20 måneder og favoriserer pappan. Har vært hjemme med barnet i ett og et halvt år på heltid. Kjenner jeg blir så lei meg! Andre som opplevd det?

[Anonym bruker]

Er jo så klart glad for at barnet er så glad i pappan sin men jeg får nesten ikke røre henne når pappan er hjemme....

 

Når vi to er alene går alt fint.

 

Huff, blir så redd at det er noe jeg gjør helt feil!

 

 

[Anonym bruker]

http://www.dinbaby.com/forum/thread/141828730

[Anonym bruker]

Jeg og bf bor jo sammen så det blir litt annerledes enn i den linken...

 

HI

[Anonym bruker]

Egentlig ikke. Linken var ekstremvarianten.

Du skriver at du er mye mere sammen med barnet en faren og derfor vil det for barnet ikke være den helt store forskjellen.

[Anonym bruker]

Hei, jeg tenker at dette er helt normalt, nettop fordi du har vært så mye mere sammen med barnet en faren.

[Anonym bruker]

Nå er mitt fjerde barn blitt 15 mnd og har uten tvil kommet inn i pappa-fasen

 

Hun roper på pappa så fort hun aner at han er i nærheten og gråter når han går. Hun vrir seg til han, roper på han fra sprinkelsengen om morgenen, skal sitte på fanget hans, bæres av han, være med han ut osv osv.

 

Du må ikke bli lei deg for dette er helt normalt, barnet har vært masse sammen med deg i sitt lille liv, er 100% trygg på at du alltid kommer til å være der og er kjempeglad i deg. Men barnet er nok rett og slett litt lei av deg og koser seg med pappa som har litt andre rutiner, litt andre leker, litt annen måte å gjøre det meste på. Det går seg til igjen, ikke vær redd for det!

 

Jeg er ikke redd for å si at jenta mi er en pappajente om dagen, og er veldig glad for at jeg har en mann som koser deg med idoliseringen av han. Vær trygg på deg selv som mamma, ingen kan ta din plass, men nå utvider barnet ditt horisonten og pappa er første skrittet. Neste idol blir en tante, en ansatt i barnehagen, et eldre nabobarn e.l. Mamma er jo alltid der, men hun trenger flere enn deg i livet sitt vet du.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen litt ja... Her har vi vært nesten like mye med gutten og han favoriserer Pappa for det... Tror at det for oss er snakk om at de to faktisk er likere. Lettere å forstå hverandre? Pappa har en annen ro enn Mamma?

 

Tror ikke hverken du eller jeg gjør noe galt :-)

 

Er stort sett bare glad for at de har et sånt fint forhold (det er jo mange mammadalter som overhodet ikke har et forhold til sin far), men jeg og kan kjenne at det stikker iblandt!

[Anonym bruker]

å, herregud jeg gleder meg til ungen favoriserer pappan, så jeg kan få litt frie hender. En annen dag er du favoritten.

 

Tror også at de vil klamre seg til faren når han er mindre hjemme. De ønsker å komme nærmere pappan.

[Anonym bruker]

... Og problemet er???

 

[Anonym bruker]

Her har det slått andre veien. Faren har reist endel via jobb og hatt lange dager, så han har vært mest sammen meg. Jeg var heller ikke borte fra han før han var nesten 2 år. Han favoriserer helt klart meg. I perioder har det vært sånn at mamma er den eneste som får hjelpe han eller ta i han, hvis faren prøver hyler han som besatt. "Nei jeg vil at mamma skal!" har han nok hørt noen ganger ja....