Å avslutte samboerskapet med baby inn i bilde?

[Anonym bruker]

Samboeren min og jeg går hele tiden frem og tilbake angående om jeg og datteren vår på nå 3 måneder skal flytte ut. Om det hadde vært tilfelle hadde jeg flyttet ca. 20-30 minutter unna der vi bor nå, til min hjemby.

Vi har vært sammen i 1 år og 2 måneder, så jeg ble gravid veldig raskt. Dermed ikke planlagt. Jeg gav han valget om å stikke eller bli, og han ville være med på alt. Det var hyggelig!

Jeg føler meg litt lurt. Da vi ble kjent, fortalte han meg akkurat det jeg ville høre. Jeg hadde kriterier som han måtte passe for jeg ville finne den rette. En av de tingene, gjaldt alkohol og festing. Jeg fortalte han om meg, og at jeg ikke er veldig opptatt av det, og han fortalte meg at vi er så like på det området osv osv. Jeg ble kjempe glad for det selvfølgelig og forventet ikke at han løy for å fange min interesse. I 12. uke av svangerskapet hadde vi en stor krangel om det med festing, og han fortalte meg sannheten. Før han traff meg pleide han å være ute 3-4 dager i uka. Jeg valgte fortsatt å beholde barnet fordi jeg ville ikke ta abort. Jeg var klar på at det får gå som det går. Nå sitter jeg her og føler at han er veldig opptatt av drikking, og ikke helt med i familielivet. Han har ikke vært mye ute i graviditeten eller etter datteren vår ble født, men nå som sommeren kommer og utepilsen frister har han sagt, så blir det fort noe annet. jeg er redd jeg alltid blir sittende igjen alene med ansvaret for datteren vår, jobber han på sjøen, han fortalte meg da vi valgte å gå inn i et forhold at han hadde 1-3 turer ut på sjøen igjen for det var flere jobber på land som ventet på han. Han har 2 ukers turnuser (to uker på sjøen, og to uker hjemme) Over 1 år i etterkant nå jobber en fremdeles på sjøen og får seg ikke jobb på land. Når han er ute på jobb, er jeg selvfølgelig helt alene om det fysiske ansvaret (selvom han er ute å tjener penger som er fint). Når han er borte får jeg mine egne rutiner og prøver å leve livet mitt på min måte slik at jeg skal slippe bare å sitte å vente på at han skal komme hjem. Når han kommer hjem går mine rutiner og livet i dass. Jeg føler at han er nesten som en inntrenger i datteren vår og mitt hjem, for han er jo ikke her ellers. Rett og slett en irriterende besøkende.

Det er slitsomt å hele tiden lure på om vi klarer oss eller om det blir slutt neste dag. Vi har hatt flere nesten turer til NAV for å fastslå at det er slutt og for å høre om mulighetene våre. jeg er jo veldig glad i han, men jeg er redd for å bli alene forelder, i forhold til pendling for datteren vår, hva slags liv kan vi tilby henne? Men all denne kranglingen vi driver med kan hun heller ikke utsettes for lenger. Det er bare slemt av oss, og jeg skammer meg. Hun fortjener å ha det best mulig!

 

Er det noen med eller uten erfaring som har et par tips?... for jeg er rådvill.

[Anonym bruker]

Det ble et langt innlegg, med en del skrivefeil. Men håper fortsatt på noen råd

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mange råd å komme med når det gjeder om du skal gå eller ikke, men jeg synes jo, for babyens skyld, at dere bør prøve parterapi før dere gir opp. Noen samtaler med en familieterapeut kan føre dere nærmere sammen, eller kanskje det ender opp med at dere innser at dere er for ulike. Da kan dere ihvertfall si at dere har prøvd. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med Familievernkontoret i din kommune/ditt fylke for å avtale en time.

 

Det virker som om dere rett og slett kjenner hverandre for dårlig, og det er kanskje ikke så rart siden du ble gravid ikke lenge etter at dere traff hverandre. Hvis dere flytter fra hverandre er det viktig å tenke på at babyen har krav på kontakt med faren sin. Siden hun er så liten, skal samværene være korte, men hyppige, for eksempel tre timer tre ganger i uka. Hvis far er borte på jobb to uker av gangen, vanskeliggjør det en slik samværsordning. Du vil også bli veldig hjemmebundet. Det anbefales vanligvis ikke at barnet skal overnatte hos samværsforelderen før det er ett til ett og et halvt år gammelt, og overnatting krever at far har hatt mye samvær med babyen.

 

Jeg mener ikke at du skal akseptere hans oppførsel og hans egosentriske tankegang, men ha i tankene at det kan være hans reaksjon på at alt gikk så fort, at han nå plutselig kjenner at ansvaret tynger. Vi kvinner er nok flinkere til å omstille oss. men gi ikke opp før dere har prøvd med litt hjelp, jeg kan skrive under på at det er vanskelig å være alene med en liten baby.

[Anonym bruker]

Kjenner meg i gjen i det meste du skriver. Såklart festing skulle ta slutt når barnet kom men den gang ei. Krangler konstant her og å det sliter på. Mitt barn er 6 mnd nå å h*n merket det ekstremt godt. Samtidig er barnet mer knyttet til pappan enn det det var før. Sier ikke hva du ska gjøre men JEG skulle ønsket jeg flyttet tidligere. Både for min og barnet mitt sin del. Syn det er verre nå når h*n er såpass stor og så knyttet.

[Anonym bruker]

Men jeg er helt uenig i at det blir galt at barnet knytter seg til faren, selvfølgelig skal barnet få en relasjon til pappa'n sin. Hvis du er på vei ut av forholdet nå, må du bare passe på at denne gode relasjonen opprettholdes. Det er barnets rett!

 

Og ikke kom her å si at det er så enkelt for meg å si ...bla bla bla. Jeg gikk igjennom et samlivsbrudd da babyen vår var nyfødt. Man kan være såret, lei, skuffet, osv, men barnets behov skal settes først uansett.

 

Hilsen første anonyme svarer

[Anonym bruker]

Ja jeg er enig at barnet mitt skal få opprettholde den gode relasjonen til bf uansett hva som skjer nå fremover. Det er barnet hans også, og det er faren hennes! Han er en viktig del av henne og saken han også.

 

Angående familievernkontoret... vi har oppsøkt dem, og vært hos de noen ganger, men vi får ikke kommet dit fler enn 1 gang i måneden fordi bf jobber på sjøen og desverre ikke er hjemme så mye. Så den er litt vrien når vi ikke får fler samtaler enn som så (etter også å ha spurt om det).

 

Det er så vanskelig å gi slipp når man også er veldig glad i bf. Men denne kranglingen kan bare rett og slett ikke fortsette.

 

Hilsen meg det gjaldt