Vanskelig forhold med barnefaren!

[RockaMamma]

Jeg sliter veldig nå med det at jeg ikke tåler barnefaren. Jeg møtte han i august 2008, ting gikk sin gang og jeg slo opp i juli 2009.

I løpet av dette året kom mange av hans personlige problemer til overflaten, jeg fikk blant annet vite at han hadde sittet inne for et ganske brutalt angrep på sin egen far.

Jeg bodde 25 mil unna da vi møttes, og sa opp jobben og alt for å flytte til han. (Dette er da før jeg får høre om alle problemene og fortiden hans)

Han isolerte meg fullstendig, og var sykelig sjalu. Han var aldri voldelig mot meg, men jeg fikk se noen raseri anfall som virkelig skremte meg, og hver gang gråt han ukontrollert etterpå.

Han truet faktisk med å slå opp på et tidspunkt fordi jeg hadde avsluttet en melding til en venn med "sov godt."

I alle krangler, diskusjoner etc, så handlet det om hvor vanskelig han hadde hatt det. Som den idioten jeg var lot jeg han tråkke fulstendig over meg, og det var stort sett jeg som sa unnskyld.

 

Som jeg nevnte ovenfor har jeg en tendens til å ta mindre smarte valg, og etter at jeg slo opp dro jeg tilbake noen måneder senere på besøk. Vi brukte beskyttelse, men alikevel er jeg nå gravid. Dette barnet er mitt lille mirakel, men han har oppført seg stadig verre ettersom månedene har gått.

 

Han mener at jeg stenger han ute, at jeg ikke vil la han se datteren sin når hun blir født, og at jeg generelt sett oppfører meg fælt.

Jeg føler at alt har nådd bristepunktet. Når han er misfornøy fordi jeg ikke svarer på mld etc, så begynner han å ringe eller sende tekstmeldinger til min søster for å fortelle henne det.

 

Jeg informerer etter alle legetimer, og avtaler hos jordmor om fremgang og alt. Han har også vært til stede på alle ultralyder o.l.

Til vanlig klarer jeg ikke å kommunisere med han, fordi jeg nå ser alle tegnene på manipulasjon og problemene hans. Jeg er redd for at han har urealistiske forventninger til den første tiden med barnet, og jeg er usikker på hva som er riktig og feil i denne situasjonen.

 

Han har nylig fått utdelt antidepressiva av sin lege pga stadig verre angst og depresjon. Han suger all energien ut av meg, og jeg klarer ikke hans nærvær nå, men i fremtiden vil jeg at barnet skal kjenne faren sin. Er det rett av meg å si at hans problemer er hans problemer? At han må reparere seg selv, og at jeg og barnet ikke fungerer som quick fix?

Takk til dere som orker å lese dette, og om dere får noen mening ut av det setter jeg pris på svar. Besvarer også spørsmål om dere har noen.

[Miss Snow]

Det er ikke din jobb å reparere han. Det er ikke din jobb å ha hensyn til alle hans lidelser og hans fortid, uansett hva den inneholder. Og det er ihvertfall ikke det kommende barnet sin jobb å reparere han. Det er en utrolig urettferdig forventning å ha over seg fra man blir født. Det å få et barn kan kanskje gjøre en del ting bedre, men har man større psykiske problemer (og når man til og med blir medisinert for det) finnes det ingen quick fix.

 

Mennesker med psykiske problemer kan være utrolig vanskelige å forholde seg til, ihvertfall når de har det "manipulerende" genet i seg. Men det er hans jobb å få hjelp, og å jobbe med seg selv.

 

Jeg ville i utgangspunktet vært skeptisk til å la han ha altfor mye med barnet å gjøre, for jeg har en del erfaring rundt hvordan det er for et barn å vokse opp med en psykisk ustabil person rundt seg.

 

Jeg ville tatt en lengre prat med jordmor/lege eller en annen person med en viss kompetanse, og fått litt råd rundt hvordan du best kan takle denne situasjonen. Når babyen kommer kan han jo ikke forvente at du kan være tilgjengelig til alt han trenger. Da blir fokuset ditt en annen plass, og hvordan vil han da takle den bakgrunnsrollen? Har han øyeblikk eller perioder hvor han fungerer godt, ville jeg prøvd å få han med til en nøytral tredjepart som kan hjelpe dere med å sette opp noen "regler". Om han klarer å følge disse reglene i dårlige perioder er selvsagt en annen ting.

 

Men mitt hovedråd er å ikke sitte med denne byrden ene og alene. Finn noen å snakke med, som kan gi konkrete råd til akkurat din situasjon, for psykisk plagede mennesker er ingen lett sak å forholde seg til..

 

Lykke til!

[RockaMamma]

Tusen takk for langt og fint svar! Jeg har tatt dette opp med lege og jordmor, og lege har henvist meg videre til terapeut inne på familiekontoret. Barnefaren virker for alle som ikke har hatt mye kjennskap til han som en harmløs og veldig snill type. Han er tilsynelatende en god lytter, og dette er det folk ser. Jeg har fått mye pes fra de rundt meg fordi de tror jeg bare er smålig og tverr.

Jeg vil ærlig talt ikke ha han så mye rundt verken meg eller barnet.

 

Helt ærlig hadde jeg helst sett at han fikk hjelp først. At han fikk arbeidet med sine problemer før han skal fungere som far. Jeg tror ærlig talt ikke at han vet hva det vil si å skulle ha et barn. I hans øyne vil vel et nytt lite liv som trenger han ordne alt. Jeg er redd for hva som vil skje når han skjønner at det ikke er realiteten.

[Miss Snow]

Jeg har veldig kjennskap til det du sier om at han tilsynelatende virker harmløs i andres øyne. Jeg har familiemedlemmer med psykiske problemer, og der har de rundt, som ikke kjenner situasjonen, et bilde av at disse personene som helt supre, og helt uten problemer.

 

Derfor tror jeg det er kjempeviktig at du har tatt kontakt med de personene du har gjort, og de kan forhåpentligvis hjelpe deg. Man får håpe at du ikke trenger å gå til veldig drastiske skritt, men samtidig er det viktig at du tar vare på deg selv og babyen. Nå er det du som er førsteprioritet i ditt liv, og om noen måneder er det en liten en som krever alt du har å gi.

 

Og jeg er helt enig i det du sier om at han bør få hjelp først, før han får være far. Hvis ikke tror jeg det kanskje kan være rosenrødt en liten stund, før han går tilbake til sine gamle vaner, og vil skape problemer i en sårbar periode.

 

Jeg syns uansett at du er tøff - husk å ta vare på deg selv oppe i dette!