Pokker ta den selvtilliten!!!

[Anonym bruker]

Har vært sammen med en gruppe mødre i dag. Et par kjenner jeg godt, de andre ikke riktig så godt. Og når vi sitter og prater, så tenker jeg at de syns sikkert jeg er uinteressant og sier mye dumt. I tillegg blir jeg på en måte sjalu når det virker som om de har mer kontakt sånn på fritida seg i mellom enn jeg og de har. Mulig det er innbildning.

To av mødrene har jeg blitt godt kjente med, men nå har de to begynt å være en del sammen, og de blir kanskje naboer, og nå kjenner jeg at jeg ikke liker det! Herregud, jeg må jo være helt fjern?! Jeg er liksom redd jeg skal havne utenfor, og at de liker hverandre bedre enn meg.

Huff, jeg er jo så fjern... Hva kan jeg gjøre for å slutte med disse tankene?

[Anonym bruker]

Dytte litt.

[Anonym bruker]

Ja det sliter jeg med og. Har dessuten veldig vanskelig for å få kontakter, på barselgrupper blir jeg ofte sittende å lytte, mens de andre "finner" hverandre med en gang. Lurer av og til på hva jeg gjør galt, kommer jo smilende inn og sier hei, så det er ikke det at jeg lukker meg i starten heller. Men sitter en i midten med meg og en annen på hver side, snakker den i midten alltid heller med den andre enn meg (også når de ikke kjenner hverandre.)

[Pengetreet]

Det er ikke noe bra for deg å ha det slik.. Men du har sett at det er et problem og "gjennomskuet" dine egne tankemønstre.

 

Når du nå er klar over tankene dine, må du rett og slett være selvdisiplinert og stoppe disse tankene og tving deg til å tenke på noe positivt. Husk at tanker som du gjentar og gjentar bare vokser for hver gang du er i denne tankebanen. Det er slik hjernen er skrudd sammen.

Men det er viktig at FØR du vrir om tankene dine, må du kjenne på den vonde følelsen og erkjenne de negative tankene og akseptere de. Grunnen til dette er at du ikke skal få skyldfølelse for dine egne reaksjoner. Gi deg selv aksept for den du er. Ikke fordøm deg selv for å ha slike tanker og følelser.

 

Erkjenn og aksepter det gamle, velg så en ny tanke.

Men for å gi seg selv full aksept, så må man være glad i seg selv... Er du det?

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar og gode råd.

Jeg kjenner jeg hele tiden har en frykt for og ikke være bra nok. Og at alle liker hverandre bedre enn de liker meg, at de har mer felles, har mer å prate på enn med meg osv. Jeg føler meg ofte uinteressant og at alle andre er bedre enn meg, kler seg finere enn meg, har finere hus og biler, er flinkere mamma osv.

Jeg vet det ikke er bra for meg å tenke slik, og hele dagen blir ødelagt av dette. Jeg skal prøve å ta til meg rådene dine. Virkelig.

 

Hi

[Pengetreet]

Du ER bra nok, det må du aldri tvile på!

Jeg kjenner at jeg er så lei av den konkurransementaliteten som er overalt rundt oss i samfunnet. Vi føler at vi hele tiden må sammenligne oss med andre og leve opp til et ideal som er helt vannvittig. Og ofte er disse "idealene" bare overflatisk piss. (unnskyld uttrykket)...

 

Finn DIN vei og utvikle deg på DINE premisser. Da vil selvtillitten din også vokse og du er ikke bare en blek kopi av noen andre, men DEG! Da vil du også oppleve at mennesker blir facinert av deg og du blir mer bevisst på hvilke mennesker som beriker livet ditt, og hvem som ikke gjør det.

 

Stor klem:)

 

 

[Anonym bruker]

uff, kjente meg veldig igjen i det du forteller HI...

Har også veldig lett for å tro at folk ikke liker meg, at jeg må endre væremåte o.l for at folk skal synes jeg er ok.

 

Men det trenger jeg jo ikke! Jeg er ikke avhengig av at alle andre jenter liker meg! Greia er at jeg har holdt meg mest med gutta gjennom hele oppveksten, og de er så mye lettere å forholde seg til enn teite jenter.

Jeg sliter litt på jobben, for på den avdelingen jeg er på nå så er det bare 1 gutt!! Den andre mannen som jobber der slutter nå i juni, sammen med den ene av to damer jeg kommer veldig godt overens med. Uff, resten av kaklehønene takler jeg ikke og de virker absolutt ikke interessert i å bli kjent med meg (som er ny på avd.)

 

Jaja, shit samma. Er bare en jobb, og blir der vel ikke resten av livet.