Alene med omsorgen for tvillinger

[Anonym bruker]

I to år har jeg hatt ett forhold til en mann i UK. Forholdet har skranglet lenge pga at han er meget ustabil og overhode ikke i stand til å holde ord. I sommer reiste jeg over for å gi forholdet en siste sjanse (noe min partner var klar over), og hadde det ikke vært for at jeg ble gravid så hadde jeg avsluttet forholdet etter ett par uker. Men gravid ble jeg altså...og det med tvillinger (to jenter). Jeg ble i 2 måneder, og det var med tungt hjertet jeg satte kursen mot Norge igjen i slutten av August. Barnefaren er en livsløgner som drikker alt for mye (2-4 øl på pubben pluss 1-2 flasker vin når han kommer hjem). Han kjører i fylla daglig og lyver og lager ett utall unnskyldninger for seg selv hele tiden. Etter at jeg kom hjem ble forholdet ti ganger verre. I løpet av svangerskapet har han ikke ringt meg en eneste gang. Har fått ett par tekstmeldinger, men de begrunner bare hvorfor han ikke tok telefonen når jeg ringte (fotballkamp og andre teite unnskyldninger). Jeg har knapt nok snakket med ham under hele graviditeten. Jeg har tryglet, bedt, skreket, grått og ellers forsøkt alle tenkelige og utenkelige triks for å få ham til å bli engasjert i barna (som han veldig gjerne ville ha), men til ingen nytte. Så til slutt gav jeg opp...

Jentene ble født (6 uker for tidlig). Min familie ringte UK og informerte om at de var født. De snakket med hans mor, og jeg vet at han fikk beskjed umiddelbart. To dager etter fødsel ringte min mor ham og ba ham pent om å ringe meg da han ikke engang gadd å ringe å gratulere. Da jeg omsider (etter 7 måneder) fikk snakket med ham, skjelte ham meg ut og det var det siste jeg hørte fra ham på over 6 uker. Han var sint for at jeg hadde valgt navn til jentene...la det være sagt at jeg prøvde å få ham i tale for å diskutere navn. Ringte ham flere ganger daglig i en uke uten å få kontakt. Da jeg omsider fikk en tekstmelding fra ham så var det for å fortelle meg at han kom til Norge sammen med sin mor, far og tvillingsøster for å se på barna. Han tok familien med seg fordi han er redd for å møte meg og stå til rette for sine handlinger...mannen er 43 år så ingen ungdom. Møtet gikk helt greit, men det skjedde hjemme hos min familie så han fant ikke på noe tull. Etter at han dro har det tikket inn mengder av email i temmelig ubehøvlet ordelag. Han er sint for at han ikke har fått navnet sitt på fødselsattesten (enda han ikke har vedkjent seg farskapet) og rasende for at jeg ikke har gitt barna hans etternavn. Han har overhode ingen forståelse for at hans oppførsel i forkant og i etterkant av fødselen tilsier at han overhode ikke har interesse for barna.

NAV er på saken min, og han blir snart innkalt til ambassaden i London for å vedkjenne seg farskapet (noe jeg ikke tviler på at han vil gjøre), men ytret i en email i dag (eneste måten vi kommuniserer på og det passer meg bra da jeg har bevis på måten han snakker på og truslene han kommer med i tilfelle rettsak) at han ville at jentene skulle ha britisk statsborgerskap (i tillegg til det norske). Jeg føler meg overhode ikke komfortabel med dette, men vet ikke tilstrekkelig om hvilke fordeler eller ulemper dette kan ha for oss. Er det noen her inne som har kjennskap til dette? Jeg må tilføye at jeg har omsorgen for barna alene da vi aldri har bodd sammen eller vært gift.

Jeg er videre bekymret i forhold til samvær. Jeg vet at fedre har samværsrett i forhold til sine barn, men hvordan forholder man seg til samvær når barnefaren bor i utlandet. Jeg vil ikke nekte samvær, men syntes det bør foregå her i Norge og jeg vil heller ikke at han skal ha samvær uten at jeg er tilstede. Jeg stoler overhode ikke på ham, og selv om han er veldig på hugget nå så tror jeg interessen kommer til å dabbe av på sikt. Jeg må også tilføye at han har en datter fra før som han ikke får se. Hun er i dag 10 år, og han har ikke fått se henne de siste 6 årene om ikke mer. For meg er det umulig å vite hvorfor han nektes samvær. Jeg vet at de har vært i retten, men aner ikke hvorfor retten dømte som den gjorde. Men dersom han har oppført seg halvparten så dårlig overfor barnets mor som han har gjort overfor meg så skjønner jeg godt at det er nektet samvær. Ett annet spørsmål som dukker opp er hvordan han på sikt skal klare å kommunisere med jentene. Jeg snakker jo norsk med dem, og han kan ikke annet enn engelsk. Kan jeg regne med å måtte sende ungene til UK til en far som overhode ikke snakker samme språk som dem?

 

Her var det mange spørsmål, men jeg håper noen har noen råd og kanskje også litt kunnskap på området.

[Anonym bruker]

Huff....for en mann.... eneste som er positivt her er at han bor laaaaaangt unna dere!!! Aldri gå med på at de skal ha statsborgerskap der han er fra. Han har ikke vist noen interesse før og det er bare for å være vanskelig.

Ut fra det du skriver så tror jeg nok interessen hans vil dabbe av og at du ikke vil høre så mye mer fra han.

Har lite råd til deg ang hvilke rettigheter han har... men han må nok ta turen til norge og ha samvær med de og han får de ikke med seg hjem. Noe jeg ikke tror han kommer til å følge opp. Du må nok belage deg på å være alene med jentene dine og det greier du nok fint.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg har ingen råd og erfaring på område, men ville bare si at jeg føler med deg. Dette hørtes ikke lett ut i det hele tatt. BF høres ut som en skikkelig drittsekk. Alkoholiker pluss oppførselen hans, sier det seg selv at han burde ha svært lite kontakt med jentene dine, med mindre han skjerper seg. Men det er vel en grunn til at han ikke får møte datteren han har fra før også. I noen tilfeller har ikke den andre forelderen krav på samvær om de ikke kan te seg. Nei uff, ikke godt å si. Som sagt så har jeg ingen kunnskap om det. Jeg ønsker deg masse lykke til videre! Tvillingene er i hvertfall heldig som har deg!

[Anonym bruker]

Er ikke sikker på at han er så forferdelig...snarere syk. Livsløgner, alkoholiker og ute av stand til å ta vare på seg selv. Han er 43 år, har bodd hjemme hos moren og faren i ett år da han ble kastet ut av leiligheten han hadde pga manglende betaling av husleien. Mistet jobben sin i november pga eget rot...men selv erkjenner han ikke at han har noen skyld i all elendigheten. Han ser ikke sammenhengen i at han mistet jobben med det faktum at han ble frastjålet firmabilen etter en uke i ny jobb. Han parkerte bilen på en bensinstasjon og gikk far den med nøkkelen i... Fokuset hans blir å skylde på de "dumme tyvene" og ikke det faktum at han gikk far bilen med nøklene i tenningen. Sammen med bilen forsvant nøklene til kontoret og nøklene til fire leiligheter som de hadde for salg. Løser måtte skiftes både på kontoret og i leilighetene...ikke rart man mister jobben når man ikke har mer enn 1 ukes fartstid i selskapet.

Fikk akkurat beskjed av en venninne om at jeg ikke burde gi ungene britisk statsborgerskap da han muligens kan gå rettens vei i England og da reglene der nede er uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig for oss her i Norge. Greit å ha litt forutsigbarhet når man skal gå til rettsinstansene. Jeg tror fedre stiller svakere der borte med tanke på samvær...det er litt mer opp til mor, men jeg har ikke mye lyst til å ende opp i en rettssak der borte selv om jeg behersker språket godt, men jeg er ikke like god på juridiske termer der som her

Leste ett annet innlegg om "samværsavtale", og skjønte at far det første året skal ha hyppig samvær for å bygge opp relasjonen med barnet. Det var foreslått 3 ganger i uken med to til tre timer hver gang. Han har vært her en gang, og kommer tilbake i slutten av juni sier ham...kan vel ikke akkurat sies å være hyppig. Barna vil jo ikke klare å få noen relasjon til ham dersom det er sånn det skal være. Vet også at han ikke har mulighet til å få seg fri fra jobben for å reise til Norge. Han har akkurat begynt i ny jobb, arbeidsmarkedet er temmelig presset der borte og han får knapt nok ferie. Så han sliter med å få til jevnlig samvær. Jeg skal flytte til hjemkommunen min i slutten av juni, og dersom det er sammenfallende med den helgen han planlegger å komme, så må han nok utsette turen sin og da kan det bli ett par måneder til før han "kan" komme. Med så sporadisk samvær tror jeg ikke han har særlig store krav i forhold til feriebesøk og overnattinger, men jeg får ta det opp med NAV på tirsdag når jeg har møte med dem vedrørende farskapssaken.

 

Jeg har alltid vært en av dem som har sett verdien av at barna skal ha kontakt med både sin far og sin mor, og har periodevis latt meg irritere over mødre som bruker barna som hevn mot mennene som forlot dem. Men når det gjelder ham så tror jeg ungene har det bedre uten å ha noe særlig kontakt med ham, dessverre. Jeg burde ha sett det før og gått, men da hadde jeg jo ikke hatt de to små musene mine. Så noe godt kom det da ut av relasjonen. Jeg krysser fingrene for at han fortsetter med å ikke klare å følge opp noe, og at dette ikke kommer til å bli den eneste tingen han noen gang har klart å følge opp. Selv foreldrene hans er helt oppgitt. Moren hans har spurt meg hvordan jeg klarer å holde ut med ham flere ganger. Faren hans sier at det eneste man får fra ham er "excuses, excuses and more excuses". Broren hans sier at han er en sånn person som han overhode ikke hadde tålt tryne på dersom det ikke var broren, men siden det er broren så må man nesten bare "like" vedkommende. Ganske krasse ord når det kommer fra familien. Vennene hans sier at de automatisk tar bort 50% av den han sier, for han overdriver (lyver) alltid. Alle sier at han lever i sin egen lille boble der det ikke er plass til noen andre enn ham selv, og nå ser jeg at de har helt rett.

Jeg storkoser meg alene med jentene mine. De er ikke mer enn 10 uker gamle, men jeg hadde forventet meg et "helvete", men de er så snille at det nesten er bekymringsverdig. Folk tror jeg er gal når jeg sier at jeg gleder meg til de begynner å gjøre litt mer av seg.

 

Ønsker deg en riktig god helg, og tusen takk for dine ord selv om du ikke hadde inngående kjennskap til emnet. Jeg er bare glad for at jeg fikk nok ett bidrag i retning av "ikke å gi barna dobbelt statsborgerskap".

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for varmende ord...jeg blir så glad for å få tilbakemeldinger. For jeg føler meg innimellom litt "slem". Vet at jeg ikke har vært det minste slem, for jeg har strukket meg langt og gjennom 7 måneders graviditet brukte jeg alle hjelpemidler for å få respons fra ham. Men vil han ikke så vil han ikke... Bare merkelig at han vil nå, men jeg tror at han kjemper med nebb og klør nå fordi han ikke kan bære nederlaget av å miste flere barn. Tror dessuten moren hans har satt kniven på strupen hans... Hun ønsker å ha kontakt med tvillingene...selv om jeg er skuffet over at hun heller ikke tok kontakt under graviditeten. De første månedene snakket vi sammen mer eller mindre daglig (jeg ringte). Hver gang avsluttet hun med at det var hennes tur å ringe neste gang, men jeg kom henne alltid i forkjøpet. Etter at barnefarens "gi faen" holdning gjorde seg gjeldende stoppet jeg å ringe til hans mor, for det ble for pinlig å hele tiden si at jeg ikke fikk kontakt med ham pluss at han krevde at jeg sluttet å ringe henne for mine telefoner medførte at han fikk kjeft. Så da jeg 4 måneder på vei sluttet å ringe henne...så hørte jeg jammen ikke noe mer. Men nå vil hun være bestemor...

 

Hun hadde i alle fall med seg en stor koffert full av klær til jentene mine, og mannen hennes (bestefaren til barna) ble med til Norge. For meg var det meget rørende, for det var hans første utenlandstur "ever". Han hater å reise og er redd for å fly. Så det betydde noe i hjertet mitt. Men tror du barnefaren hadde med seg noe til jentene sine. Ikke en eneste gave...ikke ett kort eller en blomsterbukett. Skammelig spør du meg, men sånn er han. Holdt på å le meg ihjel, for han sier han skal opprette et fond for dem i UK. I den forbindelse ville han ha fødselsattesten til jentene. Det får han ikke før han har betalt meg de 30 000 han skylder meg pluss at han skal få betale halvparten av det det har kostet meg å bli klar til å ta imot jentene.... (hans del blir nærmere 30 000 kroner). Når det er betalt, og jeg samtidig ser at han betaler barnebidrag til NAV for jentene skal jeg vurdere å begynne å ta ham seriøst. Da skal han også få kopi av fødselsattesten deres slik at han kan opprette fond for det han eventuelt måtte ha av penger utover det vi skal ha.

Jeg er så drit lei av å høre at han kaller seg pappa når han ikke har vært noe mer enn en biologisk far (sæd donor). En venninne av meg hadde ett veldig fint ordtak:

 

"Everyone can be a father, but it takes a MAN to be a dad!"

Tror det er mange menn som med fordel burde manne seg opp og bli litt mer ansvarlig i forhold til det de er med på å skape, men det finnes også mange fantastisk flotte menn der ute som er så utrolig flinke i forhold til barna sine...man må ikke glemme dem i denne debatten.

 

 

[Verbena]

At du ikke vil at barna skal ha kontakt med faren forstår jeg veldig veldig godt. Men ikke steng ute besteforeldre som det virker som virkelig vil ha kontakt med barnebarna sine. Barna trenger å vite hvor de kommer fra ettervært og det å ha kontakt med noen på faren sin side kan være bra for deres senere identitets søken! Men ikke bland besteforeldrene inn i konflikten mellom deg og faren.

 

Vil det være så hardt å ha to mennesker som tydelig er glade i jentene dine som en del av livet deres i årene som kommer? I mine øyne er det verdt å prøve. Om bestefaren blir med på sin første utenlandstur ever for å treffe barnebarna sine så sier det jo litt om hvor lyst de har til å bli kjent med dine små. Og jeg er ganske så sikker på at denne bestemoren savner den 10år gamle halvsøsteren til jentene dine sårt og nå kanskje har lyst til å gjøre det hun ikke prøvde hardt nok på da den jenta var liten.

 

Du har min fulle støtte i forhold til faren deres og samvær, og jeg ville vært meget skeptisk. Men det skader jo ikke å snakke med besteforeldrene på telefonen innimellom og invitere de på norges besøk innimellom, sånn at de får ha kontakt med to små jenter de nok elsker veldig høyt de også.

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ikke å stenge noen ute...ikke engang barnefaren. I forhold til ham sier jeg at han ikke får ha samvær uten at jeg er tilstede. Det er ikke snakk om at han får ta de med ut av landet...uten meg. Dette skyldes hans ustabilitet og alkoholkonsum.

Besteforeldrene er jeg utrolig glad i, og jeg var rørt til tårer da hans far satte seg på flyet for å komme å se dem. Det var godt å snakke om løst og fast med dem. Spøke og le, men vi kan ikke diskutere forholdet til barnefaren, for da går hans mor i baklås og blir stille. Hun sier dog at barna kommer til å få en god oppvekst her i Norge. Har overhode ikke mast om at jeg bør komme til UK og forsøke å rydde opp i forholdet til barnefaren. Hun vil bare ikke være en del av konflikten.

Jeg er sikker på at hun ønsker kontakt med jentene, og jeg vet at jeg har stående invitasjon til å komme på besøk. På sikt kommer jeg nok til å benytte meg av det, men da må jentene bli litt større. Å reise på fly med to jenter alene er problematisk, og dersom jeg må ut å fly er jeg avhengig av å ha en med meg.

Jeg er dog litt skuffet over hans mor, for vi har hatt veldig god kontakt hele tiden. I den tiden vi har vært sammen (2 år), har jeg snakket jevnlig med hans mor, men det er ALLTID jeg som har ringt. På slutten av hver samtale sier hun "next time it is my turn to call", men den telefonsamtalen uteblir. Da jeg snakket med henne to dager etter fødsel, sa hun "I will call you in a couple of days", men den telefonsamtalen fikk jeg aldri. Så det er helt tydelig at det er opp til meg å holde kontakten og gi dem informasjon om jentene, for selv løfter de ikke en finger for å vise interesse. Jeg skrev ett brev til barnas farmor før jul da jeg så at forholdet holdt på å rakne, og der skrev jeg at jeg håpet at hun hadde lyst til å være bestemor uavhengig av hva som skjedde mellom meg og barnefaren. Fikk aldri noe svar på det...fikk ett julekort der det stod: "I really don't know how to respond to your letter. I am trying to do the best for everyone!". Så jeg føler overhode ikke at jeg utelukker noen... Siden jeg traff barnefaren for over to år siden, har jeg brukt mellom 3 500 kr og 4 000 kroner hver måned på å ringe ham og hans familie. De har ikke brukt en krone på meg i det hele tatt. Det kan da ikke være sånn at jeg skal dekke ALLE kostnader?

Om ikke de melder seg inn og kommer på banen, vil jeg begrense kontakten til et årlig julebrev med bilder og "siste nytt" vedrørende jentene. Nå planlgger jeg å lage en fotobok med bilder av jentene til dem i julegave.

Jeg er utrolig opptatt av å gjøre de riktige tingene slik at jeg ikke kan klandres for noe i ettertid. Når jentene mine blir større vil jeg kunne si til dem at "jeg gjorde mitt ytterste for at dere skulle ha kontakt med deres far og hans familie". Så får vi se om mitt ytterste er nok...dersom ikke de også strekker ut en hånd så kommer vi jo ikke i mål.

 

[Nå er vi seks:)]

Hei. Du har fått mange råd og tips om dette med barnefar og forholdet til deres barn så jeg vil bare si en annen ting jeg Har tvillinger selv, som er født 8 uker for tidlig, og jeg vil bare berømme deg for at du er alene med de jeg. Nå er mine 6 mnd, og for ca 1 mnd siden ble det ordentlig liv i huset her:) Du får prøve å nyte tiden så godt du kan nå som de er små å sover for det meste. Og masse lykke til i fremtiden. Synes du er tøff !

[Anonym bruker]

Jeg fått høre at jeg er tøff mange ganger uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg var tøff som tok toget alene med barna fra Oslo til Bergen og tilbake igjen. Jeg er tøff som drar på helsestasjonen med to alene. Listen over ting jeg liksom skal være tøff med er lang, men for å være helt ærlig med deg så føler jeg meg slettes ikke tøff. Jeg gjør det jeg må gjøre...hverken mer eller mindre. Hadde jeg hatt valget, så ville jeg definitivt ikke valgt å være alene med to små. Jeg så for meg familieliv, men etter at jeg fikk jentene skjønte jeg at det overhode ikke var liv laget i forhold til barnefaren. Han er jo fullstendig fraværende... Det var han under hele svangerskapet og det har han vært så langt i jentenes liv. Joda, han hoppet opp og ned i lykkerus da vi fant ut at jeg var gravid. Han strålte fra øre til øre da han fikk beskjed om at det var to (10 dager etter ultralyd i uke 13, for jeg fikk ikke tak i ham på 10 dager). Han var nok en livsløgner før jeg ble gravid, men under graviditeten og spesielt etter at jentene ble født så jeg det. Joda, jeg stilte meg tvilende til mye av det han sa FØR jentene ble unnfanget, men da var det bare meg selv jeg hadde å ta hensyn til. Jeg er en kamphane, og tenkte at han nok ville roe løgnene og alle de ville historiene etter hvert som jeg tok ham for usannhetene. Men nå er jeg ikke bare "en sjel og en skjorte" lengre. Om jeg har dratt meg selv ned i "sølen" før, så kan jeg garantere deg at det ikke skjer igjen. Disse to jentene fortjener ikke å etablere et forhold med mennesker som kommer til å svikte dem både på kort og lang sikt. Dersom barnefaren ønsker å tilbringe tid sammen med sine to "prinsesser", så må nok han nedlegge litt arbeid og ikke minst vise at det går ann å stole på ham. Ellers mener jeg at de har det bedre uten...

 

Barnefaren er overhode ikke opptatt av dem. Det eneste han er opptatt av er at jentene IKKE har hans etternavn. Hvorfor skulle jeg nå gi dem det i og med at han overhode ikke har vært tilstede...og ikke engang har vedkjent seg farskapet. Han sendte meg en email og spurte meg hvordan jentene hadde det. Da jeg bare svarte at jentene hadde det bra. At de vokste og og var sunne og friske, fikk jeg beskjed om at dette ikke var nok informasjon for ham og at han derfor skulle ringe meg over helgen (dette er nå to uker siden, og ingen telefon har ringt). Jeg ba ham være litt mer spesifikk i forhold til hvilken informasjon han var på jakt etter. Med to små å ta hånd om, har jeg ikke tid til å skrive lange avhandlinger, men svarer gjerne på spørsmål dersom han ble konkret. Det som da kom i retur fikk meg til å le høyt....

For det han ville vite var hva jeg ville gjøre med navnet til jentene dersom han erkjente farskapet... Makan!

 

Sier navnet til mine to små noe som helst om hvordan de har det? Er de ikke hans barn selv om de ikke bærer hans etternavn? Har etternavn og genetikk noe felles?

 

Jeg gleder meg stort til jentene mine blir så store at de gjør noe annet enn å suge pupp. Selvfølgelig er det ett og annet smil fra tid til annen, men jeg vil ha mer "action". Regner med at jeg kommer til å angre på denne uttalelsen når det ikke blir "fred å få". Når den ene tvillingen løper i den ene retningen, mens den andre løper i den motsatte retningen. Jeg gleder meg til jeg kan legge "puppen på hylla" og begynne med fast føde....gleder meg til all den deilige babymaten jeg skal lage til dem. Så får vi se hvor mange illusjoner som brister underveis.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det blir nok endel illusjoner som brister, men noen blir bedre enn du noensinne kunne ane:) Alt slit og strev og tårer og utmattelse og unger som ikke gjør som du vil, er så absolutt verd det:) Men man ser det ikke før de sover søtt i sengene sine...Også glemmer man det fort når de våkner igjen.. Selv om livet som alenemor er et evigvarende slit, ville jeg ikke byttet det mot noe:) Og drit i bf. Mon tro han gir opp kontakt dersom du sier klart ifra at jentene dine ALDRI kommer til å få hans navn? Uansett bekreftet farskap eller ikke?

[Anonym bruker]

Ja, mange illusjoner har allerede måtte fare..., og flere blir det garantert etterhvert som årene går. Det er lett å ha høye krav og bastante meninger når en uttaler seg og enda ikke har fått barn. Må si at dette har vært en overveldende opplevelse. Fy søren så mange gledestårer jeg har felt...tåler jo nesten ikke se noe på tv lengre...tårene kommer på de mest patetiske stedene.

Her om dagen våknet jeg og trodde det var lang på dag (klokken var 07:00) og føyk til sengen og var overbevist om at noe var galt med barna siden det var så stille. Der lå den ene tvillingen lys våken og koste seg. Da hun så meg, gliste hun fra øre til øre. Hadde jeg ikke smeltet da, så ville jeg hatt ett hjerte av sten.

Barnfaren har fått beskjed om at jentene vil få hans etternavn den dagen de selv ytrer ønske om at de ønsker å ha det. Jeg har også sagt at dersom det underveis dukker opp andre tungtveiende grunner for at jeg syntes hans navn skal inkluderes, så vil jeg ta en løpende vurdering av dette (underforstått at han melder seg inn og viser en stor interesse og vilje til å stille opp for dem).

Så i siste mail jeg fikk av ham stod det at han ikke kom til å ta kontakt med meg/oss mer...tror neppe at det holder så veldig lenge, men dersom han tror at dette er en straff for meg så tar han feil. Den eneste han straffer med å spille kortene sine så dumt, er ham selv. Men det er ikke første gangen jeg får en slik mail...sist gang fikk jeg en melding der det stod at han elsket meg to dager etter at han sa at han ikke kom til å ta kontakt igjen. Så konsekvent er han i alt han gjør