Problemer med å fortelle foreldrene deres?

[Mamma mø har snart 2 ♡]

Hei :-)

 

Tror mange unge gravide har problemer eller gruer seg veldig til å fortelle foreldre sine om graviditeten! Selv grunne jeg meg veldig til å fortelle at jeg var gravid i en alder av 18,5år.. Dette ødelagte store deler av svangerskape mitt.. Så hva om vi deler litt erfaringer her!? Mulig at vi kan hjelpe hverandre litt:)

 

 

[Oktobergutt2010:)]

 

Jeg har nok veldig greie foreldre på dette området, også da moren min var veldig ung da hun fikk sin første :-p

 

Istedenfor å være nervevrak over å sitte ned med et bord å fortelle familien min det fikk jeg moren min til å komme innom jobben en tur da jeg måtte vise henne noe stilig. Da hun endelig kom, hadde jeg gjort klart et brev, og da hun åpnet det fikk hun ultralydbilde på ene siden, og på andre siden

"Gleder meg til å møte dere i oktober, mor!"

 

Jeg tror det var en bedre måte enn å bare slippe løs ordene, liksom.

Så fikk hun se en liten sak med armer og bein, og selv om det var et slag i ansiktet, og at hun trengte 5minutter for å komme seg på rett kjøl igjen måtte hun le av det hele seinere..

 

 

Hun var den første til å handle inn til oss (Vi hadde ikke begynt selv engang)

 

 

 

Som sagt, jeg er nok bare heldig der. Er så mange som sliter med å fortelle foreldrene det!

 

 

[lisalita]

Jeg var livredd for å fortelle foreldrene mine det, men jeg hadde en liten tanke inni meg som sa at mamma ville ta det fint og støtte meg. Der tok jeg visst grundig feil. Først reagerte hun med fortvilelse og stumhet.. Da ble jeg skikkelig lei meg, og låste meg inne på rommet mitt. Etter hvert kom hun inn til meg, og sa at "dette kommer du ikke til å klare, hvor skal du bo, hvor skal du få pengene ifra." hun sa at det var bare en ting å gjøre, og det var å ta abort. Dette er noe jeg aboslutt ikke vil.

 

Ting har fortsatt ikke gått seg til. Jeg er bare 4 uker på vei, men jeg hadde virkelig håpet på mere støtte ifra de menneskene jeg setter mest pris på her i livet. Det er hardt, vanskelig å forferdelig å sitte her å være den eneste som kan se for seg en framtid med denne babyen. Det er rett og slett grusomt. Jeg håper sannelig at de vil komme å være støttende snart. Det er ingenting jeg trenger mer enn disse personene nå. .

[MammaRikke]

mamma tok det helt greit. hun gledet seg til å bli mormor. var jo hun som ba meg ta en test, så hun hadde jo misstanker..

pappa derimot. Han bikket helt. han sa jeg aldri kom til å klare det osv. Men ting gikk seg til og når sjokket fikk lagt seg, gledet pappa seg masse til å bli bestefar. Nå forguder han barnebarnet sitt på snart 2 år. så eegentlig hører jeg vel ikke hjemme her nå, men må nesten innom å titte innimellom =)

[kari_92]

Jeg fortalte det også til mamma i det håpet om at hun ville ta det fint og støtte meg. Det gjorde hun ikke! Hun fortalte meg alt om hvordan det var for henne å være ung mor, og at om hun hadde blitt det igjen som så ung så hadde hun tatt abort, hun fortalte meg om alt jeg kom til å miste (ingenting om det jeg kan få), og at hun var fryktelig fryktelig skuffet over meg og burde ta abort.

 

Selv om jeg gråt og gråt i timesvis etter dette, har opplevelsen ført meg og mamma tettere sammen, da hun hjelper meg mye med legetime o.l i forhold til abort. Men jeg er jo ikke 100% sikker på at abort er det riktige valget, så jeg er redd for å skuffe henne igjen dersom jeg ombestemmer meg nå.

 

Pappa vet ingenting. Han trenger ikke vite noe dersom jeg ikke beholder!

[lisalita]

åh, situasjonen min er AKKURAT slik som din er.. det er så leit.

[Melanzana]

Ååå, jeg skal fortelle foreldrene mine det i dag, og sitter her som et nervevrak! Men tror nok ikke reaksjonen blir ALT for gale. Kansje med en gang, men . huffhuuuuff:P

[missmo]

For en god ide med ultralydbildet:-) Tror jeg venter til da og kjører den jeg å. Blir liksom noe annet når de får se det selv:)

 

Dessuten gjør vanskelige og triste omstendigheter i familien til min bedre halvdel at det rett og slett ikke passer å fortelle det ennå:-/

 

 

 

 

[Ijea *Fødeklar*]

Jeg fortalte det til mamma med en gang jeg fant ut at jeg var gravid, jeg var kjempe redd for at hun skulle bli sinna på meg. Først ble hun sjokket, men etterhvert veldig glad, da jeg var i tvil om jeg skulle beholde det eller ikke var hun den første som sa at hun ikke ville at jeg skulle gjøre det.

Men jeg har enda ikke fortalt det til pappa, og jeg er snart 18 uker på vei :s han vet jeg kommer til å bli rasende å ikke snakke til meg på en god stund. så det gruer jeg meg veldig til :/

[ung.gravid]

jeg var gravid da jeg var 15 og spontanaborterte i uke 9. å fortelle det til mamma å pappa da var veldig vanskelig.

er nå 17 år å gravid igjen med kjempe snill å flott gutt på snart 21. å jeg er ca 5 uker på vei å skal til legen til uken men er liv redd for å fortelle til mamma å pappa.

[Mamman til Stella og Håkon]

Hei

 

Jeg har ikek tenkt å fortelle noe enda, testet positivt i går.

Skal la det gå noen uker før jeg forteller det, men gruer meg veldig!

Trur jeg skal bruke det ultralydbildet jeg også, det var ganske smart.

 

Eller sånn som jeg fortalte kjæresten min det: sendte melding mens jeg var på fotballkamp " Dra hjæm te mæ å se under puta!" der lå det en positiv graviditetstest

 

haha, stakkars, burde kanskje ikke ha gjort det, jeg fikk melding tilbake "ka har æ gjort!? unskyld :'("

 

Men han kom å hentet meg etter kampen, han var faktisk ganske glad, han strøyk meg på magen og smilte resten av bilturen på vei hjem.

 

Så det gikk bedre en forventet, håper det går like bra med foreldrene mine.

[snart3barnsmor!!]

Hei alle!

 

Jeg hører jo ikke akkurat til inne her, men for 10 år siden var jeg ung mor jeg også. Fødte første da jeg var 18. Grudde meg fryktelig for å fortelle mamma og pappa om graviditeten, og det var ikke lett. Ble litt baluba i starten. Men de godtok det og etterhvert var alt fint og de elsker barnebarnet sitt.

 

Det jeg vil si er at det har ødelagt gleden over andre og tredje graviditet også for meg. Jeg har grudd meg i ukesvis for å fortelle dem om nr 2 og 3 selv om jeg nå er 30! Skulle ønske jeg kunne si med glede at jeg er gravid uten at den frykten fra tenårene skal sitte i. For det er jo helt ubegrunnet, de har jo blitt så glade når jeg endelig har klart å si det.

 

Håper dere slipper dette og at neste graviditet kan ropes ut med lykke og glede! :-)

[GuttenMin09 ♥ Jentebaby i 2012]

Eg var 11 uker på vei og hadde nettop vert på tidlig ultralyd og fått noen bilder med meg hjem:) Samme kvelden viste eg bildene til min mor, som blei overaskende glad, "så spennende" sa hun f.eks.. Faren min sa bare "jaja", hehe, så di tok det jo ganske bra!

 

Eg var 17 år

[LillePudding<3]

Når jeg fant ut at jeg var gravid visste jeg det egentlig selv før jeg tok testen, men sjokket ble så stort at min reakson var å sende melding til mamma med en gang. Visste at hun ikke kom til å bli sint eller noe.. Hun har alltid vært sånn skjer det så skjer det liksom.

Men ihvertfall. svaret jeg fikk var : "Det var på tide at du fant det ut selv! Har gått i 2uker og venta på at du skulle si noe! " Hun hadde visst sett det på meg at jeg var gravid før jeg begynte å få misstanke selv:p

Reaksjonen til pappa veit jeg ikke, for han fikk høre det av mamma når jeg ikke var der. Han begynte bare å mobbe meg etterpå "lilleflisa hans skulle bli tjukk" hehe.

Nå gleder dem seg som noen unger til å bli besteforeldre

 

MEN, reaksjonen til samboern min er bare verdens beste

han sto og støvsugde stua da jeg kom med testen som viste GRAVID.. Jeg fikk han til å stoppe støvsugern og ga han testen.. Han bare så på den et lite øyeblikk, skrudde på støvsugern igjen og fortsatte der han slapp Tror min stakkars kjære fikk litt sjokk

[sovehje<3rte +jente+aprilspire]

Var i denne situasjonen for 5,5 år siden. Var da 18 år og gravid.

Fortalte det til mamma med å sende en tekstmelding " Har noe å fortelle deg, men ikke bli sint." Fikk til svar: "Er du gravid eller strøk du på oppkjøringen?" .. SÅ svarte jeg "det første".. Fikk til svar "SÅÅÅÅ koslig.. gleder meg allerede.." Så da turte jeg å ringe. Så skal de sies at jeg er minst av en søskenflokk på 5, og at mamma hadde 6 barnebarn fra før.

 

Foreldrene til samboeren min tok det verre... At da kunne min samboer bare drite i utdanning og penger ..blabla.. gikk over etter 2 uker, da turte hun å ringe, og etter det gikk det strålende! De kjøpte maaange ting og gledet seg.

 

Frykten er vel størst for at man er sammen med noen tullinger, og at forholdet ikke kommer til å vare så lenge. Da står jo man der plutselig alene!

Heldigvis er jeg og min samboer sammen enda, og prøver på nr. 2

[Mamman til Stella og Håkon]

mamma kom hjem fra syden etter 3 uker å hun var ivrig å ga meg gaver osv...også saj eg til henne "jeg har en gave til deg også" så ga jeg henne helsekortet mitt for gravide.

å hun bare "hva er dette?"

og jeg " hva TROR du det er da? xD"

så sa hun "e du gravid!? :o"

og jeg sa.. "jaa..."

hun bare "oi" så ga hun meg en klem å sa at hun støtet meg osv...

hun fik ket lite sjokk den første halvtimen, men etterpå var hun kjempeglad.. nå er jeg 8 uker på vei og mamma snakker om svangerskapet hele tiden og er OVERBESKYTTENDE!! :L

"du får ikke bære" "jeg tar kattedoen for deg" osv...

 

hehe, hun tok det overaskende bra.

 

pappa harj eg ikke sakt noe til enda, han tar det nok enten pent, eller så klikker han.. men jeg har ikke kontakt med pappa lenger, så hannes eninger spiller ingen rolle for meg.