Uff, minsten straffer meg veldig pga samlivsbruddet=(

[Tommage♀♂]

Han har alltid vært en mammagutt, og med en far som stort sett har vært fraværende er jo ikke det så rart. Men etter jul fikk han være med sin far å jobbe i et stort bilverksted, og som den bilelskeren han er var det jo himmelriket. I tillegg nærmet han seg 3 år, og oppdaget at pappa reiste bort og var lenge borte, noe han begynte å ta svært tungt. Ble etterhvet veldig pappagutt, og da vi gikk fra hverandre forstod han ingenting.

Han har dårlig språk, og kan ikke uttrykke seg skikkelig, og utagerer derfor når han blir frustrert.

 

Han koser og klemmer på meg, og er verdens søteste, men han er bare pappa sin gutt. Nekter for at han er mamma sin;) Dette er blitt en spø mellom oss, for han vet at jeg må furte og kile ham litt når han ikke vil være gutten min, men så er det litt spøk på alvor også.

 

Nå har de vært hos sin far siden tirsdag, etter å ikke ha sett ham på over 2 uker.

Jeg var innom på torsdag og hilste på, og i dag kom de på lunsj til meg. Da hørte jeg han hylgråt i frykt og raseri allerede da faren tok ham ut av bilen, livredd for at han skulle måtte være her og far dra avgårde. Lenge satt han bare på fangte til sin far og gråt, jeg fikk ikke nærme meg. Og gjorde jeg det ble han hysterisk!

Svigermor og -far var her også, og det var ikke særlig gøy å bli avvist i full offentlighet=(

 

Jeg tok ham til slutt i armene og gikk utenfor, ville så gjerne rekek inn til ham. Han var mildt sagt rasende på meg, vred seg, sparket, slo meg så hardt han kunne osv. Til slutt gikk vi inn igjen, og etter å ha rast fra seg på gulvet ville han at jeg skulle plukke ham opp, og da fikk jeg bære ham og kose litt.

 

Jeg var nesten på gråten, dette er helt pyton! Jeg gråter for den lille gutten min som har det vondt, og litt for meg som blir så hardt og brutalt avvist. Jeg vet han er glad i meg altså, for all del. Men jeg vet at han glatt hadde valgt meg bort for å bo hos sin far, og det svir...

 

Storesøster på 4 har ikke reagert på noen måte, bare avfunnet seg med at dette er sånn det er nå.

 

Flere som har opplevd utagerende reaksjon fra de små i forbindelse med samlivsbrudd?

 

 

[Ugl@]

Jeg tror det er ganske normalt at enkelte barn reagerer sterkere enn andre ¨på at foreldrene skiller lag. Det vil bli bedre med tiden selv om det er tøft nå en stund. Språket vil komme seg etterhvert og etterhvet vil han også forstå mer og slå seg til ro med at dere har skillt lag. Er nok endel alderen også vil jeg tro. Har selv ei på 3år, og det er helt klart en alder der hun tåler lite skifte i rutinene og raser fort for hver minste ting. Kan også finne på å avvise enten meg eller pappan, slå og sparke vilt rundt seg.

[Pengetreet]

Jeg har ei på tre år som bor fast hos meg, men som er hos pappan annenhver langhelg. Hun var bare baby da jeg og exen gikk hvert til vårt, så hun har aldri visst om noe annet. det har gått veldig geit hele veien, men har fått en ganske stor reaksjon nå i vår. hun vil ikke til pappan i det hele tatt og det er håpløst for han eller besteforeldrene på den siden å hente henne her. Derfor foregår all henting i barnehagen. det godtar hun mye bedre.

 

Det er kanskje noe med den alderen. De oppdager sin egen vilje og forstår mer av verden rundt seg, men har ikke godt nok språk til å sette ord på alt som de tenker på. Det kan skape mye frustrasjon.

 

Forstår godt at dette må være sårt for deg, men du skal ikke se bort fra at dette er en fase som gutten din må gjennom.

[Miss Misantrop]

Jeg tenker at hans utagering ikke behøver å bety at han har det mye bedre hos far og at han er mere glad i faren sin en deg.. Du er trygg og stabil og har altid vært der (pr det du skriver). Det lille barnet vet underbevist at du alltid vil være der. Han er ikke redd for å miste deg om du vil og derfor lager han et svare oppstyr hver gang han må separeres fra sin far.

 

Min manns datter var slik. Ville ikke til moren og kom løpende til han.. han hadde også vært en fraværende far. Pikens måte å avvise mor på og omfavne far tok han og hans familie som et tegn på at hun savnet dem og var mere glad i dem... men nå er hun voksen og jeg kan se hennes nære flotte bånd med moren.

Fosterbarn har litt samme reaksjon. Avvisning av fostermor som har stelt, trøstet og kost like i forkant. (Utrolig vondt for FM, som til tross for det mange måtte mene her inne stort sett er uendelig glad i fosterbarna sine)

 

 

Den leken du har begynt med syntes jeg du bør avslutte. Det sårer deg og tjener heller ikke barnet. Finn på en annen lek der du viser affeksjon uten å stille dere to som foreldre opp mot hverandre. Selv om det virker uskyldig vil han ense at han preger deg.

[Tommage♀♂]

Takk for mange fine svar=)

 

Ja, jeg bør vel slutte med den leken... Det er noe vi har lekt siden ungene ble født, bare at i det siste har svaret vært annerledes.

[2flottebarn;)]

Jeg ville ungått å vært på besøk til hverandre, da dette kan skape en ekstra utrygghet for gutten. Skal jeg være igjen til mamma nå, skal jeg være med mamma hjem. Kan dere ikke treffes på nøytral grunn i denne perioden? Viktig med forutsigbarhet i slike sårbare perioder! skjønner at det er vanskelig for deg og gutten din. Lykke til!

[tvkrus]

Bare en tanke forstår han hva som skjer eller skal skj eller forstår han tid?

min minste jente hadde problem å forstå tid når det var noe uten for "vanlig" dag ble "tegneserie" løsning for henne. delte inn a4 ark i ruter og tegnet sammed henne hva som skulle skj. tegnet "spikermenesker" og de gjode det hu skal gjøre .... ta tog ... sove hos ... og krysset av når det i rutene sjedde og vi brukte arka etter på for å snake om hva som hadde skjed

[(S)TinkerBelle <3]

Jeg tenker at dere kanskje ikke bør sette han i situasjoner der han må "velge" mellom dere. Er det noe mulighet for at far leverer i barnehagen og du henter feks. Selvom det er sikkelig fint at dere kan ha lunch sammen osv så er det ikke sikkert det er akkurat det gutten din trenger nå...

 

I en barnehagesituasjon der far feks leverer om morgenen og du henter om ettermiddagen har han hele dagen til å "omstille" seg. Selvom vi voksne alltid vil gjøre det beste for ungene våre er det ikke sikkert at det er å opprettholde det "gode samværet" mellom mor og far selvom det finnes. Kanskje er det for tidlig for gutten deres å måtte forholde seg til begge på en gang og på en måte måtte velge.

 

Jeg skjønner at det er fælt for deg å bli avvist og jeg føler så med deg.

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

nr 1. jeg tror ikke det er så lurt og svare sånn når dere leker den leken. heller gi han annerkjennelse på at det er helt ok at han er pappa sin gutt og at du setter pris på at han er glad i pappaen sin også.

(husk dette er ingen konkoranse om hvem han liker best og ikke gjør det til en konkuranse heller)

 

 

nr. 2 det kan godt være han er sint fordi du også plutselig blir borte - noe han kanskje ikke er sån vant til? det er helt normalt at barn blir sinte på den som ikke er der når de kommer hjem igjen!

 

 

gi han tid! og la han være pappagutt. og vis at du elsker han uansett.

det går nok bedre med tiden når han forsår litt mer hva som skjer.

[:::) Frøken Velferdsrett]

er foresten helt enig med stinkerbell om at det nok ikke er så lurt med kaffe sammen osv.

selv gutten min som er veldig vant med at mamma og pappa ikke bor sammen reagerer om vi begge er til stedet.

 

det er nok lettere og forholde seg til at "nå er det mamma tid" og nå er det "pappa tid" med klare rammer på det.

selv om dere godt kan levere til hverandre, men gjøre det kort og greit, sånn som ved barnehagelevering.

 

han må ha helt klare rammer for hva som skjer når, slik at han kan vite. og det blir vanskeligere for han og finne ut av om dere skal ta kaffe sammen og du skal komme og hilse på. spesielt i den alderen der hvor tid ikke er det letteste og forstå seg på

[Tommage♀♂]

Jeg sier kanskje "å, gutten min!", så svarer han, "nei, pappa sin".

Og da sier jeg "ja, du er pappa sin, gutt, og mamma sin gutt". Og da nekter han, nei, ikke mamma sin gutt. Og da kiler jeg ham, så ler vi.

Men jeg ser den, at det er en dum ting. Skal gjøre mitt beste for å slutte!

 

Det med å ikke gå på besøk til hverandre var også lurt. Vanskelig, for jeg vil jo gjerne se dem hver dag=( Men for en periode skal vi slutte med det.

 

Det gikk mye bedre da han kom hjem i dag, selv om han viste at han var lei seg da også.

Han har alltid vært en sinna gutt når han er med meg. Ikke sint PÅ meg, men rundt meg. Er han hos besteforeldre eller i bhg er han verdens snilleste.

Men nå viser han sitt sanne jeg over alt, virker som at han er i verste trassalder. Og nå er han sint PÅ meg, det er vanskelig=(

 

Men det går nok over. Er jo ganske ferskt enda...=)

[:::) Frøken Velferdsrett]

oki, da er ikke leken din sån som jeg så for meg. jeg trodde den var lik, men at du bare sa "nei mamma sin". men så lenge du sier mamma og pappa sin så er det ikke galt.

 

 

han er sint på deg fordi han er glad i deg! vit det!

 

det er de man er mest glad i som får alt når livet blir anneldes og man trenger noen og få ut sinne på. bare se på deg selv, er du trøtt og sliten og irritert en dag så er det stort sett de nermeste som får det. ikke kollegaen på jobben.

 

og jeg forstår super godt at det er kjempe vanskelig!

men det blir bedre. jeg lover at det blir bedre! han må bare finne ro og ryttme i den nye hverdagen. når han forstår at da og da er det mamma tid og da og da er det pappa tid så hjelper det masse!

 

så om dere klarer og få til faste stabile ordninger nå i starten så gjør det nok alt mye lettere for han