Flere som har det som meg?

[sprø prøver]

Jeg må bare spørre her, for å sjekke om det er jeg som er tullerusk, eller om det er helt normalt.

Vi er et par som har vært prøvere siden 2007.

Etter å ha presset og slitt oss gjennom det norske helsevesenet, ble det til slutt kjent at jeg er bærer av en kromosomfeil. Vi begynte med PGD (Det samme som ivf, bortsett fra at de gentester eggene på slutten for å finne friske)i fjor høst og er nå ferdige med vårt tredje og siste offentlige. Siden vi på vårt siste forsøk ikke hadde noen friske egg igjen etter å ha fått ut 17, har vi funnet ut at dette definitivt ikke er noe vits å fortsette med privat.

 

Nå er jeg/vi helt i villrede. Adopsjon som tar sinnsykt lang tid, eggdonasjon etc.

Det som jeg lurer på, er om dere klarer å fungere på jobb oppi alt dette?

 

Jeg kjenner at alt som kretser rundt i hodet på meg er barnløshet og planer osv. Jeg blir nesten gal og dette går virkelig utover konsentrasjonen min. Jeg er eneste ansatte i org jeg jobber i (leder) og klarer liksom ikke å samle meg. Er inne på alle forum og sider, leser meg opp på både det ene og det andre for å finne løsninger.

 

Så er det også det med mannen min. Akkurat nå er jeg såååå sliten av å være den som hele tiden leter meg frem på internett og finner informasjon. Han er så lite oppsøkende og interessert i å gjøre noe selv for å komme oss videre i denne karusellen. Jeg blir så sint på ham noen ganger at jeg ikke vet om jeg orker å holde ut.

 

Er det flere som har det som meg, eller er det jeg som er litt ute å kjøre?

Please svar meg. (sitter på jobb nå...)

[sitron72]

Sitter på jobb og kan derfor ikke skrive et langt svar her og nå, men vil bare si at JA jeg kjenner meg igjen i ALT du skriver!

[Mamma`n til Ole Kristian]

Er så enig så enig........akkurat som jeg skulle ha skrevet det selv.

 

har tenkt mang en gang om min mann hadde vist hvor mye dette egentlig opptar meg, hadde han nok blitt skremt. Selv om vi prater mye om det, er det nok jeg som bruker nesten alle mine våkne timer på døgnet til og tenke, planlegge, sørge, gråte.......lese på nett osv osv

 

Kan ikke annet enn og sende deg en varm "jeg forstår deg så godt" klem

[Vil så gjerne_2010]

Slenger meg på denne. Godt å høre at det ikke bare er meg som har det sånn....Det tærer virkelig på psyke og humør denne prosessen her!

[Pia76..]

Vi er nok flere som tenker likens.

 

Jeg syns hele livet mitt handler om det å skulle bli mamma. Ønsket er jo SÅ stort,,men SÅ vanskelig å få til//

 

 

Jeg sluttet med p pillen i slutten av 2006, å¨enda er det null barn her/

 

 

Dette er noe som tærer på ett forhold. Innimellom leter mannen min MASSE på nettet. Finner stoff,,,tenker alternativt osv osv

 

Så kommer perioder der han kapitulerer. Makter knapt å snakke om emnet barn.

 

 

Kanskje mannen din er inne i en slik periode. ?

 

Kanskje han engasjerer seg lite,,,fordi han er sliten,,trenger en *pause* i aill tenkinga..

 

 

 

Jeg beveger meg selv i stooore bølger. Engasjert,,,,oppgitt,,,null trua på att vi noengang skal greie dette osv osv.

 

 

Er iallefall viktig å støtte hverandre. Snakke om ting når begge makter det..

 

 

Dette ER en vanskeli prossess....Men tilslutt SKAL vi greie det.

 

 

 

(Ble sikkert helt på viddene mitt innlegg)

[Stjernemagnolia]

Ja da, flere som deg gitt! Føler jeg har blitt avhengig av informasjon. Sitter ved Pcén hele tiden og surfer på det ene og andre. Satt i går i min egen lille verden og tenkte på ferie og hus/leiligheter vi kan leie...det var godt og jeg gleder meg selv om det ikke helt blir som i drømmen

 

I tillegg venter jeg på forsamtale brevet fra Riksen. De skal sjekke ut noen hormonverdier for å kontrollere hvordan jeg respondere på stimuleringer. Takk, det er 2 tab. om dagen a 50 mg. Kommer til å bli hyggelig denne måneden kan jeg tenke meg!?...Gudskjelov ikke i sommerferien dette her.

 

Vi har besluttet å gå gjennom 3 offentlige forsøk. Har også en backup plan med 3 private forsøk, langtidslagring og spindelmikroskop på egg.

 

(Etter det har jeg også en tilleggsplan som går på eggdonasjon og flere fosterbarn. Vi har ei nydelig tulle nå som vi forguder og skjemmer bort etter alle kunstens regler når hun er hos oss. Kan tenke meg å være et avlastningskjem et par helger i måneden for barn på barnevernsinstitusjon. Har nevnt det for gubben men han er ikke moden for det ennå)

 

Ellers har vi, eller rettere sakt JEG diskutert alle mulige løsninger med mannen min. Han er IKKE særlig engasjert heller. Faktisk betyr det lite for han om vi ikke får barn sammen, han vil uansett bare være sammen med meg. Det eneste han ikke vil være med på er sæddonasjon. (Litt synd egentlig for jeg har verdens beste venn som har meldt seg frivillig, søte han). Adopsjon har vi også pratet om men vi har så gode erfaringer med å være bonusforeldre at vi har begge har sakt nei til det.

 

Klarer jeg å fungere normalt oppi alt det her? NEI, jeg er for opptatt i min egen lille boble og ikke gidder jeg å anstrenge meg heller. Dette er for viktig for meg.

 

Håpet gir muligheter og alternativer for oss. Jeg gir ikke opp.....

 

 

 

[Sarah70-har 2 gull]

Jada! Dette er gjenkjenbart! Noen ganger må jeg tvinge meg til å åpne øynene for andre ting i livet enn barn, spray, sprøyter, uttak, bim, innsett, ruging, negativ test, nytt håp, barnedrømmer, permisjonsdrømmer og googling etter alt som har med infertilitet å gjøre.

For meg funker det å ha en plan. Etter 3. mislykkede ivf ifjor sommer bestemte jeg meg for å holde på iallefall ett år til. Nå skal vi ha 6. forsøk, og så gjøre opp status. Trolig blir ed neste, og det skal vi holde på med ut 2011. Så status. Jeg puster med magen og fokuserer på planen når venninnene popper ut babyer.....

[sprø prøver]

Takk for alle svar kjære jenter. Ærlig talt vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort om disse forumene ikke fantes.

Godt å høre at jeg ikke er alene om dette. Det verste for meg er jobben, klarer ikke å fokusere.

Enig med deg Sarah, at det er greit med planer. Egentlig hadde vi bestemt oss for adopsjon om pgd ikke gikk, men det er jo så sinnsyk lang ventetid at jeg vet ikke om jeg makter... Helt merkelig at det går an å ha så lang ventetid altså, når så mange barn trenger hjelp.

Den andre tingen som også er helt forferdlig er det indre stresset. I morgen skal jeg og mannen sette oss ned å snakke om ed i Riga. I forhold til jobb hadde det vært greit å få til et forsøk før sommeren, og i Riga kan vi komme inn 18 juni, men det betyr at vi må bestemme oss kjempefort, da donor må begynne på medisiner. Kjenner at det blir litt i hurten og sturten, men om vi venter til høsten, har jeg så mye med jobb at jeg ikke kommer til å klare å slappe av.

Så mye å tenke på at man kan blki sprø!!!!

 

 

[Ster IL]

18 Juni?

Du må vel gå på medisiner du og?

 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Trodde vi skulle forbli barnløse da jeg plutselig ble gravid etter 12 år.

 

Er selv enebarn, og ble veldig opptatt av søsken til gutten vår.

Endte opp med ed i Danmark. Satt inn to egg, og nå er tvillingene snart 7 mnd.

 

Lykke til videre.

[håpefull *er mamma*]

Føler med deg, "sprø prøver". Her er det også jeg som undersøker og ordner alt, men sambo er engasjert og setter veldig pris på det. Føler jeg er heldig sånn ;-)

 

Hvorsdan fant du ut at du er bærer av kromosonfeil, da?

[håpefull *er mamma*]

Fant du ut av dette i Norge?