Redd for separasjonsangst!

[Anonym bruker]

Håper noen kan gi sine synspunkter, erfaringer og evt aktuelle linker til artikler til en hønemor!

 

Saken er den at jeg går gravid med tvillinger og det begynner å bli tungt. Har et barn fra før som ikke rekker å bli 2 år før de nye familiemedlemmene ankommer. Jeg er sliten og hun går i barnehage hele uka. Hun har også begynt å trasse mer i situasjoner der jeg ikke har krefter til å hanskes med det. Eks å legge seg ned på gulvet for å gjøre det vanskelig for meg ved påkledning.

 

Mannen jobber selfølgelig og kommer hjem i 17-18 tida og kan hjelpe med det som trengs da.

 

Svigerforeldrene mine er helt fantastiske og ønsker å hjelpe. De bor desverre 1.5 time i fra. Jenta har vært noen langhelger på besøk der og hun stortrives! Svigermor sier hun gjerne kan være lenger, men jeg syns det blir for lenge med 1 uke eller mer.

 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har energi og overskudd til å ta meg av jenta mi som jeg skulle ønske. Og hun merker selfølgelig at noe er forandret i hjemmesituasjonen og med mamma.

 

Jeg har selv opplevd separasjonsangst i barneåra pga opplevd traume med syk mor. Vet at jeg ikke kan sammenligne dette, men klarer ikke helt å slappe av, redd for at hun kanskje tar skade av dette likevel...

 

Huff, vanskelig å egt sette ord på det. Men kan hun ta skade av å være borte i fra meg over lenger tid? Jeg vet at hun har det kjempebra der hun er, men det er min dårlige samvittighet som tærer meg.

Når er det greit at et barn er borte fra sine omsorgspersoner over lenger tid?

 

Vi prøver å forberede henne på at hun skal bli storesøster og hun skal være inkludert i det som skjer. Redd for at hun utvikler søskensjalusi etterhvert og en følelse av å bare bli "Sendt bort".

 

Noen som har noen oppløftende ord å gi meg og fortelle meg at jeg med god samvittighet kan sende henne 1 uke til svigers