PCOS og uønsket graviditet... Trenger sårt råd!

[bonkser]

Jeg er ei jente på 21 år med fast partner. Vi har vært sammen i kun halvannet år og er helgesamboere og ellers når det passer. Han er 22 år, i fast jobb og tjener godt, jeg er student hvor jeg straks er ferdig på første året markedsføring ved BI Kristiansand. Jeg har vanncyster på eggstokkene, PCOS som de kaller det.. Går til årlig sjekk hos en gynekolog, og på tirsdag som var var jeg der sist. Legen tok innvendig UL som vanlig for å se på cystene og livmor. Legen kikker deretter på meg og spør om jeg kan være gravid. Jeg var i SJOKK. Helt ute av meg selv - kunne ikke tro det. Jeg sa tydelig NEI, og at det ikke var mulig. Legen ville allikevel ta en blodprøve som jeg skulle ringe dagen etter å få høre svaret på. Legen ringte meg tidlig dagen etter og sa at den var positiv.

 

Jeg hadde HCGnivå på 1125 som betydde at det ikke var tvil. Jeg ville ikke tro dette og kjøpte en test på apoteket, hvor kjæresten min holdt meg i handa under ventetiden. Den var positiv. Tårene kom, naturligvis.

 

Så, hva gjør jeg? Den seriøse studenten med den perfekte kjæresten har nå klart det. Vil jeg få smerter? Kommer jeg til å angre? Mesteparten drar meg mot abort, men vil jeg angre? Er jeg sterk nok til å takle dette? Kommer jeg til å bli gravid igjen senere? Kjæresten min støtter meg uansett - det samme gjør familiene våre. Men søren heller, jeg har ambisjoner og mål og VET at jeg tar det tungt om jeg ikke når målene. Jeg er ikke klar for dette! Virkelig ikke!

 

Dette er det vanskeligste jeg noengang har opplevd.. Trenger råd fra ALLE. Uansett hvilken vinkel det er rettet i.

[Anonym bruker]

To råd har jeg. Du kan fortsatt NÅ MÅLENE DINE selv om du har ett barn, rådet er å beholde og fortsette å nå målene dine.

 

Mitt andre råd er egentlig likt, behold barnet, du har ingen garanti for at du vil få flere barn, vil du en dag oppleve å ønske ett barn du ikke får og vite at du tok bort det ene?

 

Alle støtter deg, og du kan likevel nå målene dine, jeg hadde ikke vært i tvil, behold.

[Anonym bruker]

Heisann

 

Jeg vil bare si et par ting.

Jeg er en 18 år gammel jente, og jeg tok abort for et par uker siden. Og alle rundt meg støttet meg uansett va jeg gjorde. Jeg vil bare si til deg som har kommentert over at det er litt dårli gjort å fortelle noen va de ska gjøre, du kan ikke sitte å si til en person at den skal beholde, det eneste vi her inne kan kommentere og si til henne er egentlig kun å gi råd.

 

Det er ditt valg, ingen andre sitt, ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre.

 

Jeg må bare si at jeg angrer på aborten, veldig mye. Jeg ble på en måte presset til å ta abort av enkelte rundt meg. Og det sliter veldig mye på i dag. Om du velger å ta abort må huske på alle de psykiske plagene du kan få. Det høres ut som at du har det veldig greit rundt deg, og er i stand til å ta vare på den lille. Ingen advarte meg om hvilke plager jeg kom til å sitte meg i dag.

 

Tenk nøye igjennom dette, en abort er en siste utvei, og det er noe man må leve med for resten av livet. Men igjen, om du beholder, så er det også noe du må leve med for resten av livet. Du må måle det negative mot det positive nå.

[Anonym bruker]

Hun spurte om råd, skal du kommentere mitt svar må du også lese det riktig.

 

Jeg sier ikke HVA hun skal gjøre, jeg gir de råd jeg mener er riktig, hva jeg ville gjort.

 

Jeg tok abort selv for noen måneder siden og angrer sinnsykt.

 

Så nei jeg bestemmer ikke noe som helst, hun spurte om råd, jeg svarte.

 

Det kaller jeg ikke dårlig gjort, jeg tok meg faktisk bryet med å prøve å hjelpe ett annet menneske, men du er jo ganske ung, lett å misforstå da antar jeg.

[bonkser]

Vet ikke om jeg kommenterte riktig plass nå.. men jeg trenger flest mulig sitt syn på hele situasjonen. Om det er den ene eller andre veien. Jeg vet at avgjørelsen står på meg og ingen andre (sambo, såklart).. alle innlegg er velkomne!

 

Tårene kommer nå og da. Jeg har en innvendig smerte som er ubeskrivelig - dere kjenner den sikkert igjen. I tilegg til dette har jeg smerter nederst i magen. Smerter som sier meg at noe er galt (?). Jeg aner IKKE hva jeg skal gjøre - ikke i det hele tatt. Dette er nok veldig kynisk sagt, men jeg er så redd for hva det skal gjøre med kroppen min. Det er nok veldig umodent sagt.. men når jeg tenker SÅNN, kan jeg da være i stand til å oppdra et barn? Jeg har to småsøsken jeg elsker over alt i verden, og gjør alt for at de skal ha det godt. Jeg må se at de blir store og vokser opp i trygge og varme omgivelser før jeg kan tenke på meg selv!! Kommer jeg til å bære nag ovenfor barnet om jeg får strekkmerker og overflødig hud? Jeg er SÅ opptatt av ernæring og trening, så jeg er nok ekstra opptatt av dette. Uten at jeg tror det gjør meg til en ond person.. de rundt meg sier at jeg hadde blitt en god mor - det sier de på bakgrunn av hvordan jeg vokter over mine småsøsken.. men er jeg klar? Er vi klare?

 

Vi er det perfekte paret, med en strøken leilighet med utsikt og veranda til havet (han er her så ofte han kan, da han jobber en times tid unna og jeg studerer hardt så har vi ikke så mye tid til overs i ukedagene, så han er hos foreldrene sine hvis han ikke er her..) , mange gode venner og flotte familier. Det kan bare ikke skje OSS. Noen må bryte barrieren - vi KAN ikke sjokkere.

 

Jeg blir så trist når jeg hører spebarn grine, jeg får så vondt av de. "Eldre" barn skriker på butikken (trassalder?), maser på foreldrene. Jeg kjenner at jeg som utenforstående blir matt av slikt. Hvordan kan jeg takle dette døgnet rundt? Kommer jeg til å klare å levere ungen fra meg i barnehagen, passer de på barnet mitt? Jeg MÅ vite at alle er gode mot mine.. Og til sist, jeg har tidligere vært usikker på om jeg noen gang har lyst på barn.. jeg tenker karriere foran alt, og skrekken for å føde er ENORM! Det har det alltid vært. Føde? Nei fy, mye annet før å føde a gitt!!

 

Noen tanker jeg har.. utrolig godt å dele det med andre. Takk til dere som tar dere tid til å lese. Jeg setter så utrolig pris på det.. takk, igjen.

[Anonym bruker]

Jeg forstår tankegangen din, men det er ikke gitt at kroppen din blir ødelagt. Hvordan ble din mors mage etter graviditet? Det er ofte en god pekepinn på om du får strekkmerker selv, dessuten om du er slank, noe jeg regner med siden du er fokusert på slik, så er det ikke sikkert du legger på deg så mye, spesielt ikke om du passer på å ha ett bra kosthold under graviditeten.

 

Om du vil bli en god mor, det tror jeg du blir, bare at du tenker så godt gjennom slikt viser at du er ett reflektert menneske.

 

Man blir egentlig aldri helt klar for å få barn, noen ganger bare hopper man i det, men man angrer aldri på de barna man får

 

At du får vondt av å høre barn skrike, vet du det gjør jeg også, likevel takler jeg det helt fint når mitt eget barn gråter, man lærer seg det

 

Jeg ønsket meg heller ikke barn før, helt til den dagen jeg ble gravid for første gang, plutselig var ikke tanken så ille likevel. Jeg har bare ett barn, fordi sist jeg ble gravid så tok jeg abort etter andres ønsker, det angrer jeg på.

 

Det tok meg nesten tre år før jeg søkte bhg plass til barnet mitt, for jeg tenkte slik du gjør, men jeg er så glad for at jeg ordnet med bhg til barnet mitt, han elsker å være i bhg og de tar såklart godt vare på han.

 

Skrekken for å føde ja, jeg tenkte slik før jeg selv ble gravid, føde, nei det skulle aldri jeg våge, det hørtes helt sinnsykt ut å skulle presse ut en unge, jeg syntes det virket som det mest skremmende som finnes.

Men når jeg ble gravid, gikk jeg til fødsel med positive tanker, jeg gledet meg sånn til å se barnet mitt og jeg var etter ni måneder så lei av å gå gravid at jeg bare ventet på å endelig få han ut. Å føde var fantastisk, mye større enn jeg hadde forestilt meg og jeg gleder meg til den dagen jeg skal føde igjen, ja det var vondt, men herregud for en fantastisk opplevelse

 

Det er ikke opp til meg å bestemme for deg, jeg vet bare at jeg har vært i begge situasjoner, jeg har fått ett barn og jeg har tatt bort ett barn. Det er barnet jeg tok bort jeg angrer på, derfor råder jeg deg til å tenke deg veldig godt om. Og håper at om du har det minste lyst til å beholde, så klarer du å se at du ville blitt en flott mamma og det ville gått kjempebra

[Anonym bruker]

har du pcos og er gravid med fast kjæreste hadde eg ikke vert i tvil om å beholde...

 

tanta mi har pcos og hun strevde 10 år før hun klarte å bli gravid....

 

viss du en dag vil ha barn og lider av pcos hadde eg behldt dette gullet...

[Anonym bruker]

Det er et veldig vanskelig valg å ta og den eneste rette til å ta avgjørelsen er nettopp DEG!!

Jeg tok selv abort som 20 åring, ikke noe enkelt valg... Noen år etterpå ble jeg gravid igjen og fikk verdens herligste barn! For å være helt ærlig så tenker jeg aldri på den aborten jeg tok pr dags dato, men det er nettopp fordi jeg fikk et barn kort tid etter og alt fokuset er plassert der. Hadde jeg ikke tatt abort første gangen, så ville jeg jo aldri ha sittet her med det vakre barnet jeg har i dag;-) Derfor er det jo viktig at du tenker deg godt igjennom med tanke på redusert mulighet til å bli gravid senere i livet...

 

Det er ting jeg ikke alltid kan bli med mine barnløse venninner å gjøre, men det er mange opplevelser de også går glipp av som barnløse!! Det er sant som de sier at det gir en mening med livet. Barn er inget hinder for en karriere!

 

Når man er ung så takler kroppen en graviditet veldig godt også- jeg la på meg 10 kg og fikk ingen strekkmerker... Fødselen gikk også fint uten komplikasjoner. Du trenger ikke spise for to selv om du er gravid;-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri, aldri tatt abort hvis jeg var deg! Det å ha PCOS betyr at du kan ha veldig store problemer med å bli gravid. Dette kan veldig godt hende at er den eneste sjansen du har til å få barn i livet ditt.

Tenk deg litt frem i tid, kanskje dere ønsker å få barn om noen år og starter prøvingen. Hvis det ikke går pga din diagnose vil det være veldig bittert for deg å tenke på at du valgte å ta abort nå.

 

Jeg ser ingen hindringer her, bortsett fra at det ikke var planlagt da Det at du er "den flinke jenta" har ikke noe å si mtp graviditet, det var i gamle dager at det var synd og skam å få barn utenfor ekteskapet. Det blir en omvelting for dere, men dere er jo voksne oppegående folk som klarer dette fint hvis dere vil. Det er ingen problem med å få barn i midten av en utdanning heller, det er gode ordninger økonomisk og skolen legger godt til rette for studenter som er gravid og får barn.

 

Jeg slet selv i mange år med å få barn og har en provosert abort bak meg. Jeg er veldig glad for at den aborten var med en annen mann, ellers ville det plaget med voldsomt i dag. Jeg er også så heldig å ha klart å bli gravid til tross for diagnosen som vi har. Det er mange som aldri lykkes med å få barn. Selv om det ikke er noe kjekt å bli uplanlagt gravid, så er det også en fordel med å slippe unna mange år med prøving og kanskje det å aldri klare å få barn når en begynner å ønske seg barn. Selv om det ikke var planlagt, så er du heldig som er blitt gravid til tross for at du har en så alvorlig diagnose.

[spirenrfire]

Hei! Først må jeg si at jeg også har pcos,med veeldig mange cyster.Gyn sa det kunne bli svært vanskelig for meg å bli gravid. Jeg og mannen min prøvde i 2 år før det endelig klaffet,vi fikk en velskapt gutt:) Etter 1 år og 4 mndr ca så var jeg gravid igjen.Vi fikk en gutt til:) og nå sitter vi her igjen,1 år og 3 mndr etter gutt nr 2 er jeg gravid igjen,men nå vet vi ikke om vi skal beholde eller ikke. Vi hadde egentlig sett for oss at d var nok med to, og vi har ikke bra nok økonomi føler vi og vi har bare en vanlig personbil osv..

 

Det jeg egentlig skulle frem til var at det spiller ingen rolle hvordan magen til moren din ble etter at hun var gravid, min mor fikk ingen strekkmerker etter hennes to barn, hun hadde kompliserte fødsler og hun la på seg nesten 20 kg.

 

Jeg fikk masse strekkmerker, (enda mine barn var mindre ved fødseln enn det barna til mamma var) og jeg la på meg 10-15 kg, hadde masse vann i kroppen med nr 1,men ingen ting med nr 2..Hadde to lette fødsler.. Ingen er lik og man kan ikke vite hvordan man selv er før man har gådd gjennom det, og det blir bare lettere jo flere barn man får sies det:)

 

Det andre jeg vil si er noe både fastlegen min og gynekologen sa til meg, hvis du blir gravid 1 gang så vil du klare det igjen. Når man blir gravid så skjer det noe med hormonene i kroppen og det fortsetter etter at barnet er født også for man produserer melk og flere hormoner av barnet man får, derfor vil det nesten være lettere å bli gravid 2. og 3 gang.

 

Hvis du bestemmer deg for at du ikke kan beholde så er ikke håpet ute for at du ikke vil kunne bli gravid senere, for nå har du klart det en gang og da har du med en gang myye større sjanse for å bli gravid igjen.

 

Jeg ble forresten gravid i 2.klasse i mitt studie og måtte ta 3.klasse etter at barnet var født og jeg ventet til barnet var nesten fyllt 1 år slik at det var lettere for barnefaren og andre å passe barnet mens jeg var på skolen og drev på med studiene hjemme.

 

Man kan ikke planlegge så mye på forrhånd for man vet ikke hvordan barnet som kommer er, noen får sovebarn, andre får kolikkbarn, man må heller ta en pause og være hjemme i minst ett halvår så man får se hvordan det går og planlegge underveis mens man er hjemme.

 

Å få barn er det største som skjer med en mamma i livet,ikke tenk så mye på alt det negative som kan skje, gled deg heller over at du får et barn som er skapt deg og den du er glad i. Å se hvordan barnet utvikler seg,lærer å krype,snakke,gå osv er fantastisk gøy. Utfordringer er det overalt,men man lærer seg å mestre det meste:)

 

Jeg kler ikke av meg og soler meg i bikini i offentligheten,men strekkmerkene er en veldig liten pris å betale for de to nydelig flotte barna jeg har fått:)

 

Har ikke noe mening om du skal beholde eller ikke,det er et umennesklig valg å ta nesten -et jeg må ta selv akkurat nå, men jeg ønsker deg masse lykke til uansett hva du velger:)

 

 

[bonkser]

Jeg vet ikke om jeg svarer i riktig felt nå - registrerte meg her på forumet i forbindelse med dette, så jeg får bare prøve meg frem.

 

Vi er nesten sikre på å ta abort nå.. Etter mange tanker, tårer, smerter, frem og tilbake. Vet ikke om jeg har nevnt det tidligere, men jeg vet ikke om jeg noengang har lyst til å føde selv - det å gå gravid. Jeg hadde beholdt 100 % dersom det var mulig å putte det som nå er skapt inni meg, inn i noen andre. Skrekken for å føde er ENORM, får vondt av å tenke på det. Med PCO vet jeg hvordan hormonene går berserk - tenk hvordan det vil være å bli styrt av hormoner i 9- NI mnd!

 

Hadde det bare vært mulig om noen andre kunne bære barnet frem.. Noe som naturligvis er umulig. Planen har alltid vært å bruke surrogatmor, da jeg er utrolig redd for å gå gravid.

 

Men, nå som jeg (nesten) har tatt mitt valg, vet jeg at dersom jeg noengang skulle angre, var det det beste for meg den gang.. jeg hadde min sjanse (dersom det skal vise seg å bli vanskelig å bli gravid igjen), men lot den gå. Slik er det med mye her i livet, og jeg tror på det er mulig å vokse seg sterk på motgang.

 

Jeg ringte gynekologen min for å høre om hvordan mulighetene var senere, og hun trodde ikke det ville bli noe problem.

 

Det jeg er så BITTER for er at min fastlege har tatt en prøve av meg, hvor det fremkom at jeg ikke var veldig befruktningsdyktig. Vet ikke hva slags prøve dette var, men den skulle tas mellom to perioder, og han tok en prøve fra skjeden min hvor de målte et hormon - tror jeg.

På bakgrunn av dette og at min gynekolog tidligere har sagt at dersom jeg bestemmer meg for at jeg vil ha barn, skulle jeg gi henne beskjed å få en hormonsprøyte.

 

Dette har jeg tolket dit hen at jeg ikke vil bli gravid uten hjelp, og har derfor ikke gått på ppiller. Jeg er i mot å tilføre kroppen unaturlige stoffer.. Jeg vet at det er min feil, jeg burde ha vært forsiktig å tenkt mer. Jeg har gått på Diane i FÅ perioder for å ta kontroll over hud- og hårvekst, men har aldri blitt gravid utenom disse periodene. Uten at jeg har tenkt over at det var mulig. Jeg har vel brukt PCO som prevensjon, -og nå kom "straffen".

 

Det er så utrolig deilig å prate med utenforstående om dette. Takk for ALLE tilbakemeldinger.

[funky]

Er man så redde for å føde, så kan man faktisk velge keisersnitt.. jeg har oxo PCO og tok en abort i januar... d er d dummeste jeg noen gang har gjort, å jeg gråter meg ofte i søvn og er livredd for å kansje ikke bli gravid igjen... du er heldig du... skulle gjerne tatt over... :'(

[Anonym bruker]

Du som sier at strekkmerker ikke har sammenheng med mors graviditet. Det har ofte det jo, du kan se på din mor hvordan din mage kommer til å bli. Strekkmerker har mye med arv å gjøre, er din mor disponert kan du også være disponert og omvendt. Det er ikke tull, bare sjekk det opp.

[Anonym bruker]

Til deg med strekkmerkesvaret..

 

Jeg tror ikke det har noen sammenheng ut fra egen og andre bekjentes erfaringer.

Min mor fikk meg og min bror,har masse bilder av gravidmagen hennes ved begge graviditetene og har sammenlignet med mine to graviditetmager,min mage var mindre,mine barn hadde lavere fødselsvekt enn meg og broren min og min mor har INGEN strekkmerker hverken på magen,lårne eller andre steder, jeg derimot fikk masse strekkmerker både på mage,rumpe og lår, til og med på brystene..Min svigermor har tre barn-ingen strekkmerker på magen og min svigersøster fikk nettopp sitt første barn og hun smurte til og med magen flere ganger for dag med en nøtteolje som skulle motvirke strekkmerker på magen,men hun fikk mye større og mye mere strekkmerker på magen enn meg. har flere eksempler på dette..

 

Så da må min mor og min svigermor altså ha vært disponert for det men sluppet unna,mens jeg og svigersøster har vært uheldige?! hmm

 

Alle er forskjellige,man vet ikke om man arver hudtype og elastisiteten til sin mor eller ikke,kan faktisk arve det fra far også slik som det er med alt annet også..

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner at du er redd for fødselen, alle er vel egentlig det..Selve graviditeten er egentlig ikke noe å grue seg til for det er faktisk så utrolig deilig å kjenne sparkene og bevegelsene fra den lille som vokser inni der:)

 

Men tiden er nok ikke inne for deg enda,dette kom veldig brått på deg og det hadde nok vært annerledes om du hadde vært litt forberedt.

 

Du skal ikke få dårlig samvittighet heller for valget ditt,for det er det beste for dere nå. Planlegg og snakk mye sammen så har dere så utrolig mye mer å se frem til og glede dere over neste gang- uansett hvilken måte det blir på.

 

Har ei venninne som var i akkurat samme situasjon som deg for et par år siden,hun var livredd for alt. Hun er veldig opptatt av utseendet og vil ikke ødelegge kroppen sin på noen måter og hun ble nesten kvalm bare ved tanken på at noe skulle vokse og leve inni henne i 9 mndr. Fødsel kunne man ikke snakke om engang for da fikk hun panikk og hun kastet opp ved et par anledninger faktisk.

 

Hun ble gravid på pillen og etter mye frem og tilbake så valgte hun å beholde. Hun fikk masse oppfølging av både fastlegen og jordmor og hun fikk keisersnitt for at hun var så redd for fødselen. Hun har aldri angret på denne avgjørelsen og sier hun kommer til å ta keisersnitt neste gang også, snittet er så lite og arret vises ikke siden det er under trusekanten og de stifter sånn at arret skal bli finest mulig.

Hun fikk ingen strekkmerker og kunne kle på seg de samme gamle olabuksene hun hadde brukt før hun ble gravid dagen etter fødselen.

 

Magen trekker seg fint tilbake etter en graviditet og man får ikke masse lausskinn og sånn:p Har du flat mage i dag får du det kort tid etter fødselen også

 

Lykke til:)

 

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg har pcos, og har 2 gutter som kom etter flere års prøving, hormonkurer, og flere ivf forsøk. Og vi begynte prøvingen da vi var på deres alder. Alle bekymringene du nevner viser at du er reflektert og fullt i stand til å ta vare på et barn. Ved alvorlig fødselsangst kan du få keisersnitt. Det å gå gravid er ikke skummelt, eller klart en bekymrer seg men det er en meget unik følelse og utrolig fantastisk å oppleve å bære frem et barn.

 

Hvis jeg var deg ville jeg bestilt en time til jordmor el for å lufte bekymringer og tanker. Har du noen venninner som har barn, kanskje noen du kan snakke med? Jeg vil bare si at dette er noe du må tenke veldig nøye gjennom før du velger abort pga pcos'en. Det er helt forferdelig å være ufrivillig barnløs, og mest sannsynlig kommer barneønsket snikende hos deg og i fremtiden, og det vil også bli vanskligere å bli gravid jo eldre du blir.

 

Lykke til med avgjørelsen!

[Anonym bruker]

Heisann. Er ikke så lett dette. Trassig å ikke vite hva man skal gjøre, for det er jo et veldig stort valg.. Men jeg kan fortelle deg min historie.

 

Jeg var 21 år og hadde utrolig lyst på barn. Vi prøvde, og ble fort gravide. Angra meg, følte at jeg var for ung, hadde så mye jeg enda ville gjøre... Valget ble abort, og jeg har ikke angret. Jeg var rett og slett ikke klar. Sambo støttet meg uansett hva jeg ville. heldigvis.

 

 

Nå er jeg 24 år og er gravid igjen, planlagt. Det er det bare et par måneder igjen til termin, og vi gleder oss sånn! Nå føler jeg meg skikkelig klar for å ta på meg denne oppgaven, og jeg har aldri angret på den aborten. Tenker ikke på den lenger heller, for den er et tilbakelagt kapittel.

 

Håper du finner ut av hva du vil, det er bare DU som kan gjøre dette valget. lykke til!