Far klarer ikke å glede seg.

[Anonym bruker]

Far klarer ikke glede seg. Han sier han frykter alle forandringene som skal skje, og er litt "redd" for den store omveltningen. Han har vanskelig for å prate om dette, grunnet at han får dårlig samvittighet og er redd for at jeg skal bli skuffet og lei meg.

I det siste har jeg merket at hans manglende glede har begynt å gå utover gleden jeg har/hadde... Dette fører til at også jeg får dårlig samvittighet. For disse tankene er virkelig "fæle". Noen som befinner seg i samme situasjon?

Dette er langt fra hva jeg hadde forventet meg i forkant. Og hele situasjonen oppleves som komplisert. I tillegg hjelper det ikke akkurat at mine hormoner kjører berg-og-dal-bane. Er allerede komt til uke 21, og føler jeg har gitt han "nok" tid. Nå ønsker jeg støtte og engasjement. Aller helst ekte glede. Noen tips og råd?

[mandalay]

Jeg tror det er skremmende for de fleste å skulle bli Mamma, eller Pappa for første gang. Og jeg tror nok alle har følt det litt som mannen din, og som deg. Men det er klart det er tøft hvis den følelsen vedvarer... Jeg er 33 år og syntes det er kjempe-skummelt at jeg skal være Mamma'n til noen, at jeg skal være den viktigste personen i livet til en annen. Og jeg syntes det er skummelt hvordan livet mitt/ vårt endrer seg om kort tid.

 

Men jeg VET jo at dette kommer til å bli fantastisk! At jeg kommer til å føle en kjærlighet jeg aldri har følt tidligere- kanskje den følelsen ikke engang kommer med en gang, men jeg VET at den kommer.

 

Og en annen ting du alltid skal tenke på når disse tankene kommer er at INGEN noen gang angrer på at de fikk barn, men mange angrer på at de IKKE fikk det...

 

Det er helt normalt å ha de følelsene du/dere har, men det vil jo være synd og ganske bortkastet om dette overskygger gleden over at dere skal ha et barn sammen. Kanskje det kan være en ide' å gå til jordmor sammen for å lufte disse følelsene?

 

Ønsker deg lykke til:-)

[Hjertelyd & Knøtteline]

Jeg tror jeg ville har foreslått en time hos JM så han kan få dele sine tanker og bekymringer med noen som er profesjonelle og garantert har møtt en mann i samme situasjon tidligere. Det kan nok hjelpe for far å få lettet litt på trykket og fortelle om sine tanker til noen som han slipper å ha dårlig samvittighet overfor. For disse tankene er naturlig nok du en dårlig samtalepartner, både pga hva han synes om å legge dette på deg og på grunn av din helt naturlige reaksjon på temaet. Det er vanskelig å snakke med noen andre om slike ting også for det er jo noe som man egentlig ikke skal føle! Jf også debatten her inne om skuffelsen over at barnet har "feil" kjønn. Slike forbudte følelser er nok ekstra vanskelig å bære fordi man ikke kan dele de. Derfor bør han få anledning til å dele de med JM og når disse tankene kommer frem i lyset så er det ikke sikkert de blir like skremmende og vanskelige for han. Ting har en tendens til å se bedre ut i lyset enn når de ligger å lurer i skyggene...

 

Lykke til til dere begge. Du har min største medfølelse i den litt vanskelige situasjonen du/dere er i .