Tanker om keisersnitt

[Sykepleieprosjekt]

Vi er en gjeng med sykepleiestudenter som denne våren holder på med et prosjektarbeid. Vi har valgt tema keisersnitt, og ønsker å se på årsakene til den økende tendensen av ikke-medisinske keisersnitt.

Vi ønsker derfor høre med gravide kvinner hvilke tanker de har rundt dette. Vi lurer blant annet på;

Årsakene til valg av keisersnitt?

Hvor mye informasjon om keisersnitt/ vaginal fødsel som har blitt gitt underveis i svangerskapet?

Om det er noen som har forsøkt å påvirke valget som har blitt tatt?

 

Dette er helt anonymt, og vi vil ikke skrive noe i oppgaven som kan spores tilbake til dere som svarer.

 

Vi er veldig takknemlig for alle innspill/svar:)

 

[Anonym bruker]

Årsak: Problematisk overtidsfødsel med nr. 1 som endte i hastesnitt m narkose. Er redd det skal skje igjen, selv om barnet ikke fikk varige mén. Planlagt ks blir for meg en "garanti" for at barnet overlever, selv om jeg mer enn gjerne ville ha født mine barn naturlig om jeg visste at utfallet ville vært bra. Bonus med planlagt ks blir da at jeg får vært våken (ikke narkose) og får med meg begivneheten med å sette et barn til verden!

Info: Er 2.gangs, så info har jeg nok av i tillegg til det jeg har fått fra lege/jordmor.

Påvirkning av valg: jordmor og lege har lagt frem forslag til alternativer til ks siden jeg tidlig i sv.skapet tok opp tema. Dette har vært ting jeg har tenkt igjennom, men alikevel landet på planlagt ks. Ikke følt meg presset og vurderingssamtalen på sykehuset var problemfri bortsett fra at den kunne ha vært tidligere i svangerskapet.

 

Håper dere kommer frem til en problemstilling, det gjør oppgave arbeidet mye enklere for dere selv!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Årsak: Dramatisk fødsel med nr1 som endte i katastrofesnitt i narkose. Jeg gikk glipp av hele fødselen og var veldig dårlig i lang tid. Ønsket planlagst ks denne gangen for å være sikker på at det samme ikke kan skje igjen.

Har fått masse informasjon om både det ene og andre og har selv tilegenet meg mye informasjon. Ingen har forsøkt å påvirke mitt valg.

[mamman til minin]

Første keisersnitt i 2008:

 

Årsak:

Jeg fikk innvilget keisersnitt som førstegangs på grunn av fødselsangst. Den bakenforliggende årsaken til angsten er et like stort mysterium for meg som for de på sykehuset. Jeg har ingen "standard" fødselsangstbakgrunn med å ha opplevd overgrep eller andre former for svik. Jeg har heller ikke blitt skremt opp av venniner/slektninger med fæle historier. De jeg har snakket med om det er fornøyde med sine vaginale fødsler.

 

Informasjon:

Jeg fikk mye informasjon både om keisersnitt og vaginal fødsel, da jeg gikk i angstasmtaler med en jordmor på sykehuset som har spesialisert seg på dette. I starten var det skeiv informasjon med mye fokus på herligheten med vaginal fødsel og komplikasjonene med keisersnitt. I tillegg leste jeg veldig mye selv. I utgangspunktet ba jeg ikke om å få keisersnitt, men følte meg helt fanget av graviditeten og det faktum at ungen måtte ut på et eller annet vis. Ingen liker vel tanken på å bli skåret i... Vi snakket mye om ulike former for smertelindring og mulige avtaler rundt fødselen, men jordmor kunne ikek gi meg garantier mot det jeg er reddest for. Dermed begynte jeg å helle mot keisersnitt da det for meg virker mer forutsigbart enn en fødsel som (i mine øyne) kan ende i alle mulige forferdelige scenarier. Jeg fikk innvilget keisersnitt som et "sikkerhetsnett", altså at forløsningsmetode var helt opp til meg, også skulle vi fortsette å jobbe mot vaginal fødsel. Etter at keisersnittet var innvilget, klarte jeg meg endelig hele natten igjennom uten mareritt og gråt. Da begynte jeg å skjønne at keisersnitt var det rette valget for meg.

 

Påvirkning av valget:

Både jordmor og jeg selv håpet at samtalene skulle ende opp med vaginal fødsel. Jeg hadde også en fastlege som ikke forsto problemet og prøvde å feie det under teppet, så det var kommunejordmor som henviste meg videre til sykehuset. Det å møte en "get over it"-holdning fra fastlegen var ikke noe særlig. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at vaginal fødsel i utgangspunktet er best for både mor og barn. Når det er sagt, mener jeg at det er viktig at mor er i stand til å ta til seg næring og sove under svangerskapet. I tillegg er det en fordel for barnet å ha en mentalt frisk mor etter fødselen...

 

-----------------

Andre keisersnitt (skal ha om tre uker):

 

Årsak:

Samme som sist, i tillegg til at jeg hadde en fin opplevelse med første snitt. Nå gleder jeg meg faktisk!

 

Informasjon:

Mye mindre enn sist, men med et litt annet fokus. Denne gangen var det snakk om at to keisersnitt gjør at jeg ikke får lov til å forsøke å føde vaginalt ved en senere anledning. Da blir det keisersnitt med et evt barn nummer 3. I tillegg begrenser keisersnitt hvor mange barn man kan få, og de ville forsikre seg om at jeg er komfortabel med at jeg mest sannsynlig ikke kan få en stor ungeflokk.

 

Påvirkning:

Legen jeg snakket med på sykehuset spurte bare om det var noe hun kunne si for å få meg til å skifte mening. Jeg slapp unna den samme samtaleprosessen som sist. Denne gangen var det faktisk fastlegen som henviste meg til sykehuset, og jeg føler meg mer tatt på alvor som andregangs.

 

 

Jeg vet ikke om det var noe sånt dere var ute etter? Svarer gjerne på oppfølgingsspørsmål hvis dere har noen.

 

[Anonym bruker]

Jeg skal ha keisersnitt grunnet seksuellemisbruk som barn. Trodde ikke dette var et problem lenger for meg. Da jeg har et sundt og godt sexliv med mannen min. Fikk svangerskaps deprisjon og fødselsangst tidlig i svangerskapet. Men sa det ikke til noen fordi jeg skammet meg sånn. Her hadde jeg og mannen min prøvd å få barn i lang tid. Og lykken var ubeskrivelig stor da vi fant ut vi skulle ha barn. Fikk invilget keisersnitt av egey ønske da jeg var på rutineultralyd i uke 20. Forklarte hvordan jeg hadde det. Og de mente dette var av medesinskårsak da dette tydligviss påvirket min livskvalitet. Begynte også med antidepprisiva i uke 30 da jeg ikke klarte " holde masken ! lenger. Ville ikke starte før selv om legen min ville det. Var redd for at medisinen vill skade barnet mitt. Men det er faktisk bedre å gå på medisiner å funger sånn at man blir en go mor. En å være helt utavseg når barnet kommer.

[Sykepleieprosjekt]

Takk for svar:)

 

[Carla78]

Vennligst ikke glem at de aller fleste av oss som tar keisersnitt faktisk ikke har et valg. Det er så mye fokus på keisernsnitt og mange "synser" om dette, men selv har jeg hatt to keisersnitt og jeg måtte bare være med på det for å få ungene ut. Skulle gjerne ha født naturlig. når dere vil se på den økte tendensen av ikke medisinkse keisernitt, så henvender dere her til gravide som skal ha planlagt keisersnitt, og det blir jo to foskjellige grupper syns jeg. Kanskje innsnevre målgruppen noe?

 

For å ha det sagt, jeg er ikke imot selvbestemt keisersnitt, men jeg gledet meg til å oppleve den naturlige fødselen, men slik ble det ikke. Det er kanskje en annen problemstilling;)

[Anonym bruker]

Dette synes jeg er viktige tanker, Carla78! Det er jo på sett og vis en tredje gruppe, også - de som har et barn for eksempel i seteleie, og som derfor selv får velge om de til ta ks eller ikke. De har jo i utgangspunktet en relativt høy risiko for komplikasjoner og påfølgende akutt ks, og jeg synes personlig ikke dette blir et "selvvalgt" ks på lik linje med fødselsangst. Andre eksempler kan være vaginal fødsel etter stor fødselsrift tidligere, tvillinger etc. Hvor setter man grensen for "selvvalgt"? Hvem er med i denne gruppen?

 

Media synes jeg har et ensidig fokus på at ks er negativt. Det er veldig synd, siden de aller fleste ks faktisk er medisinsk begrunnet, og siden det at vi har trygge ks her i Norge er utelukkende positivt! Jeg har selv tatt et ks på medisinsk grunnlag, og jeg synes det har vært forferdelig tungt å møte de negative holdningene til ks hele tiden. Det er liksom ikke måte på hvor sykt barnet mitt kan bli, hvor mye trøbbel jeg kan få, og hvor mange komplikasjoner som kan inntreffe i neste svangerskap. Alternativet til ks var jo at vi begge ville dø eller få store skader, og likevel sitter jeg igjen med dårlig samvittighet ovenfor sønnen min fordi jeg tok ks! At jeg sviktet ham, som ikke kunne gi ham den best tenkelige starten på livet! Anti-ks-propagandaen er ikke så ulike ammepropagandaen, og begge kan påføre sårbare kvinner ekstra påkjenninger og unødvendige problemer. Jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å se på både amming og vaginal fødsel med litt mindre roser&liljekonvall i blikket, og litt mer realisme?