gravid etter ONS

[Anonym bruker]

Uff, har havnet i en forferdelig situasjon. Hadde en one night stand for en gangs skyld, og jommen ble jeg ikke gravid. Er 6 uker på vei nå, i 8 svangerskapsuke. Jeg er snart 33 år, og ønsker meg veldig barn, men da sammen med en som kommer til å bli en god far for barnet og forhåpentligvis god partner for meg. Jeg kontaktet ham da jeg fant det ut, han var først veldig snill og forståelsesfull, men ringte tilbake senere på dagen og var ikke så hyggelig lenger. Han har blitt sammen med eksen igjen, og er overhodet ikke intr i å ha barn med meg. Jeg hadde vel ikke forventet noe gledesreaksjon fra ham uansett egentlig, og ikke er han den typen jeg vil ha barn med heller. Vi kjenner jo hverandre ikke. Jeg tok til og med angrepillen etter vi hadde hatt sex, men tydeligvis for sent. Han ønsker ihvertfall sterkt at jeg skal ta abort.

Jeg har vært på sykehuset og skulle tatt abort to ganger nå, men ikke klart det, og utsatt det. Nå har jeg time igjen i morgen, og jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å gjennomføre det. Men jeg har ikke lyst til å bli alenemor, og jeg vil at barnet skal ha en far. Dette er noe jeg alltid har vært helt sikker på at jeg ønsker, både for mitt fremtidige barn og meg.

Har tatt abort en gang før, men da med en som jeg var veldig glad i og som var glad i meg- grunnen trenger jeg ikke gå inn på, men det er det værste jeg har vært med på i hele mitt liv, og jeg lovet meg selv å aldri gjøre det igjen. Men denne gangen er jo situasjonen en litt annen..

 

Jeg har leilighet, og familie som støtter meg, så å være alenemor kunne jeg nok klart- men jeg tror ikke jeg ønsker det. samtidig synes jeg det er forferdelig å skulle avslutte livet til mitt lille barn fordi jeg er redd for hvordan det kommer til å bli. Er redd for å aldri kunne få barn igjen og..selvom jeg tydeligvis blir lett gravid.

Hva hadde dere gjort?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg skjønner problemstillingen ang barnefar, men jeg syntes samtidig at du skylder deg selv og tenke på hva slags mor du ville blitt. Det er jo trist at barnet ikke kommer til å ha noe særlig til far, men det er jo ingen skandale? Jeg er selv vokst opp uten far, av en flink alenemor som har gjort alt hun kan for meg og broren min. Det er ikke det værste en kan utsette et barn for for å si det slik. Så henger jeg meg opp i det du skriver at du faktisk ønsker deg barn og at du er 33 år. Du er jo ikke så veldig "gammel", men du er ingen ungdom heller, sett at frykten din om ikke å klare å bli gravid igjen blir sann? Det er også en sjans å ta.

 

Sett at du fikk barnet alene, så betyr ikke det at du ikke kan møte en ordentlig mann senere som vil bli en farsfigur og som du evt kan få flere barn med. Og du har familie som støtter deg, pluss at du er voksen. Du kunne jo tatt deg av barnet alene, og ikke krevd noe annet enn barnetrygd fra faren.

 

Håper at det ordner seg til det beste for deg, lykke til videre

[Anonym bruker]

Tusen takk for hyggelig og klokt svar.. og du har rett, å vokse opp uten en far, men med en mor som elsker deg overalt på jord, er nok ikke det verste man kan utsette et barn for. Og jeg tror og håper at jeg hadde blitt en god mor

 

Jeg er bare så utrolig skuffet over meg selv for at det ble sånn. Og tanken på å gå gravid alene, og hele den første tiden- som skal være så fin sammen.. er redd jeg kommer til å føle meg veldig ensom, selvom jeg har familie og venner som støtter meg. Det er liksom ikke helt det samme. Jeg har vært i et forhold i mange år fra før, og tanken på at jeg skulle bli alenemor fra starten av har aldri falt meg inn engang.

 

Når det er sagt så er det jo sånn at jeg har vannvittig lyst på barn. Har tenkt på det i mange år. Men jeg har også veldig lyst på en far til barnet. Huff, det er så vanskelig. Kanskje derfor jeg har gått to ganger fra sykehuset uten å klare å gjennomføre aborten. Har lyst til å utsette den i morgen og, men har eksamen nå, og hvis jeg skal gjøre det burde jeg gjøre det i morgen. Men jeg vil jo ikke..... og er redd jeg kommer til å angre veldig hvis jeg gjør det.

[funky]

Jeg har vært alenemor i nesten 5 år nå, jeg er 33 år, og har ikke angret et sekund! Faren er i bildet, på en måte, men veldig reservert i forhold til samvær... synd for sønnen min, men d må vi bare leve med. Jeg ble gravid før jul, og da d ble slutt i d forholdet, var jeg 12 uker på vei, og måtte bestemme meg fort. Jeg drømmer om familie, så jeg valgte abort... etter aborten fikk jeg vite at jeg har et syndrom som gjør d vaskeli for meg å bli gravid... jeg angrer så vanvittig på at jeg tok abort, å d plager meg hver eneste dag, gråter meg i søvn ofte...

Mitt råd er, at hvis du er så i tvil som du er, så IKKE ta abort!! Er du i den minste tvil, så ta imot barnet!! Jeg ville latt vært å si noe mer til barnefaren, å heller ta hele ansvaret alene...

[Anonym bruker]

Hei igjen

 

Ja, skjønner at det setter en demper på gleden og måtte gå gjennom en graviditet og fødsel alene, men hva mener du veier tyngst? Det at du har lyst på babyen eller at du må gjøre det alene? Jeg skjønner at dette er en seriøs problemstilling for deg, men jeg blir litt bekymret når du alle rede nå føler at du kommer til å angre og har gått fra sykehuset to ganger (endelig bra at du er sterk nok til å vite at du ikke er klar til å ta abort og bare dro derfra). Jeg er redd for at du kommer til å angre, du skriver at du ikke vil...

 

Amathea har grupper for mødre som er alene med magen, det kan jo være at du finner noen likesinnede som du kan dele opplevelsene med også? Jeg er like gammel som deg og gravid med første og det er veldig kjekt å se måten venninner og kjente reagerer på at jeg er gravid. De blir veldig glad og ønsker å høre om graviditeten og planene og veldig mange engasjerer seg i hvordan det går osv. Samme med familien min. Jeg hadde ikke forventet en slik respons, så selv om det ikke blir like nært som en far, så er mange intressert og engasjert.

 

Lykke til med valget ditt, det vil nok gå bra uansett hva du bestemmer deg for å gjøre.

 

Hilsen første anonym

[MillaLilla]

Hei kjære du,

 

Huff, for en kjedelig situasjon å være i og det er et veldig vanskelig valg du står overfor (samtidig stiller du ikke et veldig vanskelig spørsmål: hva jeg ville ha gjort er det vanskelig å svare på så lenge jeg ikke er i den situasjonen. Likevel har jeg alltid visst at jeg vil ha barn med tiden (er nå gravid i 15.uke, men i veldig annerledes omstendigheter), og jeg tror det hadde vært veldig vanskelig for meg å ta abort i voksen alder, når man i det minste er nokså sikker på at det er et ansvar man vil klare fint).

 

Det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest innlegget ditt er at du er veldig i tvil om abort er det riktige. Dette er det ingen andre enn du selv som kan bestemme, men det jeg vil råde deg til er at du ikke gjennomfører en abort så lenge du tviler. Du har fremdeles noen uker på deg før "fristen" går ut, og til tross for eksamener og andre ting som roter til timeplanen, synes jeg du skal gi deg selv litt lenger tid å tenke på.

 

Det å være alenemor er nok ikke en ideell situasjon, men hvis du velger abort er det et valg som ikke kan omgjøres etterpå.

 

Jeg sender mange gode tanker i din retning og håper at valget du lander på i morgen er et valg som kjennes riktig.

[Anonym bruker]

Jeg synes fryktelig synd på deg. Kommer til å gå inn her å lese senere, for å se hva du velger å gjøre:)

 

Jeg tror du vil angre på å ta abort, men ALDRI angre på at du beholdt:)

[Anonym bruker]

Hei,

Tusen takk for svar. Dere er fine

 

Har utsatt det i dag og, for tredje gang. De er veldig snille og forståelsesfulle på sykehuset, så det gikk greit. Snakket med Amathea i dag tidlig, og fikk time der rett etterpå- så har vært der nå. Er fremdeles usikker, tror nok jeg kommer til å være det hele tiden uansett. Har frem til onsdag å bestemme meg nå, så jeg får bare jobbe med tankene mine og forsøke å gjøre et valg jeg føler jeg kan leve med. Det er virkelig ikke lett det her.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Heisann! Har bare lyst til å si at jeg tror at vi i vår kultur har lett for å se oss litt blind på "den perfekte familie". Du må ikke tro at du må ha alt på plass og gjøre alt "riktig" for å bli en god mor. Selv fikk jeg det mye bedre som alenemor med to gutter enn som ulykkelig gift bak en fin fasade. Det er ikke sikkert at et perfekt utgangspunkt vil føre til et familieliv på skinner. Du kan like gjerne få dette barnet og skape en fin familie for dere to, og kanskje med tiden møte en ny mann som du kan ta inn i familien. Livet har mange veier.. Jeg synes du er tøff og sterk som tar deg tid til å kjenne etter hva som er det beste valget for deg.

[lille.pudding]

Jeg tror, siden du er såpass i tvil, At du IKKE skal ta abort...

Tenk om du angrer deg resten av ditt liv om du tar abort?

jeg er sikker på At når du får babyen din i armene kommer du ikke til å angre..

[Anonym bruker]

Hvordan går det, HI?

[Anonym bruker]

Hei,

etter mange runder med meg selv, amathea og sosionom på sykehuset gikk jeg for fjerde gang like usikker og redd, til sykehuset. Jeg forsøkte å få utsatt det en gang til, satt og gråt og sa jeg trengte mer tid, men ble overtalt til å ta den dumme pillen. Har vært helt knust i etterkant, og veldig i tvil om det har vært det riktige. Sendte en sint melding til BF etter at jeg kom hjem og, hvor jeg fortalte ham hvor dårlig jeg synes han har oppført seg i å bare forvente at jeg skal ta abort, og etter det, ironisk nok har han plutselig blitt "snill" (før han visste at jeg hadde tatt "dødspillen"). Skulle nesten ønske han ikke var blitt snill sånn over natten, da hadde det vært lettere. Men han vil jo fremdeles at jeg skal ta abort, så om det var for å være medfølende og overtale meg til å gjennomføre aborten, vet jeg ikke. Godt mulig.

 

I går fikk jeg de siste pillene i MA, på sykehuset, og det var forferdelig, mye verre enn jeg trodde. Jeg skal ikke gå så mye inn på det, men jeg er en person som tåler sykdom o.l svært godt, og klager sjelden. Men dette....begynte ikke å blø før etter seks timer- gråt og klarte nesten ikke gå. Måtte få morfin intravenøst tre ganger, og det var i det hele tatt et mareritt uten like. Aldri igjen!! Men sykepleierne var kjempesnille, det skal sies. Det var sikkert mye spykisk smerte som spilte inn og, siden jeg egentlig ikke ville.

 

Nå er det gjort, og det er ingenting jeg kan gjøre for å forandre det. Jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv heller. Har forferdelig dårlig samvittighet og angrer. Kommer nok aldri til å tilgi meg selv for dette. Noen ganger tenker jeg at med alle de hormonene innabords, og den korte tiden man har på å bestemme seg- så er det et sjansespill for om man tar det riktige valget, og for følelsene som kommer i etterkant.

 

Jeg skjønner hvis dere synes jeg er svak som gjorde det. Jeg var bare så redd for hvordan det kom til å bli, og jeg ville at barnet skulle ha en far.. Jeg dømmer meg selv nok.. skulle virkelig ønske det var annerledes og jeg lykkelig kunne skrive at jeg skulle beholde barnet. Men nå må jeg bare forsøke å gå videre. Tusen takk for støtten deres, selvom jeg ikke klarte å høre på deres kloke ord.

 

Klem til dere alle

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg syntes det var bra at du kom frem til en løsning som passet for deg og livssituasjonen din. Skjønner godt at du ønsker å ha gode rammer rundt det å få barn. Det er slik med alle at vi må gjøre valg som vi ikke ønsker å ta, og må bare tvinge oss selv til å ta en beslutning. Jeg syntes ikke du var svak, men at du gjorde et valg som nok vil vise seg å være det riktige for deg, selv om det er tøft nå like etter at det er gjort. Det at bf nå har blitt "snill" kunne like gjerne snudd dagen etter, jeg ville heller sett på hva han har gjort i hele dette forløpet enn å tenkt på at han var snill en dag.

 

Du vil nok møte en mann som det er verdt å satse på og få barn med han. Det vil bli bra for både deg, han og barnet.

 

Lykke til videre

[Anonym bruker]

Hilsen første anonym

[Anonym bruker]

Takk, snille du. Håper virkelig det...for akkurat nå føles alt helt håpløst