Gravid og redd

[Anonym bruker]

Jeg venter barn med min mann, men jeg føler meg likevel så bunnløs alene og ensom.

Jeg har et risikosvangerskap, har hyppige blødninger, abortert en tvilling, morkake over livmormunnen og en blodansamling på 9x3 cm i livmoren. Fosteret har væske på hjerte og i tarmen, samt utvidet nyrebekken. Det kan være noe galt med det, men pga hematom etc så er jeg anbefalt å vente med å ta fostervannsprøve.

I tillegg legger jeg ikke på meg, jeg går ned i vekt, selv om jeg spiser som en hest. Ble veldig bekymret da jeg leste i en annen tråd her at det kan bety at det er noe galt Enda en markør på kromosomfeil?

 

Det sier seg selv at jeg har mange vonde tanker. Jeg er mye bekymret for fosteret mitt og for svangerskapet. Jeg jobber med brukere som har pu og vet ikke om jeg orker å ha det sånn selv på privaten, hver dag livet ut. Å se kampen foreldrene må føre for at barna skal få det de har rett på gjør meg matt. Er dette mitt liv de neste 50 årene? Å få friske barn er ingen selvfølge, det visste jeg fra før, men nå kjenner jeg det på kroppen. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at babyen min skal være frisk. Jente, gutt, jeg bryr meg ikke. Bare vær frisk, vær så snill.

 

Mannen min sier at dette går bra uansett, han bagatelliserer tankene mine. Eller er det jeg som overdramatiserer? Tar jeg bekymringer på forhånd?

Jeg kjenner også at jeg sliter med å glede meg over spark. Jeg venter bare på at katastrofen skal skje, at morkaken revner. Jeg går til hyppige kontroller for å følge opp foster + hematom, men føler meg ikke ivaretatt psykisk. Jeg føler meg liten, ensom og redd. Jeg føler at jeg ikke har noen å snakke med, jeg har ikke noen som forstår.

 

Er det noen her som forstår?

[Anonym bruker]

Huff det høres ikke ut som du har det noe lett nå..

 

Vil bare gi deg en stooor klem jeg :-)

[Anonym bruker]

Får du noen spesiell oppfølging fra sykehuset med tanke på det psykiske? Det synes jeg at du har rett på når du har en såpass traumatisk historikk. På sykehuset hvor jeg kommer til å føde i høst har de egen avd. for dem med risikosvangerskap, med tilbud om samtaler med jordmor, psykolog og/eller lege. Uansett trenger du et tilbud der du kan lufte tankene dine rundt dette temaet. Det er tungt å bære!!!!! Du trenger ikke bære alt alene!!!

 

Du må si ifra til legen din at du har behov for mer støtte psykisk, at du synes at børen, tankene og angsten blir er for tung for deg akkurat nå. Venter selv på ul. i uke 18 for å bekrefte/avkrefte hjertefeil, det kan repareres hvis det er defekt, men jeg er jammen meg nervøs akkurat nå :-/

[Anonym bruker]

Tusen takk for klemmen :-)

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, jeg får ikke det og har heller ikke bedt om det. Men hvis jeg spør, kanskje de har noe?

For jeg føler meg veldig alene akkurat nå. Alle tankene tærer på humøret mitt og jeg er redd jeg holder på å utvikle en depresjon pga dette :o/

 

Jeg håper UL'en din går bra! Krysser fingrene for deg og babyen din.

 

HI

[Anonym bruker]

Du må be om hjelp! På mitt sykehus (UNN) har de i alle fall et team av jordmødre og leger som tar seg av det psykiske i forbindelse med fødsler. Jeg går selv til regelmessige samtaler pga fødselsangst.

 

Si fra til legen din eller jordmoren din om at du har behov for psykisk oppfølging.

[Anonym bruker]

Det skal jeg gjøre, jeg tenkte ikke på at de hadde sånt på sykehuset engang. Det medisinske synes de følger opp ganske bra, men ikke det psykiske.

 

Men er det noen her som har hatt de samme komplikasjonene i svangerskapet som meg? Hvordan gikk det med dere og babyen?

 

HI