Flere som har fedre som virker uinteressert?

[Anonym bruker]

Jeg er skilsmissebarn, og værthelger hos min far gjennom hele oppveksten.

 

Min mor vet alt om hva som skjer i mitt liv, ringer hver dag, husker små detaljer som jeg har fortalt henne i en biusetning for ukesvis siden. For eksempel kan jeg si at jeg skal på et møte om 3 uker, og like etter at møtet er ferdig, ringer hun for å høre hvordan det gikk, uten at vi har snakket om det i mellomtiden.

 

Min far hører aldri etter hva jeg sier. Jeg blir alltid kjempestresset av å snakke med ham i telefonen. Når jeg er på besøk føler jeg meg som en gjest hos min fars nye familie. Jeg har et søsken, som på en måte er det ekte barnet, mens jeg bare dingler med på lasset. Men de er alle sykt opptatt av min datter. Hun er morfars øyesten, og de andre to forguder hvert skritt hun tar. De ringer daglig for å høre hvordan det er med henne, men spør aldri hvordan jeg har det. Dersom jeg forsøker å fortelle noe fra min dag, er han alltid opptatt med noe. Dette sårer meg, selv om jeg selvfølgelig er lad for at de er så glad i jenta mi.

 

Noen som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke erfart dette personlig, men kjenner noen som er i samme situasjon. Veldig sårt, kan jeg tenke meg, da jeg kommer fra en veldig sammensveiset familie, og ikke kan skjønne hvordan folk får seg til å oppføre seg sånn. Synes faren din oppfører sg som en dust.

 

Når det er sagt, så la jenta di få være morfars øyensten. Ikke la henne få merke noe av dette. Og en dag du føler deg veldig sterk, så kan du jo ta dette opp med faren din?

 

Lykke til. Klem!

 

 

[Anonym bruker]

Ja, han oppfører seg igrunn som en dust.

 

Vi var veldig nær hverandre da jeg var mindre, men når jeg kom i 12-års alderen, syns jeg det var kjekkere å være i byen hos min mor fremfor på det avsidesliggende stedet han bodde. Det ble derfor noen konfrontasjoner hvor jeg var sur fordi jeg gikk glipp av ting i byen og måtte sitte på dette kjeeeeeedelige stedet, hehe - typisk 12 år altså. Han var visst veldig såret i denne perioden, men herregud, når foreldre skiller seg så får de ta konsekvensene, mener nå jeg. Helgeforeldre må rett og slett skjønne at barnet vil knytte seg mest til det stedet det bor mest.

 

Når han da fikk en ny kone og etterhvert et nytt barn, falt jeg helt av. Den nye konen tok over huset, som jeg tidligere hadde følt var litt mitt også, og jeg følte meg som en gjest. Jeg skjønner helt at en ny kone MÅ få lov til å sette sitt preg på sitt nye hjem, men det såret meg likevel når jeg var i en veldig vanskelig alder (14 år). Jeg måtte flytte på gjesterommet fordi min fars kone ikke ville at jeg skulle ha mitt rom ved siden av deres, osv.

 

Jeg tror egentlig ikke at jeg ønsker å ta det opp med ham, jeg vet ikke. Jeg klarer meg jo helt fint da, og det er jo mange som har dårligere forhold til sine fedre enn meg Det er som sagt herlig å se at datteren min får en så stor plass. Selv om det er litt dumt når han såør om vi kan komme til dem i sommer, slik at de får sett litt mer av henne. Jeg blir ikke nevnt med et ord. Han sier også, vhis det ikke passer for dere, så kan dere jo sende henne.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Bortsett fra at her er det mamma som er uinteressert i både meg og babyen.

[Anonym bruker]

Her er det mamma som ringer for å spørre hvordan det går med snuppa på 16 mnd. Pappa ringer aldri, men han engasjerer seg i henne når vi er på besøk hos dem.. Han er en kjempeflink morfar.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ja, ikke bare virker, men tydeligvis er det også. Møtte ham igjen i helgen som var og det var første gang han så barnebarna sine, og da er eldstemann 7,5 år! Så ham så vidt for 3 år siden, ellers er det 11 år siden sist. Han virket forsåvidt interessert nok i å prate den dagen i helgen, men da vi skulle gå klarte han å lire av seg et par ting som gjorde at jeg innså at han ikke hadde skjønt stort likevel, så blir nok neppe mer kontakt fremover.