Skal man ha det sånn etter 15 år sammen....

[Anonym bruker]

Jeg er i villredet hva jeg vil...

Føler at forholdet mellom min mann og meg er dødt! Jeg traff han da jeg bare var 19 år og han var da i 30 årene. Jeg var da oppover ørene forelsket, og var overlykkelig da det ble oss to.

Han er egentlig vidt forskjellig fra meg, men den gang trodde jeg at det kommer nok til og gå seg til. Men der han er super perfeksjonist, er jeg slappere og har en avslappet forhold til vask og rydding. Jeg føler hele tiden jeg går på akkord med meg selv fodi jeg vet hvor nøye han er. Han eeelsker store byggeprosjekter og driver med noe hele tiden, mens jeg heller kunne tenke meg og lese en bok, slappe av og kose meg.

Jeg vet at han skulle ønske jeg kunne engasjere meg mer, men jeg blir helt dårlig med tanke på ennå mer å vaske og holde i orden. Vi har et stort hus og en stor hytte. Jeg har flere ganger sagt at jeg heller ønsker at vi reiste litt og fant på andre ting, men han kjeder seg og vil stadig drive med ting.

Jeg har da i 15 år gjort mitt beste til å være sånn han vil at jeg skal være, men kjenner nå på meg at jeg virkelig misstrives og ønsker mest av alt og bo alene, slik at jeg kan gjøre det jeg vil, når jeg vil.

Vi har tre barn og han er en flink pappa, og gjør masse. Saken er at jeg hele tiden har dårlig samvittighet for jeg ikke kan være en slik kone med støv på hjernen.

Har snakket og diskutert dette, og jeg sa hva jeg følte. Jeg foreslo til og med parterapi, men dette ville ikke han. Han syntes vi har det helt fint, og skjønner ikke mine følelser.

Jeg kjenner at jeg har gått helt tom.

I alle år har jeg hatt hovedansvaret for unger, henting, levering og middagslaging. Jeg føler meg så bundet til hjemmet, føler jeg aldri har noe tid for meg selv. Han har en jobb hvor det er mye reising, og er til tider masse borte. Hvis jeg skal noe må dette alltid avtales, mens jeg føler han alltid har frihet til å gjøre det som passer han.

Måtte bare få luftet ut noen vonde tanker....

[Anonym bruker]

Dere høres ut som perfekte kandidater for å forsøke parterapi.

[Anonym bruker]

Dette var faktisk en veldig god beskrivelse av meg og mannen, men vi har det selv etter 13 år veldig fint sammen.

 

Vi har rett og slett innsett forskjellene og innrettet oss etter det. Han er en rastløs sjel som får energi og påfyll av utallinge prosjekter og driver alltid med et eller annet. Jeg liker å lese, være litt alene i ro og fred, se litt tv osv for å lade batteriene.

 

Jeg har mye av ansvaret for hus, hjem og barn siden har stadig farter rundt med et eller annet prosjekt i tillegg til at han jobber mye. Likevel er han 100% tilstede med ungene, i dag har han vært på farten med alle tre siden klokka halv elleve (de er ikke hjemme enda), de dro avgårde på sykler så jeg regner med de besøker svigermor, drar til byen og kjøper is, besøker noen venner osv. Så jeg har huset for meg selv

 

Vi har løst forskjellene ved å ha vaskehjelp og ved at jeg jobber litt redusert stilling. På den måten er huset aldri gørrmøkkete, selv om det kan være litt rotete. Jeg får også frigjort noen timer ved å ha en fridag, eller slutte tidlig på jobb hvor jeg bare kan sløve og gjøre det jeg vil.

 

Vi snakket om det senest for et par dager siden, spørsmålet var om jeg skulle opp i full stilling. Vi taper jo litt økonomisk på at jeg jobber redusert, men vi kom frem til at jeg ville nok møte veggen i løpet av få måneder om all fritiden min skulle bli tatt fra meg. Så vi fortsetter som nå, og har det bra alle sammen.

[Anonym bruker]

Det hørtes ut som dere har ordnet dere fint!!

Men det størsste problemet er sikkert meg, da jeg sitter med dårlig samvittighet hele tiden. Jeg sliter med at jeg ser alt hva han gjør og at jeg ikke klarer å være sånn. Han gjør alt fordi han har lyst, mens jeg fordi jeg må....

Jeg er dårlig på konflikter og har i alle år ungått dem. Han har en sterk personlighet og jeg er nok preget at han er mye eldre en meg. Føler at det er vannskelig å komme seg ut av mønsteret.

Sitter med følesen at jeg egentlig ikke vet hvem jeg er lenger, da det meste for meg handler om å glede andre personer. Jeg føler jeg egentlig ikke vet hva jeg vil lenger, og kanskje det beste var å bå for seg selv og få kjenne på hvordan jeg er som person.

[Anonym bruker]

Hei :-)

 

Høres faktisk mest ut som om du trenger å klare å være fornøyd med at du er som du er :-) Gikk 1 1/2 år hos en veldig flink terapeut (eller coach som noen kaller det he he) som fikk meg til å bli flinkere til å være trygg på meg selv, akseptere (og jobbe med) mine svakheter og være stolt av mine styrkerser. Dette har gjort det mulig for meg å ha et vidunderlig forhold til min mann som også er veldig mye mer ordentlig enn meg :-) Et forhold forandres mye ved at den ene parten jobber med seg selv. (Vet det høres litt amerika ut, men det er helt sant så lenge man finner en dyktig terapeut).

 

Ville også gått til skrittet å skaffet vaskehjelp som er nøye, så får mannen din det også mer som han ønsker det uten at du må gå glipp av deilig lesing og ro :-)

[Anonym bruker]

17.02 igjen.

 

Må bare si at jeg kjenner meg utrolig igjen i den tomme følelsen. Jeg tror den kommer når man har vært overfleksibel og ikke hatt plass til seg selv i livet sitt... Hvis du har hovedansvaret hjemme blir det jo mye "kjedelig" på deg hvis du ikke er et "ryddemenneske" som koser deg med å stulle og stelle hjemme... og med lite tid for deg i tillegg... uææææhhhh jeg kjenner panikken tar meg bare ved å tenke på det...

 

Ville ihvertfall ikke bare forlatt mannen (eller noe annet drastisk) før du har forsøkt å få til en levelig livssituasjon for deg. ( Det er mulig at han vil ha en stulle og stellekone, men det er også mulig at hvis du tar mer naturlig plass at du får mer rom uten at han synes det er så problematisk, evt med litt gnurring i startfasen.)

[Anonym bruker]

Hvis HI vantrives med å gjøre rent, og heller ikke har noe ønske om å ha det støvfritt, ville det være rimelig at han som ønsket orden selv betalte for en vaskehjelp så han fikk den standarden han ønsker.

 

HI kunne alliere seg med venninner som liker å gjøre det samme som henne, og unne seg en uke eller langhelg på reise innimellom.

 

Hvis man vil fortsette samlivet og er veldig ulike, er det viktig at de to finner luker i hverdagen, og måter å leve på som ivaretar begge to. Man må rett og slett bli enige om å være uenige...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen;)

Jeg tenker også at vårt problem er at vi er på to forskjellige steder i livet. Jeg er nå i 30 årene og han i slutten av 40 årene. Jeg har nå lyst etter å ha tilbragt det meste av mine 20 år hjemme lyst å gå ut og ha det litt moro... mens han føler seg helt ferdig med den perioden.

Føler at han ser rart på meg hvis jeg foreslår en tur på byen, og sier at det orker han ikke lenger.