Mange vonde følelser.

[Anonym bruker]

I dag var jeg på besøk til ei jeg kjenner på fødeavdelingen. Jeg gledet meg veldig til å møte jenta hennes, men merket fort at det var med veldig blandede følelser jeg gikk inn dørene på sykehuset.

Barnet mitt og jeg fikk ingen god start. Jeg var alene under svangerskapet, og har vært alene etterpå. Nå, to år senere, er jeg fremdeles bitter. Bitter fordi jeg ble forlatt i graviditeten. Bitter fordi jeg måtte føde alene. Bitter fordi det ikke var noen som gledet seg til barnet mitt skulle bli født. Bitter fordi far ikke kom på besøk på sykehuset. Jeg er bitter fordi han lovte meg både det ene og det andre under graviditeten, men ikke holdt ord. Nå har han stiftet ny familie, med alt som hører med. Jeg er så lei meg. Føler meg så misslykket. Jeg og barnet har det veldig bra sammen, men det er så surt å tenke på at alle andre har familie, og det skulle vi også vært, men han har funnet seg noen andre. Jeg ser tilbake på det som skulle vært den lykkeligste tiden i mitt liv med avsky. Det var en forferdelig tid hvor jeg ikke fikk hjelp når jeg spurte feks. far til barnet. Jeg kjenner misunnelsen gror i meg når jeg ser alle som stifter familie og er så lykkelige.

 

Dagens utblåsing.

[Anonym bruker]

Du har det bra sammen med barnet ditt. Ingen av dere har godt av at du går rundt og er bitter. Fokuser på det som er positivt, og tving deg selv til å la bitterhet og vonde følelser bli historie. Du kan ikke gjøre noe med fortiden, men du kan skape en god fremtid for barnet ditt og deg selv.

 

Tenk på at det mange er to om, har du klart helt alene. Du har født alene, og du oppfostrer et barn alene. Du finner sikkert en mann som vil etablere seg i et familieforhold med deg og barnet ditt, men før du kan finne lykken sammen med et annet menneske må du klare å være lykkelig på egne bein.

 

Tenk på at mange er imponert over jobben du gjør. Enkelte er nok også misunnelig på deg, som er et bevis på at det går an å klare seg fint alene. Ikke alle er lykkelige i familielivet sitt.

 

Klem fra en sosionom som har hørt mange historier som din, men også hørt historier fra dem som ønsker å starte på nytt alene, men som ikke finner krefter til å tørre å stå alene. Du er sterk!

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Jeg har hatt det bra lenge nå. Har gått til psykolog for å lære å takle disse følelsene på best mulig måte, det har fungert veldig bra. Men nå får alle barn rundt meg, å alle er så lykkelige. Jeg ser tilabke på babytiden og ser at jeg var deprimert, og at det ikke var en lykkelig tid for meg. Jeg sliter også med dårlig samvittighet for sønnen min siden jeg fødte han når han ikke var ønsket. Jeg ser på han og tenker hvor ufattelig glad jeg er i han, men hvor dårlig samvittighet jeg har for den første tiden og for min bitterhet i dag.

 

Jeg føler meg som ett dårlig menneske med disse følelsene.