Hvordan vet man at man gjør det rette ved å gå fra bf?

[studentmor fra nord]

Min datter er 1 år. Bf og jeg har vært sammen i 3 år.

Under svangerskapet begynte ting virkelig å bli ille mellom oss. Bf var nesten uten unntak avvisende mot meg, og sluttet helt med å ta initiativ til å "være kjærester" selv. Da er det kanskje ingen bombe at man sklir fra hverandre.

Likevel har jeg sett på det å gå fra ham som et nederlag, jeg mener, datteren vår var jo ikke født engang. Og alle har vel sett for seg et langt liv med den man velger å få barn sammen med.

Alene måtte jeg gå til familieterapi, nesten i skjul, for dét var noe bf virkelig så på som et tillitsbrudd; å snakke med noen om VÅRE problemer. Men jeg ville så gjerne at vi skulle få det til å fungere oss imellom, og trengte sårt gode råd. Det var veldig godt å høre at det ikke var unormalt å føle behov for nærhet, trygghet og samhold mens man gikk og ruget på barnet vårt. Da det nærmet seg termin var det så ille at jeg ikke visste om jeg ville ha ham der under fødselen. Ikke for å straffe ham, for jeg unnet ham å se datteren sin bli født, men av erfaring var jeg redd for at han ville bruke det mot meg om jeg skulle være på en måte, si noe eller lage lyder han ikke likte. Men da dagen kom var han støttende, og skremmende som den første fødsel var, klarte jeg ikke tanken på å ligge der inne uten et kjent fjes.

I tiden etterpå har ting gått nedover igjen, og ofte snakker vi om å gå fra hveradre, uten at det blir gjennomført.

 

Jeg går på et veldig krevende studie, og har eksamen om en mnd. Leser hvert et ledige minutt. Bf har hatt mesteparten av permisjonen fordi han ønsket det, men er periodevis veldig utålmodig og "sløv" med jenta vår. (bleieskift, mating osv) Han så for seg at det skulle bli som en "ferie". Dette har det også blitt mye krangel om. Han mener det er unaturlig for menn å gå hjemme med barn, og angret på at han ville ha permisjonen. (Nå skal det være sagt at jeg var veldig mye hjemme med dem de første 9 mnd for at han ikke skulle føle at det ble "for mye", og fikk derfor ikke fulgt forelseninger osv så mye).

Nå, under en mnd til eksamen, har han sendt meg bort med datteren vår over helgen, for å få tid til å dra ut på byen og kose seg med venner. Jeg får ikke lest, og kjenner et økende behov for å gå fra ham bare eksamen blir overstått først. Unaturlig?

 

Jeg ser at jeg ikke har en grusom mann, ting kunne vært mye verre. Men å bo med en mann som ikke er i nærheten av det man kan kalle "kjæresten" sin, og uten den støtte og forståelse man ønsker fra en partner- hva har man da? ..en man føler motarbeider deg hele tiden, og får deg til å tro at man er krevende når man ønsker seg en klem eller et kyss i løpet av dagen? Er dette bare bagateller? ..det er jo tross alt fremtiden til datteren vår det er snakk om; om hun skal ha to hjem eller ett?

 

Beklager at dette ble langt, men det er mitt første innlegg..

 

 

[Anonym bruker]

been there done that.... var som jeg skulle skrevet historien selv. Hadde det helt pyton under graviditeten med en fraværende bf.. og tilga han hver gang han kom inn døra.

 

tilga han også fordi han ikke gadd å rekke fødselen for jeg måtte jo tenke på hvor slitsomt det er å ha barn alene og barnet må jo ha en far.

 

3 år med krangler og gnisninger ingen kjærlighet og nærhet og familieterapi bare økte kranglene.

 

til slutt så flyttet jeg og barnet og jeg tvilte inntil 2 år etter.. like mye på min egen oppførsel som på hans.. men i dag er jeg bare glad til.. Barnet vårt har to foreldre som bruker fokus totalt på barnet istedenfor å krangle seg imellom for at det skal bli bedre.

 

du kan aldri være sikker når du skal flytte men det kan hende at når du flytter ut den første tiden ser ting klarere.. og det går jo an for dere begge å få en pause og tenke på hva som er best for alle.

 

det er pyton avgjørelse men du må gjøre det som du tror blir best

[Anonym bruker]

Jeg opplevde alt det du beskriver osv...Jeg satset høyt og tapte alt da jeg etterhvert fant ut at det var den mannen jeg elsket og ville dele og leve resten av livet mitt sammen. Ingen særlig god følelse nå og vite at nå er det han som har gått videre og jeg har tapt min elskede og alt vi hadde sammen samt muligheten til og tilbringe livet vårt sammen og tilby vårt barn et trygt og godt hjem.

Tenk deg nøye om før du kaster deg selv og i en følelsesmessig prosess. Kunne jeg gjort det om igjen haddejeg nok fremdeles flyttet ut,men gitt mere av meg selv underveis i stedet for å bygge opp en høy mur som tok meg 8 mnd før jeg klarte å se igjennom. Når den muren endelig raste,raste alt for min eks var klar for og gi slipp.

 

Det er tøft og få et barn sammen og enda tøffere og holde sammen. Jeg skulle gjort alt for å kunne få livet mitt tilbake,men det er for seint.

 

Har du mulighet så reis vekk en uke og tenk igjennom livet ditt.

 

Go`klem