Når kommer de store følelsene da?

[Anonym bruker]

Gutten min har rukket å bli ett år. Vi hadde en trøblete start med tøff fødsel og påfølgende KISS. Midt i all skrikingen og byssingen så rakk jeg vel ikke helt å få de store følelsene for gutten min før han var nærmere et halvt år. Jeg syntes han var mindre pen, og at han luktet fryktelig vondt (av en eller annen grunn) Jeg hadde masse omsorg og ansvarsfølelse. Gjorde alt jeg skulle, stelte, bysset, koste og snakket - men mest av plikt- og ansvarsfølelse. Jeg kunne kose meg i små glimt, men som sagt, mest plikt. Når han var rundt et halvt år og ting hadde roet seg litt kjente jeg at jeg kunne kose meg i lange perioder sammen med han, og jeg syntes han plutselig var blitt utrolig søt og pen. Nå når han er et år har vi det som oftest supert sammen. Vi leker og ler sammen, gir gode koser, peker og vinker, steller og vasker, og alt annet som hører med å ha en ettåring... og vi koser oss mye...

 

Men gå i døden for han? Hmm... Det er mulig jeg tenker for mye og føler for lite, men jeg greier ikke å se det for meg altså! Jeg blir så redd for at jeg ikke har de "rette" følelsene for gutten min, og synes ofte synd på han for at han har endt opp med meg som mor:-( Han burde jo ha vært elsket over alt på jord, den skjønne lille gutten!...

 

Noen andre som forstår hva jeg mener, eller er jeg helt usannsynlig sent ute med å knytte meg til gutten min og til å utvikle morsfølelser?

[Anonym bruker]

Du er nok sent ute, ja.

[Anonym bruker]

Det kommer jo an på hva slags følelser du forventer deg?

HVis du føler omsorg for ham og er glad i ham ville jeg ikke stresset med det. Vi er alle forskjellige..

[Anonym bruker]

Jeg er også i tvil om jeg kunne dødd for ungen min, men tror det faktisk er vanskelig å forestille seg en slik situasjon. Det er så fjernt. Vanskelig å si hva som hadde skjedd om det skulle bli reelt.

Det er vel kanskje ikke ment slik at du velger døden, men hvis du for eksempel har vannskrekk og ungen din hadde ramlet i sjøen, så hadde du mest sannsynlig hoppet etter.

 

Du var kanskje fødselsdeprimert? og at det fortsatt henger litt igjen?

Jeg har det slik. Begynte ikke å kose meg med barnet før mange måneder etter fødsel, og fortsatt føler jeg at mer er et ork enn glede å være mamma. Likevel føler jeg utrolig sterkt for barnet mitt.

[Anonym bruker]

Ja, jeg er glad i han, og føler masse omsorg. Jeg kan ligge og se på han og bli myk inni meg og tenke at han er verdens fineste lille gutt. Jeg gjør alt for han, og lar han aldri sutre/skrike uten at jeg tar han opp og er sammen med han f.eks. Er vel heller _for_ soft enn omvendt. Får så lett vondt av han, og vil egentlig bare ha han tett inntil meg hele tiden. Men, som sagt, jeg tenker nok litt mye, jeg er f.eks redd disse følelsene er en type overkompensering for at de helt virkelig store følelsene faktisk ikke er tilstede.

 

Jeg mener.... jeg er ikke så glad i han at det gjør vondt, og jeg ville ikke dødd for han... (tror jeg.. )..

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg tror heller at du stiller for store krav og forventninger til deg selv og alt du burde føle. Synes du høres ut som en helt vanlig, god og kjærlig mor. Så ta det lungt, slapp av og kos deg med gutten din. Du vet du vil ham vel, er glad i ham, viser omsorg og tar ansvar;)

[FletteMette&DenLangeMelkeveien]

Skal man tro endel evolusjonspsykologer er det faktisk ikke naturlig å ville gå i døden for et så lite barn. Derimot ligger det visstnok sterkere i vår natur å ofre oss for et barn som nærmer seg 5-6 års alder ettersom det da i urtiden var større sjanse for barnets overlevelse.

 

Jeg bruker vanligvis å holde meg unna evolusjonspsykologiske forklaringer på menneskelig atferd, men man skal jo ikke se helt bort fra at det kan være noe fornuftig å hente der...

[Anonym bruker]

du har morsfølelse. Det går ikke an å forstille seg hva man hadde gjort i en situasjon hvor måtte velge om du eller sønnen din skulle dø, selv om "alle" her inne skryter av de ville gått i døden for sine barn. Akkurat som at det går an å måle kjærligheten på den måten, nei!

Synes du høres ut som en god mor, med realistiske tanker. Synes det er helt sprøtt at folk tror at hvis de kan dø for barna sine så er de gode mødre. Nei, det er hvilken du person du er ihverdagen som er viktig.

Spiller ingen rolle om du kunne dødd for barna dine om du drikker deg full hver dag, eller banker skiten ut av ungene dine.

 

[millie+2klumper]

Mener dere seriøst at dere ikke ville gått i døden for barnet deres? Jeg ville gått i døden en million ganger for gutten min på 22 mnd om jeg kunne! Og det hadde jeg gjort fra den dagen han ble født. Jeg elsker han over ALT på denne jord og klarer heller ikke å se for meg et liv uten han. Synst det er rart at dere ikke kan si det samme jeg..

[millie+2klumper]

Og jeg er også så utrolig gla i gutten min at det gjør vondt! Jeg trodde virkelig at alle mødre følte det slik. Så ja, jeg synst dette er litt rart..

[Anonym bruker]

Alle er ulike og reagerer ulikt. Jeg fikk ikke umiddelbart morsfølelse, men ble ikke stresset av den grunn (herregud etter driiitlang fødsel, stressa mann og kembosmerter!!). Det vokste seg frem etterhvert :-) Syntes heller ikke at lillemann luktet godt som nyfødt og ja... det stresset jeg litt med for det hadde jo ALLE sagt at man bare ville ligge å snuse på babyen. Nå derimot elsker jeg å snuse på ham :-) Verdens deiligste er han, men nå er han 18 mnd.

 

Slapp av og nyt tiden, den går så fort!

[Anonym bruker]

Jeg elsker min datter så mye at det gjør vondt, og jeg gjør alt for henne, men synes det å skulle dø for barna mine er en fjern tanke. Jeg er villig til å riske ganske mye. Jeg kunne lett donert organer til barna mine, hoppet i havet etter dem.

Men hvis ungen min hadde ramlet ned et 200 meter stup, så hadde jeg ikke hoppet etter i den tro at jeg kunne redda ungen min.

 

I en situasjon hvor noen pekte en pistol mot barnet mitt, så vet jeg ikke om jeg hadde hoppet foran, men hadde muligens gått til angrep på skytteren.

 

Synes det er så teit å tro at man er en så mye bedre mor, fordi man SERIØST KUNNE DØDD FOR UNGEN MIN AZZÅ!!

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange flotte og oppløftende svar. Jeg føler meg faktisk litt bedre når jeg tenker på en del av de tingene dere peker på.

 

Jeg elsker jo gutten min, ingen tvil om det. Når han har det godt har jeg det godt, og når han har det vondt har jeg det vondt. Så sånn sett kan man jo si at jeg er så glad i han at det gjør vondt, men det spørs jo hvordan man ser på det. Hvis jeg f.eks ligger ved siden av han i sengen og ser på han og kjenner på gode følelser for han, så vil jeg ikke si at det "gjør vondt".. altså, jeg ligger ikke og er så glad i han at det gjør vondt der og da... selv om det kan gjøre vondt i enkelte situasjoner i løpet av en dag. Hvis han slår seg eller blir redd og fortvilet så gjør det jo vondt for meg også (i empatiens navn), men... det er liksom ikke det jeg forbinder uttrykket med..

 

Når det gjelder dette å gå i døden for han, så har vet man nok ikke hva man hadde gjort i en konkret situasjon, som noen av dere nevner. Jeg tror nok at jeg hadde hoppet i sjøen for å redde han selv om jeg ikke er en sterk svømmer, men det ville nok vært som i en slags refleks kanskje... Og uansett så regner man jo med å overleve det. Man står ikke akkurat i så mange situasjoner i hverdagen overfor et helt konkret valg der det ene alternativet er å la barnet dø og det andre er å dø selv for å redde barnet..

 

Jeg går nok med en del dårlig samvittighet over at jeg til tider synes det er krevende, slitsomt og faktisk også kjedelig av og til å være sammen med gutten min. Det er begrenset hvor mange timer med bygging av klosser og henrykt klapping i hendene over at kloss nr 97 blir plassert oppå en annen som er moro! Det er sikkert noen som mener at all tid med den lille er dyrebar og at de faktisk nyter absolutt alle klossetårn, tissebleier og snørrete neser, men... . Det går mot slutten av permisjonstiden her i gården og jeg må innrømme at jeg savner voksenfellesskap og det å kunne slappe litt av! Jeg synes at jeg er småstresset i kroppen absolutt hele tiden, og det sliter på meg. Du vet når du våkner om natten og tror du har glemt igjen gutten din på stellebordet, eller roter rundt på gulvet fordi du tror hodet hans har falt av (halveis eller helveis i ørska) og hjertet hamrer i brystet?... Sånn har jeg det omtrent annenhver natt, og jeg har slikt stress inni meg.. Jeg er nok redd innerst inne for at jeg ikke gjør ting bra nok, og jeg har ofte vondt av gutten min for at han ikke kunne få en bedre mor.. Hvis jeg kunne lære å slappe av litt med oppgaven så kanskje også de gode følelsene ville synke ordentlig innover meg..

 

Men altså, tusen takk igjen for svar:-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror nok ikke du er alene om å ha det sånn. Man blir gjerne sliten og stressa av å være mamma og da er det vanskelig å nyte. Det betyr ikke nødvendigvis at man er mindre glad i barnet sitt, enn det de glade nytelsesfulle mødrene er.

 

Men hvis noen hadde spurt om jeg hadde vært villig til å drept for ungen min, så hadde saken vært en annen. Da hadde jeg glatt svart ja. Hvis noen rettet et våpen mot barnet mitt, og jeg hadde et våpen selv, så hadde jeg ikke nølt med å brukt det.

Men å dø for ungen min...... synes faktisk det er litt vanskelig å svare på. Tror også det går mer på refleks, enn frivillig lyst.

[Anonym bruker]

Dette er som jeg skulle skrevet innlegget selv. Legg på kolikk og div andre problemer så er det nøyaktig sånn vi opplevde alt.

Barnet gråt fra morgen til kveld frem til 12 mnd. Jeg snakker om gråt hele dagen som ved kolikken ved 3mnd.. Jeg var alene og ingen avlastning. Jeg har ikke sovet det siste året og er ganske borte i hodet.

Jeg har aldri fått sjansen til å "bli kjent" med barnet. Hvordan skal du bli kjent med et barn som hylskriker hele dagen. Ikke følte jeg noe glede over det heller. Var likegyldig til om barnet ble borte.

Jeg avviste barnet mitt en god stund. Altså tok vare på det fysisk på alle måter men kunne ikke knytte meg til barnet. Har pratet med mange fagpersoner om dette og vi kommer til å trenge lang tid på å få det båndet andre har fra begynnelsen.

Må bare jobbe med det etterhvert som hverdagen blir enklere. Nå er det bare å overleve å komme seg gjennom de neste månedene. En dag om gangen.

Er helt forferdelig og jeg tror ikke noen her forstår hva det er snakk om før de opplever noe sånt selv.

Hvis du synes det tar for lang tid og du aldri får de "rette" følelsene for han må du hvertfall snakke med noen.

Håper det ordner seg for dere, en dag er den fantastiske følelsen der, det tror jeg..