er jeg dum som blir? lang.

[Anonym bruker]

vi har vært sammen i 12 år, gift i 3 og har et barn på 1,5 år. Vi har hatt nedturer før, og vi har ordnet opp i det. Når jeg giftet meg var det med ro i visshet om at vi hadde klart å ordne opp i problemer, og ville klare det igjen dersom det kom. Her er det som nå har skjedd:

 

mannen min fikk en svært krevende jobb for noen år siden. Han jobber 220 timer i mnd (vanlige er vel ca 160). Han er derfor forståelig nokk alltid sliten. Når han kommer hjem tar han sin del av omsorgen for barnet vårt. Deretter er han helt utslitt og sovner eller sitter forran PC for å ikke sovne... Det er klart at dette har gått ut over vår nærhet. I tillegg er han under enormt press på jobb som han ikke takler godt.

 

Før jul kommer jeg hjem, og han er ikke kommet hjem selv om han var ferdig på jobb 2 timer før. Han har ikke gitt meg beskjed om at han ble sen, og mobiltelefonen hans er slått av (fri for strøm). Jeg ringer derfor jobben for å høre. Da hadde han dratt for 2 timer siden. Bekymret ringer jeg brødrene hans som han kanskje har dratt til, ingen har hørt fra ham. Jeg vurderer sterkt å ringe sykehuset for å høre om noe har skjedd, da han kommer inn gjennom døren. Når jeg spør hvor han har vært, sier han på jobb... Jeg konfronterte ham med at jeg vet han ikke har vært på jobb og han kommer med en teit historie om å ha vært hos en ikke navngitt venn. Etterhvert skjønner han at det ikke er godt nok og forteller at en av hans ansatte ringte han og sa hun ville ta selvmord. Derfor dro han dit, og pratet med henne. Hvorfor han skulle holdt noe sånt hemmelig, vet jeg ikke. Selv sier han at han var redd for at jeg skulle tro det var noe suspekt og bli sjalu. Men etter dette vet jeg at han kan se meg rett i øynene å lyve. Ikke vet jeg om jeg stoler helt på det han sier heller, selv om jeg ikke har noen holdepunkter for noe annet. Det har ikke vært annen suspekt oppførsel. I allefall føler jeg meg ikke trygg lengre, og føler at jeg ikke kan stole på noe han sier.

 

Så var vi på fest for noen uker siden. Da presterer han å tilbringe mye tid gjemt bort sammen med venninna mi. Der forteller han henne om alle "problemene" vi har, inkludert at jeg har lagt på meg. Jeg har bevis på at det ikke skjedde noe, men andre kan jo tro det og det er flaut for meg. Videre er det helt uholdbart at han diskuterer slike ting med min nærmeste venninde i fylla. Hun sier han begynte å snakke om mine vektproblemer midt i festen og at hun derfor valgte å flytte samtalen unna andre. Hun sier også at hun helt klart burde bedt ham avslutte samtalen, men var for full til å tenke så langt.

 

Så sånn er det nå. Mannen min har bedt om unnskyldning siden, men det hjelper jo ikke på det faktum at han har problemer med utseendet mitt, at det er respektløs oppførsel som viser at han ikke bryr seg om hva jeg føler om det han gjør, samt at jeg ikke kan stole på hva han sier. I tillegg har han over tid vist meg svært lite omtanke i hverdagen. Tilsammen føles dette ganske uoverkommelig.

 

Selv sier han at han er så sliten og har ingen å snakke med. Han har ikke tid til kompiser og er derpimert. Han står på at han ønsker jeg skal gå ned i vekt, men at han ikke ønsker noen skilsmisse av den grunn eller annen grunn. Han søker andre jobber og vi vurderer nå om han bare skal slutte og ta hva som helst av annen jobb, fordi situasjonen nå er uholdbar for ham og for meg og barnet. Videre skal han søke psykologhjelp. Alt dette høres jo bra ut. Det er bare det at han virker svært kald og følelsesløs. Han gjør fortsatt ikke noe for at jeg skal føle meg elsket, og jeg er dypt såret over hans tanker og oppførsel. Så viser også min erfaring at selv om vi ordner dette, vil nok noe lignende skje på et senere tidspunkt, så snart noe skjer slik at han ikke har det så bra. Det passer meg dårlig å bli alenemor nå, og dette farger nok mye mitt valg om å bli.

 

Nå er jeg veldig usikker på hvordan jeg skal takle dette. Overreagerer jeg eller krever jeg for lite?

[Anonym bruker]

Kanskje dere trenger hjelp utenfra? Jeg synes ikke det er rart at du er lei deg, frustrert og kanskje ganske sint?

 

Dersom han er deprimert er det imidlertid ikke så rart at han er ganske følelseskald og likegyldig, og du kan neppe forvente særlig varme og omsorg fra ham på en stund.

 

Finnes det et familievernkontor du kan ta kontakt med? Dersom han får psykologhjelp så er det sikkert bra, men du trenger også noen å snakke med. Du trenger noen som støtter deg. Noen ganger kan det være greit å holde familie og venner unna slike situasjoner.

Det må ha vært svært sårende å få referatet fra festen fra din venninne.

 

Håper alt går bra for deg.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg hadde begynt å tenke at jeg har overreagert. Det er nok som du sier greit å ikke forvente så mye varme og omsorg fra ham nå. Jeg skal sjekke ut familievernkontor om det kan være noe for oss. Jeg har jo ingen jeg egentlig har så lyst til å dele dette med. Nå er jo venninna mi mer eller mindre ufrivillig involvert, men hun vet heller ikke alt, og slik vil jeg beholde det. Tusen takk for forståelsen, det var veldig godt.

 

HI

[Anonym bruker]

Ikke for å være slem.

 

Men du er klar over at mannen din er utro ? Han gjør jo alt for at du skal dumpe han, dvs han har ei anna dame klar. Han viser jo tydelige tegn til utroskap.

 

Så for din del gjør det slutt, slipp han fri og få deg en skikkelig mann.

[Anonym bruker]

Det var jeg som la inn dette for et år siden. det er rart å se igjen hvordan jeg hadde det. Jeg valgte å få hjelp, og vi tok en del grep for å redde ekteskapet. for det første valgte vi at mannen min skulle si opp slavejobben sin uten å ha en ny jobb å gå til. Vi justerte budsjettet etter en minstelønn, slik at vi kunne klare oss selv om han måtte ta en lavtlønna jobb, og han forpliktet seg til å ta hva som helst. Etter det ble mannen min i bedre humør og klar til å jobbe med saker. Siden jeg fortsatt slet, gikk jeg til legen og fikk påvist depresjon. ut fra alvorlighetsgraden fikk jeg i en periode antidepressiva som hjalp meg å komme ut av det verste. Jeg fikk også sykemelding og psykologhjelp (det har jeg fortsatt.) Mannen min gikk også til lege med sine depressive symptomer og fikk påvist stor mangel på vitamin D, noe som kan gi slike symptomer. Etter han begynte å ta tilskudd, har han blitt mye bedre. Jeg er nå på full fart tilbake i jobb, og er ferdig med medisinene. Jeg har også kommet igang med trening, og har gjennomtenkt hva som er mine ønsker i livet. Ut over dette har vi også gått til samtaler ved familievernkontoret, noe som har hjulpet veldig. Vi har også selvfølgelig hatt mange mange samtaler oss i mellom om ting som har skjedd, og hva vi ønsker fremover.

 

Alt i alt ser verden lysere ut enn for et år siden. Vi har tatt mange grep begge to og det viser i allefall vilje til å prøve. For nå, ser jeg at vi enda har en vei å gå, men at det er sannsynlig at det vil gå bra.