siden barnevern er så i vinden nå, her er min historie.. :)

[Anonym bruker]

skriver ting som de har skjedd, så får jeg høre noen meninger håper jeg..

 

altså, jeg tok selv kontakt med barnevernet for noen år siden. jeg var syk og guttungen var vill.

jeg skjønte selv at jeg trengte hjelp. ikke hadde jeg noe nettverk eller avlastning heller. var en utrolig tung periode i livet mitt!

så da ringte jeg BV, for dem fins jo for barna.

beskjeden jeg fikk var at siden jeg tok kontakt selv, så var jeg alt for oppegående til å få noe hjelp fra dem... jeg satt og gråt mine bittre tårer i tlf, men ikke snakk om at jeg fikk hjelp. var ikke dems problem.

 

noen mnd gikk uten at problemene hjemme ble noe bedre. jeg kontaktet helsestasjonen og de ordnet med familieveileder. hun henviste oss til BUP og jeg fortalte alt til dem.

BUP var enig at jeg trengte noe avlastning og jeg fikk dem til å sende bekymringsmld til BV. (siden det ikke nyttet å gjøre det selv.)

jeg kom inn i systemet, men BV var ikke så villig til å hjelpe. ble ikke satt inn noen hjelpetiltak til tross for at jeg ba om spesifike tiltak.

tilslutt sa de rett ut til meg at jeg kunne jo ikke forvente å få noe når jeg ba om så mye. resultat: vi fikk ikke hjelp..

 

så begynte BV å spørre om jeg ikke kunne vurdere fosterhjem til gutten. jeg sa selvfølgelig nei til det. jeg ville ha avlastning og ikke bli fratatt ungen min.

må si at jeg hele veien samarbeidet med BV, vi hadde en god tone oss mellom.

hele 3 ganger maste de om fosterhjem. uten at noen andre tiltak ble satt inn. jeg nektet hver gang.

tonen til BV ble mer og mer hissig.

tilslutt ble vi enig om avlastning.

han var der 1 døgn før alt ble avblåst. BV fant gutten min for vill til å ha hos privat avlasning, det var ikke forsvarlig mente de. jeg fikk hellr ha han hjemme....

jeg var søkk fortvilt, gråt mye. avlaster skjønte ingen ting, for de kunne godt tenke seg å fortsette.

 

BV kontaktet komunen og fikk gutten min plasert på avlasning gjennom dem.

jeg var bekymret, for min gutt var jo mye friskere enn de som var der. der var det veldig syke barn.

 

jeg prøvde å avslutte med BV, men det gikk ikke. de nektet å trekke seg ut av saken.

ting ble så ille at jeg måtte kontakte advokat.

 

så kom bekymringsmld fra avlastningen. de var forespeilet en syk gutt, noe min ikke er. altså, det må være mor det er noe galt med!

nye runder med BV.... nye trusler om fosterhjem osv.

 

så ble endelig gutten min utredet.

utreder kunne ikke fatte og begripe hva barnevernet gjorde i saken i heletatt. de leste teksten til dem ganske grundig, men til ingen nytte. fikk ikke BV ut av saken.

 

en liten historie litt på siden, men tar den med.

jeg og gutten min var på teater. noen dager senere ringer saksbehandler på BV og fortalte meg at hun også hadde vært der med sine barn og sett oss.

hun ville bare fortelle hvor fint hun synes det var at jeg gikk ut med gutten min og gjorde slite ting. skikkelig flink var jeg!

jeg ble helt pass. vi lever jo ett normalt liv for pokker, vi går på teater, kino og alt som "vanlige" folk gjør.

eneste jeg kom på å si var: da må jeg få si det samme om deg, så flink du er som tar barna dine med ut...

 

gutten min har nå fått diagnoen asperger og FRU (fokusrelaterte utførelsesvansker) og han er i gang med utredning for AD/HD

 

vi har endelig fått barnevernet til å henlegge saken

[Anonym bruker]

Vil du ikke ha avlasning på gutten lenger?

[Anonym bruker]

husker saken om en gutt i Bærum, hvor moren fortvilt prøvde å få hjelp fra BV. Men de hadde ikke tid, og iom at hun hadde tatt kontakt selv så var hun for oppegående til å få hjelp.

Hun maste lenge og sa at hun var redd for sønnen sin og hva han kunne komme til å gjøre. Hun fikk iallefall ingen hjelp og noen år senere så drepte han en taxi sjåfør nede ved kadetttangen i sandvika.

 

Kjenner ikke personen personlig. Og det meste jeg husker ahr jeg lest i avisen.

 

Er ikke alltid Bv klarer å følge like bra opp.

 

Personlig så er jeg engstelig for BV. Det er så mange grusomme historier og så kjenner jg en del som har vært i BV som barn og det er ikke noen hyggelige historier de forteller.

 

Men likevel så tror jeg at de som jobber der ønsker det beste, men vi har ikke et godt nok system på å følge barna opp.

 

 

[Anonym bruker]

jo jeg ønsker avlastning, men siden gutten nå har fått diagnose, så er det kommunen sitt ansvar og ikke BV.

derfor jeg synes det var merkelig at BV nektet å trekke seg ut av saken da.

 

han er fortsatt der han ble plasert av kommunen først. jeg nektet å avslutte der før de kom opp med noe bedre.

så for meg at de da kom til å la det skure og gå uten at noe ble gjort.

nå er det mulig vi endelig får byttet til privat igjen

 

må også si at grunnen til at gutten min fungerer så bra der han er på avlastning er at det er en voksen sammen med han hele tiden. de finner på mye og det blir ikke kjedelig for han. han har absolutt ingen krav der.

[Anonym bruker]

jeg kjenner også flere her som ønsker hjelp av BV men de får det ikke.

er alenemødre som gjærne har litt i overkant vanskelige barn.

velig synd det er sånn.

 

men jeg også tror BV egentlig ønskr å hjelpe flere og at de som jobber der i utgangspunktet vil bare det som er best for både barna og foreldrene.

[Anonym bruker]

Herregud - det er jo ikke sånn at man kan komme med en lang liste til barnevernet for forlange at de skal sette igang kun helt spesifikke tiltak som mor ber om. Man må jo gå i dialog for å komme fram til gode resultater.

Så her er altså barnevernet den store stygge ulven fordi DU ikke fikk igjennom dine spesifikke ønsker med en gang?? Kan jo hende de måtte vurdere hva som var hensiktsmessige tiltak for gutten din - ikke kun tenke avlastning for deg??

 

 

[Anonym bruker]

tror vel ikke jeg en eneste gang har sagt at BV er den store stygge ulven, sa derimot lengre oppi her at jeg tror de som jobber der bare vil det beste for hele familien...

jeg sa også at jeg samarbeidet med BV og vi hadde en god tone

 

når man er i en situasjon der det kjennes ut som om man ikke klarer å holde seg oppe lengre, er det vel naturlig å tenke avlastning? mulig jeg ikke tenker helt rett da men.

eneste de var villige til var fosterhjem - noe ingen andre skjønte noe av. og med ingen andre så mener jeg bup og utreder og lege osv osv

 

og ja jeg hadde spesifike ønsker om hva som kunne hjelpe oss i hverdagen. det var ikke slik at jeg satte meg ned og forlangte å få. men ØNSKER jeg hadde, som vi snakket om på møter.

det jeg synes var rart med det, var at siden jeg hadde så mange ønsker (i deres øyner, var 3 totalt..) så kunne jeg ikke få noe hjelp.

og om de synes jeg var kravstor eller hva det nå var, hvorfor kom ikke de med noe selv da?? fikk absolutt INGEN hjelp av dem!

 

tok nesten ett år før de gikk med på avlastning. og da ble det med 1 døgn. (noe ingen heller skjønte, jeg avlaster, utreder osv osv)

 

og da jeg ba de om å avslutte saken - noe som burde være lett siden de ikke hadde noen tiltak inne og heller ingen ønsker om å sette i gang - da nektet de..

 

synes det er rart jeg

 

[Anonym bruker]

Her er min historie.

 

PPT og BUP anbefalte meg å søke besøkshjem (avlastningshjem er nemlig noe annet og forbeholdt barn med psykiske eller fysiske diagnsoer) gjennom barneverntjenesten. Det gjorde jeg.

 

6 uker etter at søknaden var mottat var jeg til samtale hos barnevernet. De mente jeg hadde en god sak og lurte på hvor hyppig jeg tenkte besøkshjemmet skulle benyttes. Jeg foreslo en helg i måneden og en ettermiddag hver fjortende dag. To uker senere hadde jeg vedtak på besøkshjem en helg i mnd og en ettermiddag hver uke. Det tok altså 8 uker (kort tid) fra jeg søkte til jeg hadde vedtak på mer hjelp enn jeg ba om. Ti uker etter sendt søknad var tilvenning til besøkshjemmet igang.

 

Barnevernet har vært hyggelige, omsorgsfulle, behjelpelige og imøtekommende. Jeg kan ikke få skrytt nok av dem :-)