vet ikke om vi passer sammen lenger, råd vær så snill...

[Anonym bruker]

Har vært sammen min samboer i 1 år nå, og er gravid 10 uke.

 

Jeg har alltid slitt med å binde meg, og har vært singel store deler av livet med mange korte forhold(er 28 år).

 

forholdet mellom meg om samboeren har vært preget av min angst for å binde meg, og jeg har i perioder vært svært usikker på om jeg burde gjøre det slutt. Samtidig har vi hatt veldig gode perioder hvor jeg har følt meg veldig lykkelig.

 

Skjønner at problemet ligger hos meg, for samboeren min er verdens snilleste, og han gjør alt for meg. Jeg derimot, greier ikke gi så mye tilbake, og jo mer han er på, jo mer stenger jeg av.

 

Nå skal vi ha et barn, og jeg er lykkelig for det.

 

Vi har ikke hatt sex siden uke4, og tanken gjør meg uvell. Vi kysser ikke lenger, men en og annen klem blir det. Orker ikke ha han innpå meg, da blir jeg fysisk uvell(synes han lukter veldig rart for tiden...).

 

Jeg vet jeg er en idiot, men greier ikke presse meg til å være intim, for da blir det helt feil. Samboer og jeg snakker åpent om dette, og han er selvfølgelig lei seg, og forholdet blomstrer ikke akkurat som det burde gjøre når man venter et barn.

 

Tror dere dette er noe som kan gå over? Det ble jo mye værre når jeg ble gravid, har vært mye kvalm og har mye vondt også.

 

Jeg trenger alle råd jeg kan få, jeg ønsker at dette skal fungere, men lurer egentlig på om vi bare er venner. SOm han sier, vi kan jo være gode venner en periode... Vil følelsene min kanskje komme tilbake???

 

Vær så snill og gi meg råd, dette plager meg sånn...

[Anonym bruker]

For det første er du ingen idiot! og for det andre kan være hormonene spiller deg et "puss". Vet om endel, og lest om fler, som ikke har "tålt" nærhet, langt mindre et seksuelt forhold under graviditeter. Det er jo kjempe bra at du er åpen med ham om det. Det viktigste i et forhold er jo god komunikasjon!

Men husk også at hormonene "henger igjen" en god stund etter fødselen.

Det hadde kanskje vært en god ide å ta dette opp med lege/jordmor. Avhvertil kan det hjelpe å prate med en objektiv part.

[Anonym bruker]

Mye skjer når en er gravid, og nå i uke 10 er du full av hormoner som påvirker deg. Rare og fremmede ting skjer med kroppen og følelsene dine.

 

I begynnelsen av begge mine svangerskap var jeg veldig kvalm, og lukten av deoen til mannen min var forferdelig. Jeg ble fysisk dårlig dersom han hadde denne på. Selv i dag fremkaller denne deoen, som objektivt luktet helt greit, kvalme. De første 14 ukene av svangerskapene ønsket jeg å være mest mulig alene, og jeg orket minst mulig fysisk og sosial kontakt. Dette på tross av at jeg og mannen min både før og etter svangerskapene hadde og har et godt forhold.

 

Klart at det å være gravid også kan ha forsterket din angst for å binde deg. Da det å få barn er en stor forpliktelse både i forhold til barnet som kommer og partneren din. Det er lurt å snakke med samboeren din om dette, slik du allerede gjør, men jeg mener det kan være lurt å ikke ta noen avgjørelser før du er ute av den verste hormontåka. Det kan være at alt du trenger er tid til å vende deg til situasjonen og tanken på det som venter deg i fremtiden - både i forhold til barn og parforhold. Lykke til.

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for kloke ord fra dere begge!

 

Er ikk enoe hyggelig å ha det sånn, og jeg er jo redd vi ikke kommer tilbake til der vi var.. Men samtidig begynne rjeg å merke at jeg gleder meg mer og mer for hver dag som går(med litt angst innimellom), og dermed greier jeg også å se på samboeren min i ett litt mer positivt lys:)

 

Men jeg synes jo synd på han, men han selv sier at det går så fint så, og han er sikker på at alt vil normalisere seg med tiden. Bra en av oss er kloke nå

[bitbit]

du må ikke kalle deg selv en idiot..

alle har nok sine prioder hvor de føler mindre kjærlighet, og kansje ingen kjærlighet..hvor de føler dette ikke kommer til å funke,med hvilken grunn? at dere ikke passer sammen fordi han kansje lukter feil, puter feil,sitter feil elle bare e feil..det stadie kor alt med han irriterer deg..er de stadie du trenger et pusterom..alt fra 2 dager til en uke ++ bare et pusterom, hvor det er deg og lille hjerte, aleine eller me noe du liker å være sammen med..

til disse følelsene og frustrasjonen går over med tiden,å du begynner kanskje å føle kjærlighet,savn å trenger nærhet..av din kjære.

du trenger et pusterom, sikkert ikke nødvendig å flytte ut,men kanskje han eller du bpr hos noen venner eller familie for en liten stund..for å se om ting vil bli bedre..du trenger nok å være me venner og familie som kan vekke de gode følelsene kroppen din, å fådeg til å smile masse å ikke bkymre deg..nå som du er gravid må du lyse opp som en soltråle, kjenn lille hjerte i magen din :-) tenk positivt, det vil ordne seg til slutt!!