare fortelle dæ at sorgprosessn etter en abort e stor.. men så har jo du 2 unga fra før av å trøste dæ me heldivis.

Æ angre vældi, det gjør æ, æ sku gjort alt for å endra på valget mitt. Men det e forseint..

 

Medisinsk abort har jo fordeln at du ikke treng å bli lagt i narkose, æ tok kirurgisk. Og det gjor æ fordi æ va 11 uke på vei, og da va sannsynligheta for at æ blei å se fosteret stort. Og æ takla ikke tanken på å være våken under det hele og se at det blør. Smertan med en medisinsk ska vist være mye større enn me en kirurgisk. Æ har ikke hadd nåen smerta, og ikke har æ blødd nåkka heller, blødde kun rett etter abortn samme dagen.

 

Va ei jente dær på det rommet æ va på sykehuset. Og ho tok medisinsk, og så fosteret sitt i bekkenet når ho va på do, og smertan hennes va vannvitti, det hørtes ut som ei jenta som sku føde.

 

E så utruli gla for at æ tok kirurgisk og blei lakt i narkose. En av grunnan til det va at da kunne æ være "borte" mens dem gjor det. Men det e jo opp til kvær person å avgjøre ka som e det beste for dem.

 

Tenk nøye igjennom det hær, mange kan blir psykisk etter en abort, det e æ blidd..

 

E bare 18 år, men måtte no bare fortelle dæ, sia du skreiv om hjelp:/

 

Lykke til me uansett ka du gjør <3

[Anonym bruker]

Skulle jeg tatt abort igjen, hadde jeg tatt kirurgisk, den psykiske delen av hele greia var vond for meg, å blø ut fosteret og være en så "aktiv" del av det hele var ikke noe særlig.

 

Når det gjelder smerter så får du rier når du blør ut fosteret ved medisinsk abort.

 

Jeg har ett barn fra før av, fødte på tre timer.

 

Det jeg opplevde ved aborten var at jeg var ikke forberedt på rier og dermed ikke forberedt på å takle dem. Riene kom plutselig, fra murringer til å bli intense, de kom fort og uten særlig pause til jeg sto på alle fire i sengen og ulte ute av stand til å takle dem, men de gikk over like fort som de kom nesten, tok vel en time eller to, så fikk jeg ett slags nedpress, behov for å trykke, gikk på do og ut kom en enorm blodklump.

 

Selve hele prosessen tok tre dager, to dager med murringer og mye blodklumper, også riene og den store klumpen på tredje dagen.

 

Det var kjempevanskelig for meg å gå igjennom dette, og jeg håper jeg aldri står i en situasjon en gang til hvor jeg må vurdere abort, for helst vil jeg aldri aldri aldri ta en abort til

[Anonym bruker]

man kan ikke bare velge kirurgisk....så enkelt er d ikke...jeg ville også ha d når jeg skulle ta abort i uke 9 men nei d fikk jeg ikke....men jeg hadde aldri tatt abort om d ikke var for at sambo stakk av!!

[Anonym bruker]

Man kan velge det ved rett og slett vente med å ta abort til man er over ni uker på vei. Når du er over ni uker kan du velge selv.

[Anonym bruker]

Medisinsk abort tar jo flere dager. Det er vondt og det er psykisk belastende da du både ser og kjenner aborten. Det tok veldig lang tid før menstruasjonen min var i orden igjen etter min medisinske abort. Jeg var utrolig redd for å ha fått infeksjon. Det gikk heldigvis bra, men jeg var meget lei meg over aborten etterpå. Dersom jeg hadde tatt kirurgisk tror jeg mye vondt kunne vært spart pga man ligger i narkose hele tiden og vet ikke hva som har skjedd. Jeg har det for meg at medisinsk abort ikke er så risikofylt som kirurgisk. Tenk om doktoren gjør noe feil når man blir operert? Man kan faktisk risikere å bli steril. Jeg vet ikke, det er uansett et vanskelig valg. Ønsker deg iallefall lykke til.

[Anonym bruker]

Takk alle sammen..er ikke så veldig mye klokere føler jeg egentlig..Vil ikke ta den lille bort,men det kommer til å bli slitsomt å gå gravid igjen. Jeg har en prolaps i ryggen etter den forrige graviditeten og det var på nippet at det ble operasjon,så jeg kan av og til ikke kjøre bil for at foten dovner bort og det er smerter hele tiden og ryggen låser seg..Man skal løfte minst mulig og jeg bærer jo enda en del på minsten og bare tanken på de smertene bæringa i over ett år til kommer til å gi meg så vet jeg ikke om det er verdt det..skjønner? Hadde det ikke vært for ryggproblemet så hadde det ikke vært noe problem å beholdt. Men jeg har nok ikke noe annet valg enn å ta det bort er jeg redd..