Gå til innhold

Noen som husker hun som holdt naturtro brannøvelse for barna sine, og


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

hadde 5 retters meny med brenneslesuppe i barnebursdagen?

 

Hun ga vell opp Dib, men fant seg et nytt forum:-)

Hun er fantastisk..hehe

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?app=core&module=search&do=user_posts&mid=35424&view_by_title=1&search_filter_app[forums]=1

 

Spesielt innlegget "meny til lunsj/middag...." er en kopi av klassikeren herifra.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Husker absolutt henne ja...::)) Hehe...

 

Men, fikk ikke linken til å virke.

 

Kallenavn eller en annen link kanskje??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg muligens husker galt jeg...

Hun jeg husker som "gal", hadde bare 2 barn....

 

Men, er kanskje flere av de ;)) Hehe..:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har rett, hun hadde bare 2 barn. Men denne "nye" damen skriver helt likt, takker for innleggene på samme måte, lange og utdypende paragrafer, begge bor i Nord Norge, driver begge egen næringvirksomhet der barna er med og jobber, er kristne, i det nye forumet (emne Barn alene hjemme)nevner hun også om barna kan være hjemme alene i 8 dager - og hun har hatt BRANNØVELSE med dem.

Må jo være samme dame? :-)

Kan ikke være to som er så spikkende gærne?

Kanskje hun finner opp disse familiene? (men da må hun virkelig være stein gæærn)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det står jo ingenting mo ath un har flere barn på kvionneguiden? Det står jo at hun har to gutter.. alt stemmer.. Det kan umulig finnes flere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her står det at hun har 5. Rar dame uansett dette her :)

 

Vi har fem barn, to gutter som blir 15 i år, jente som blir 12, jente som blir 10 og gutt som blir 5. Alle er A-mennesker, som sine foreldre, oppe ca kl 0500, normalt er de i stående stilling før vekkerklokka har gitt lyd fra seg.. Kl 0615 er det frokost, da har fem eller seks personer vært i dusjen først (og tømt VV-tanken til bunns, selv om alle er korte og effektive. )

 

Leggetida vi praktiserer er:

Yngste gutt kl 1900.

Yngste jente kl 2015.

Eldste jente kl 2045.

Tvillingene kl 2115.

 

På de angitte tidene skal de være under dyna, og lyset slokket.

 

Fredag og lørdag gjelder for alle regelen om «automatisk ½ time lengre, mer kan diskuteres om det er grunn til det». VELDIG sjelden vi har en slik situasjon, oftest utnyttes ikke engang den halvtimen de har fullt ut av andre enn tvillingene. Også søndag gjelder «½ time lengre» for yngstegutten, rett og slett fordi vi sjelden er hjemme fra møte før ca kl 1930, og han skal jo ikke i dusjkø om morgenen. At han da som regel må bæres inn fra bilen og til sengs er en annen sak. I skoleferien er det «fredag og lørdag alle dager» når det gjelder leggetid, unntatt for de eldste hvor det praktiseres grense på 2130 søndag – fredag, siden de skal på arbeid kl 0700 da, i hvert fall i feriens fire første uker.

 

At barna (unntatt yngste) er under dyna ¼ - ½ time før «siste frist» skjer langt oftere enn at de må minnes om leggetida. De tre eldste har litt tendens til å sove middag et kvarters tid, men det skjer langt fra hver dag, bare når de selv føler seg «litt slitne». Kan også si – bare for sammenligning, siden barn har en sterkt tendens til å ligne sine foreldre – at ektefellen normalt er under dyna til kl 2230, jeg selv til kl 2300. Kan også nevne at lørdag insisterer vi på «ro i sengehalmen» til kl 0530, søndag til kl 0600, men vet de er våkne like tidlig da også. Da er det oftest lesing på senga...

 

Hvordan er våre barns leggetid og søvntid sammenlignet med andres?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hahahhahahahahahahahahaaha det må være samme. jeg ler meg ihjel. tisser faktisk på meg.. hahahq!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den dama der er hysterisk morsom. Hun er faktisk mer rar enn det nøffemor var i sine glanstider her inne på bim og dib;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun gikk under navnet ORG her inne.

 

Det jeg undrer meg mest over, er at det fornoen uker siden ble hylt om barnevern til en av brukerne fordi sønnen hadde fått knust mobiltelefonen sin som straff. Ingen har nevnt barneveret når denne ORG fortalte om hvordan de hadde traumatisert barna sine ved å lage en falsk brann og la barna tro at de var hjemme alene. Det var vel kanskje litt for umulig å tro på..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg holder fast ved min teori at denne dama må være autist eller bare sykt opphengt i tall/matte og detaljer! Virker som alt går etter tid og mål i form av et excel ark og en stoppeklokke.

Har aldri sett lignende! Rar er en underdrivelse!!

 

 

Porsjonsstørrelsene er tenkt slik:

 

Suppe: Ca 3 dl

Kuvertbrød: Ca 50 g (1 stk i rundstykkestørrelse)

Kjøtt: 180 – 200 g (råvekt, her kan vi ikke endre om vi skal ha kjøtt av tilsvarende kvalitet)

Poteter: 225 – 250 g (råvekt, uskrellet)

Erter/gulrøtter: Ca 200 g (Ca 125 g erter, 90 g uskrellede gulrøtter)

Remulade 3 – 4 ss (lager en god liter og fordeler denne)

Ost: Ca 75 g

Pære: ½ stk

Kjeks: Ca 20 g

 

Ellers anrettes barneporsjonene som voksne, men 20 – 25 % mindre (ca 50 % mindre til fireåringen).

 

 

....

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herreguuud! Sjelden jeg ler så godt! Leser innlegget om veteranbiler. Hihi...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det må være samme dame.

Hun lister opp hva slags type te de skal servere! Det drev hun med her og.

Men hva feiler det henne egentlig, finner hun på alt dette? Familien hennes forandrer seg jo...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så lykkelig for at jeg aldri har måttet ta stilling til noe slik:

 

Selv den minst rutinerte har vært kjøkkenhjelp ved to større bursdagfeiringer før, så antar påminnelsen om rydding ikke er så veldig nødvendig. Men en god ting kan ikke sies for ofte, enig i det. Vi har ellers laget en veldig struktur for "sorteringen" av ulike arbeidsoperasjonene på kjøkken, og hvilke "soner" av kjøkkenet (er i alt ca 20 kvm stort, har ca fem meter kjøkkenbenk + et bord på 300 x 90 cm) som skal brukes da

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fant innlegget om brannøvelsen til org:

 

www.barnimagen.com/forum/thread/140454578

 

Hun skrev det som anonym 19:39 16.08.2009

 

Herregud, for et opplegg og stakkars barn! :) Og herregud så lange innlegg den dama skriver! :) Hun tok jo strømmen og smelte ballonger og lot det stå til under den brannøvelsen (midt på natta!).... Ikke tam den dama der altså... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er innlegget:

 

EN OPPDATERING

 

Vi (ektefellen og jeg) har nå brukt mye tid på å vurdere fram og tilbake i denne situasjonen. Vi kom til at mye taler for at dette er forsvarlig, men at det er ETT høyst relevant punkt påpekt av flere i litt ulike former hvor vi ikke visste nok torsdag kveld: Hvordan barna vil tackle en mer eller mindre kritisk situasjon. Her er vi på den ene siden fullt klar over at ENHVER, barn eller voksen, kan bli utsatt for en så kritisk situasjon at han/hun «mister hodet» om man bare presser hardt nok, på den andre siden er vi fullt klar over at jo mer moden man er, jo mer rasjonelt vil man opptre i en «middels kritisk» situasjon. Og selv om ANTAGELSEN er at eldste gutten vil tackle en slik situasjon helt greitt, VET vi jo ingenting, han har ikke prøvd en slik situasjon.

 

Altså var dette noe vi visste for lite om.

 

Nå må jeg jo også si at vi ikke vurderer alle situasjoner som er nevnt som like relevante. Noen har faktisk guttene vist før at de tackler, de minst kritiske som er nevnt. Noen føler vi vi er temmelig hypotiske. Men flertallet av situasjonene er relevante nok. Og den vi vurderer som mest relevant er «hva med brann?». Dette ikke akkurat er noen forventet situasjon, de fleste hus brenner statistisk ikke, at akkurat vårt skulle brenne akkurat de 60 timene er derfor ikke SANNSYNLIG. Men risikoen for at det kan skje er er høyst reell, og vi vet at det tar lang tid for brannvesenet å være til stede her. Så vi regner igrunnen med at skulle et hus i bygda brenne, snakker vi om en totalskade. Når brannvesenet kommer, i aller beste fall eller 40-45 min, er det for sent å gjøre annet enn å slokke rester. Inntil da blir det å stole på hva vi kan få ordnet selv med «sprøyta» som står i et kommualt bygg i «sentrum». Neppe stort når det gjelder bebyggelsen utenfor sentrum, knapt nok lange nok slanger til å skaffe vann da.

 

Så avgjørende for oss ble: «Hvordan kan vi vite, så langt dette på noen måte er mulig å vite, uten faktisk å sette fyr på huset (litt drastisk :)) at barna vil tackle en slik situasjon? Kan vi IKKE vite dette sikkert nok, ikke bare «anta det», er det minimum på kanten til uforsvarlig å la en 12-åring og en 8-åring være alene hjemme.» Og en slik «på-kanten» situasjon ønsket vi ikke. Vi tar gjerne en vel vurdert risiko, men lever ikke godt når vi vet at det vi gjør er på kanten til uforsvarlig.

 

Derfor bestemte vi oss: Dette må UNDERSØKES, om det i det hele tatt er mulig. Er det ikke mulig, dropper vi foretagendet. For jeg VET at folk kan reagere helt annerledes enn man antar i en kritisk situasjon. Jeg har selv hatt den tvilsomme fornøyelsen å være første bil til et ulykkessted etter en alvorlig ulykke hvor blodet fløt og et par kroppsdeler var tilnærmet skilt fra resten av kroppen (ble dødsulykke, ene døde på vei til sykehus, i tillegg havnet en i rullestol). En situasjon jeg hadde LURT på hvordan jeg ville tackle helt fra jeg fikk førerkort. Og en situasjon jeg ønsket at jeg aldri måtte komme i, for DEN kom jeg neppe til å tackle, da kom jeg til å bli en nervebunt etterpå. Jeg ble overrasket over meg selv, jeg tacklet den utmerket. Husker lite fra situasjonen selv, men er blitt fortalt at jeg tok kommandoen på en måte som overrasket bil nr 2, en drosjesjåfør. Og arbeidde HELT rasjonelt og iskaldt mens det sto på til sykebil kom, etter nesten 1 ½ time (dette var langt uti heia, på den tida mobiltelefoner hadde begrenset detning på bygda) Men brøt sammen da sykebilene overtok, og jeg fikk sette meg ned og tenke. DA kom gråten.Temmelig mye også, og jeg måtte overnatte i ei bygd like ved (5 - 6 km), lengre klarte jeg ikke kjøre den kvelden, bare gråt... Etter 7 - 8 timer var jeg imidlertid omtrent tilbake på normalen, og jeg har aldri hatt noen frykt verken for bilkjøring eller ulykker etterpå. Heller ikke tok det nattesøvnen min, mer enn den ene natta jeg var på gråten. En annen som kom til stedet, kjent som «iskald kar» som tackler det meste til vanlig, måtte vi binde til et tre på beste indianervis for at han ikke skulle gjøre svart skade, han ble hysterisk. DET husker jeg bedre enn både «bilinnbruddene», munn-til-munn, hjertemassasje, forbindinger og stabilt sideleie. Selv om jeg vet at vi to som kom først faktisk klarte å KNEKKE en skiltstolpe for å få verktøy til å bryte opp bildøra med, ikke spør meg hvordan!

 

Så selv om vi «antok» at guttene tacklet dette rimelig OK, kunne det faktiske resultat bli et helt annet, positivt eller negativt. Risikoen for at det ble negativt var en for stor risiko å ta. Her var to alternativer, kom vi til. Få en sikkerhet langt utover «antar» eller droppe det med begrunnelse «for stor risiko» samme hva guttene selv ønsket (de har ingen avgjørelsesmyndighet, det har jeg sagt før).

 

Og løsningen vi kom til ble: Vi kjører en skikkelig, SKIKKELIG tøff brannøvelse! I en situasjon hvor de TROR seg å være alene hjemme og må handle ut fra det. og så realistisk at dette blir potensielt skremmende! Kan vi ikke få til det, kan vi heller ikke få sikkerhet utover «antar» og må legge løsningen til side. (Og DET har vi brukt tid til å vurdere mulighetene for helt siden vi fikk strømtilgang på hytta.... Derfor har dere hørt lite fra meg)

 

En enkel rutinebrannøvelse har vi kjørt 3 – 4 ganger i året. Pluselig hyler brannvarsleren (vi trykker på utløserknappen). Da gjelder det å fire seg ut vinduet via branntauet. Selv om man nettopp har lagt seg... Så at de begge kjenner både lyden av en brannvarsler, hvordan man bruker et branntau og vet hva man gjør i en brannsituasjon var vi trygge på (og derfor, Filifjonka, har vi et avslappet forhold til de to første punktene du nevner, du skal få et mer utfyllende svar senere, jeg tar innlegget ditt høyst seriøst, selv om det saktens er ting jeg ikke er enig i der). Dette har de hørt og vist mange ganger, og vi har «kryssforhørt» dem ofte. Men dette viser egenlig bare at man kyndighet nok til å bruke branntauet og at man kan «regelverket». En slik øvelse sier INGENTING om hva som virkelig vil skje om det er alvor! Så dette var ikke noe å feste lit til, utover akkurat «KAN bruke branntauet». Nok når vi er hjemme, langt fra nok når vi er borte og guttene selv må opptre i en slik situasjon om den inntreffer. Da blir problemstillingen: Hvordan opptrer de EGENTLIG i et branntilfelle hvor DE må ta styringa i starten. Hva gjør de om de er alene og ting virker dramatisk? Klarer storebror (snart 12 år) da å ta ledelsen og opptre fornuftig? Og aksepterer lillebror at han gjør det, eller må han bruke MAKT for å få sin vilje igjennom (eller, enda verre, må han GI ETTER i en slik situasjon og opptre unødvendig urasjonelt)? Eller ender vi med lillebror som opptrer fornuftig, så langt han kan, mens storebror sitter lammet? En lillebror som klarer å berge seg selv, mens storebror brenner inne? Fordi lillebror ikke TØR kaste storebror ut vinduet (bedre å brekke armen enn å brenne inne), ikke KLARER å bære ham i branntauet og ikke REKKER å hente hjelp før det er for sent. Et fornøyelig scenario ....

 

En vanlig «tauøvelse» sier ingenting om akkurat dette, dessverre.

 

Men NÅ har vi kjørt brannøvelse! Av tøffeste slag! Så tøff at tårene rant på lillebror (knapt 8 år) da det gikk opp for ham at det hadde vært øvelse. Han var helt, helt sikker på at det virkelig var brann hos oss (var jo liksom meningen det da) og at vi ikke hadde hus mer. Det tok faktisk 10-15 minutter før lillebror akseptere AT dette faktisk bare var øvelse. Storebror aksepterte det etter få minutter, men også han måtte fortelles det to ganger før han trodde helt at det BARE var øvelse. Ja, det gjorde vel guttene egentlig først HELT da vi hadde VIST hva som hadde skjedd.

 

Vi hadde gjort våre forberedelser (heldigvis har vi begge litt kunnskaper om hvordan man lager realistiske øvelser, en venn som har vært i et brannkorps før kunne også gi litt bistand): Først skaffet vi oss en «tåkemaskin», den kjøpte vi på hjemveien. Tips om «hvor» fikk vi hos hos vennen, ektefellen ordnet dette på fredag mens guttene var i klesbutikken. Da vi kom hjem fredag tok vi litt «omkopling» i innbruddsalarmen (fungerer også som brannalarm for en brannvarsler i 1. etasje) slik at vi kunne utløse brannalarmen via fjernbetjening (greit å ha en venn med god «elektrisk innsikt»). Testet at alt virket som vi ønsket (også tåkemaskinen) fredag kveld mens guttene var ute.... Og selvsagt varslet vi naboen om planene våre. Slik at ikke HAN skal bli engstelig og finne på å varsle noe eller noen om han er våken kl 5 lørdag morgen, og merket «noe unormalt» hos oss.

 

Ved kveldsbordet gav vi beskjed om at vi kom til å gå ned på kontoret «svært tidlig» på lørdagsmorgenen, vi hadde litt å gjøre der (det var helt rett, vi hadde et installasjonsarbeid på PC-nettverket å sette i gang der). Derfor skulle vi ikke ha frokost kl 0700 som vanlig på lørdag, men kl 0730. Storebror kunne altså bare ta det litt rolig med frokostjobben sin i morgen tidlig. Men kanskje han hadde lyst til å ha lillebror på overnattingsbesøk i natt siden det var fredagskveld og snart skolestart (forslaget fornøyd mottatt av storebror, og MEGET fornøyd mottatt av lillebror)? Så stolen på storebrors værelse ble båret på gangen og madrassen til lillebror båret inn. Og med det hadde guttene beste unnskyldning for å ta tidlig kveld kl 2015. Sammen med hver sin spennede bok på senga. Nyinnkjøpt for anledningen.

 

Deretter la vi oss også til på sofaene i stua: Med vekkerklokka på 2300. Vi hadde litt forberedelser å gjøre..

 

Så fra kl 2330, siste del av forberedelsene: Først plasserte vi tåkemaskinen i trappeavsatsen. Etterpå bar vi en gammel «elektrisk peisovn» vi ikke helt stoler på termostaten til lengre og som vi derfor avgjorde å kaste for en måneds tid siden opp i soveromsgangen og koblet en ledning til denne, uten å slå den på. Da sov begge guttene fast, vi hørte tydelig snorkingen deres. Var forhåpentligvis trøtte etter 5 timers kjøring fra hytta. Et besøk på klesbutikken underveis (noen guttene avskyr, begge to) håpet vi hadde gjort dem enda litt trøttere.... Så sjekket vi at gardinene var godt trukket for. Deretter blåste vi opp 8-10 ballonger til bristepunktet og la dem klar i stua, sammen med en pakke synåler. NÅ var alt klart, og også vi gikk til køys kl 0030.

 

Kl 0400 neste morgen sto vi opp (vekkerklokke for første gang på lang tid..), satte oss i bilen og kjørte ned på kontoret. Vi oppførte oss som vanlig om morgenenen, og gjorde ikke noen spesielle forsøk på å unngå å lage støy. DET gjorde vi imidlertid så absolutt da vi kom tilbake rundt kl 0450. Da ble til og med bilen parkert 5 minutter å gå fra huset for at den ikke skulle være avslørende. Så LISTET vi oss barføtte inn via plenen og kjellerdøra (det var ufyselig i vått vær og vi hadde lagt håndklær klare, døra hadde vi åpnet kl 0400). Jeg listet meg opp i trappa og sjekket at det var VARMT i soveromsgangen, hvor vi kl 0030 hadde satt på den elektriske peisovnen på full styrke, 2000W. Temperaturen lå vel på 35 grader eller så, ovnen så fin og rødglødende ut, og gardinene var trukket for. Guttene snorket, hørte vi. Tåkemaskinen i trappeavsatsen ble slått på og i løpet av 5 minutter var soveromsgangen fylt med flott, tett vanndamp (fikk bare håpe på at guttene ikke la merke til at dampen var ganske kald....). Alt klart, altså..Og så:

 

Først smalt det skikkelig (nål i en sprengfylt ballong holdt opp mot taket i stua, rett under storebrors seng), straks hylte alarmen (fjernutløst fra kjelleren), så smalt det to-tre ganger igjen (flere ballonger), så gikk all strøm (ektefellen slo av hovedsikringen i kjelleren). Og så nok et par kraftige ballongsmell. Hvordan reagerer to barn som tror de er hjemme alene (og uten mobiltelefon) da? Småsøvninge og det hele? Jeg dukket ned under vindushøyde i stua og gjorde meg klar til høre etter, ektefellen gikk stille ut kjellerdøra og fulgte med utenfra.

 

Vi var virkelig spente. Som nevnt: INGEN vet hva som skjer i en slik situasjon om den ikke er prøvd før, selv om man tror man kjenner en person ut og inn. Vi hadde antagelser i utgangspunktet, men vi hadde forberedt oss på at disse kunne bli slått sønder og sammen, både positivt og negativt. Hva skjedde nå?

 

(Beskrivelsen videre er basert mest på det vi så, noe på hva guttene forteller om seg selv og den andre):

 

Storebror bråvåknet etter første smell og HOPPET opp av senga så golvet ristet da alarmen gikk og det kom flere smell. Han lyttet intenst. Så tok han tak i lillebror, som også hadde våknet, reist seg og tatt et skritt mot døra, kastet ham ned på senga, gav hviskende beskjed om «IKKE til døra, ...., hold deg HER» i øret på ham, listet seg selv mot døra, skulle til å åpne den, rygget og gikk bort til vasken hvor han vætet en vaskeklut i kaldt vatn (her gjorde han feil, sjekket ikke vannvarmen, også en kaldtvannskran kan inneholde varmt vann under en brann....), og tok samtidig et balltre (han forklarte senere at han visste ikke om det var brann eller innbrudd hos oss og måtte ha «det som var nødvendig for å beskytte meg» i begge tilfellene, sirena nede høres jo helt lik ut enten den varsler brann eller innbrudd). Deretter gikk han bort til døra, la seg i knestående og åpnet den forsiktig på gløtt mens han holdt vaskekluten for ansiktet. Straks han kjente varmen fra gangen, så en svart gang (begge pærene som vanligvis er tent der var jo frakoblet etter at hovedsikringen var slukket), tett tåke, og «glør» i enden (selv om strømtilkoblingen til den elektriske peisovnen var frakoblet, var jo glødevirkningen langt fra borte omgående), SMALT han døra igjen («så hardt at han holdt på å knuse den», påstår lillebror, storebror er ikke HELT enig, ut fra hva JEG hørte tror jeg lillebror er nærmest sannheten...). Så ropte han «Ut med branntauet, med EN GANG». Lillebror var visst litt i tvil om han kunne det uten videre (syntes jeg hørte et forsiktig «....ikke fått lov», men er ikke sikker) , for etterpå hørte jeg klart og bestemt i stua nedenunder soverommet «JEG har sagt det, ....., JEG bestemmer dette nå når mor og far ikke er hjemme». Til tross for høljeregn ute: Opp kom vinduet (står alltid på gløtt om natta), ut kom branntauet, ned kom lillebror i pysjamasen, deretter kastet storebror ut en ladning med klær og ropte til lillebror da han begynte på ta på seg sokker på terrassen «Bort til tørkestativet, ......, kle deg DER» (Tørkestativet er «avtalt møteplass» hos oss om noe skjer). Deretter kaster han ut sine egne klær, noenlunde bundet sammen med beltet han hadde nappet ut av buksa, går ut via branntauet og (du store tid, da er man KALD når regnet øser ned rundt en), LUKKER vinduet etter seg («for at varmen ikke skulle få luft, da brenner den mindre») forklarte han etterpå. Så slipper han seg ned. Lillebror står borte ved tørkestativet og har fått på seg strømper og en treningsjakke utenpå pysjamasen, han er klissblaut skjelver tydelig (neppe bare av regn og væte, var HARDT ikke å kunne gå bort og trøste da!) har tårer i øynene og TVIholder rundt tørkestativet med begge hendene. Straks storebror er kommet ned, napper han tak i beltet med klærne sine, løper han bort til tørkestativet, kaster tøyet fra seg inn i vedskjulet, tar tak i hånda til lillebror og sammen begynner de å småspringe mot bekken der den er smalest litt nede i hagen for å hoppe over tomtegrensa mot naboen. DA stanser ektefellen dem (hvor de SKVETTER, lillebror påstår at hjertet stoppet HELT opp hos ham :)!) og sier at «Dette var bare øvelse». Og DA kommer det tåreflom hos lillebror, heller ikke storebrors øyne er helt tørre i kanten da... Det går minst ett minutt i armene på far før de puster HELT fritt! Til tross for regnet!

 

Etter tørking og klebytte tok vi først og spurte guttene om de hadde vært redde. Det hadde de, for to ting: At den andre skulle bli skadet, og at vi skulle være uten hus til vi fikk «nytt hus», siden vi hadde «betalt for å få det dersom det brant» (forsikring). Begge hadde de hadde tenkt på hvor vi skulle bo mens vi ventet på at «noen» skulle bygge nytt hus (5-6 års oppusning har vel vist guttene at nytt hus ikke settes opp på en dag, storebror hadde faktisk tenkt på om det var noen tomt hus nede i «sentrum» vi kunne leie!). Så viste vi guttene hva som hadde skjedd, slik at de skulle forstå og ikke være i tvil om at vi snakket sant. Så vi demonstrerte på ny. Viktig med forståelse for hva som har skjedd etter en tøff øvelse. Vi fortalte også at fra brannalarmen startet til guttene tok hverandre i hånda ved tørkestativet, hadde det gått 3 min og 47 sek. En OK tid. (Vi hadde sagt oss imellom at alt under 5 min var OK, under 4 var ønskelig, under 3 var flott).

 

Og til slutt også en forklaring på HVORFOR vi hadde gjort dette, vi ville VITE at de kunne tackle en brann (Oslo-turen ble ikke nevnt, bare «når de var alene hjemme, det var de jo hver dag, var det viktig at vi visst at de kunne klare seg selv om det ble brann», men jeg tror ikke storebror er dummere enn at forstår at dette godt kan ha med vurderingen vår av Oslo-turen å gjøre, siden øvelsen kom akkurat NÅ).

 

Ingen av dem gav uttrykk for at de var redde i går kveld, begge la seg rolig på hvert sitt rom og sovnet på normal tid. Begge ser utsovet ut i dag og begge sier å ha sovet hele natta. Men vi la merke til en ting i går: Begge guttene (uavhengig av hverandre, vi fulgte en hver til sengs på litt ulikt tidspunkt) sjekket nøye to ting. At det lå våt vaskeklut klar ved vasken og at branntauet hang der det skulle henge. Så HELT ute av hodet var neppe dagens øvelse....

 

KUNNE guttene reagert bedre i en situasjon som virkelig fortonet seg som dramatisk for dem? NÅ slapper vi helt av hva gjelder at de bevarer fatningen og virkelig vil håndtere en kritisk situasjon OK selv om vi er bortreist. De aller fleste voksne vi kjenner vet vi MINDRE om hvordan vil takle en tilsvarende kritisk situasjon. Og INGEN vet hvordan man selv takler en kritisk situasjon før man har prøvd det. En slik prøve kan gi overraskelse for noen og enhver. Det er ikke alltid dem man TROR håndterer en slik situasjon best som virkelig gjør det! For å si det slik: Framover kommer jeg til å stole MINDRE på at en barnevakt klarer en brann enn at guttene gjør det. Guttene er testet, barnevakten sannsynligvis ikke.

 

Nå har vi bestemt oss for at vi gjør en ting til: Vi skal ha et møte i morgen tidlig, ca 3 timer å kjøre fra oss (dette har vært avtalt i måneder). Tidspunkt her var kl 1000, vi ba fredag om å få møtet flyttet til kl 0800 (kunden var meget fornøyd, men forbauset, kunden vil alltid ha møtet tidligst mulig, det er VI som har sagt nei til før kl 1000 for å slippe å reise dagen før, det er kunden som betaler reiseomkosningene så de er ikke relevante i vurderingen vår). Så nå benytter vi anledningen og tar vi et «prøvefravær» fra i kveld ca kl 1900 til i morgen kveld ca kl 1915. Vi har ordnet «overnattingsbackup» hos en venn nede i bygda (skulle for sikkerhets skyld gjøre sovesofaen klar ved leggetid, sa han). Han skal på arbeid kl 0700, men det er lite problem, guttene pleier alltid å gå hjemmefra rundt kl 0730 uansett og det er vanlig å leke i skolegården her fra kl 0730 da de første kommer. Og han har såkalt «bakvakt» så han er inneforstått med at det alltid KAN komme en telefon kl 0200. Derfor ligger telefonen alltid på nattbordet. Hit kan guttene også gå når som helst etter at han kommer hjem fra arbeid ca 1515, men vil nok tro at middagen hjemme i kjøleskapet frister mer. Vi sjekker med en tlf ca kl 1600. Guttene har for øvrig fått beskjed om tie helt stille om brannøvelsen til neste mandag. Vil tro det hadde gått fint i utgangspunktet, men nå har vi satt opp en liten premie søndag kveld om de lykkes, så når går det i alle fall fint :)

 

Går også dette helt fint, er vi innstilt på å sette opp en plan (det aller meste er klart) og diskutere denne først med lensmannskontoret (det har BARE praktiske årsaker at vi velger dem først) på tirsdag, så med skolestyrer. Videre tar vi en siste samtale med vår venn som har psykologi i sin fagkrets, samt en barnepsykolog om det ligger praktisk til rette for det på mandag/tirsdag. Vi tar også en kort samtale med advokat på mandag ettermiddag etter møtetid så sant vedkommende har tid, det får vi vite i løpet av arbeidet mandag.

 

Sier lensmannbetjenten «OK» til planene vi har lagt på tirsdag, og sier guttene fremdeles at de vil være hjemme alene tirsdag kveld, etter at de virkelig har fått fordøyd dagens øvelse, anser vi saken som avgjort og bestiller i samsvar med det. Men vi kommer til å gjøre det helt klart at de når som helst kan ombestemme seg, helt til en times tid før vi reiser.

 

I løpet av tirsdagskvelden håper vi altså på å kunne ta avgjørelsen. Da får guttene den «til frokost» onsdag. Trenger vi onsdagen bruker vi av denne, vi har lite «må gjøre» av arbeid på programmet denne dagen. Da får guttene avgjørelsen «til middag» på onsdag.

 

HVA konklusjonen blir bygger nå på:

a)

Takler guttene et døgns fravær, og trives de med det, eller får dette dem til å tenke annerledes? Særlig med en brannøvelse i friskt minne. Bruker de backup-løsningen og trekker til vennen i løpet av kvelden/natta (han kommer til å ringe dem ca kl 2100 for å høre hvordan de har det, så muligheten ligger i hendene på dem...) skal de ha meget, MEGET gode grunner for at vi skal vurdere å la dem være alene mens vi tar til Oslo. Vi skal ikke her og nå avvise enhver grunn, men jeg ser selv ingen grunn som gjør det OK å la dem være alene i 60 timer da om de ikke ønsker å være hjemme alene 24 timer nå. Så da kan jeg ikke tenke meg annet en at vi velger det vi kaller «alternativ c», altså et «tvangsbesøk» enten hos gode venner 14 km borte (da blir det drosje til/fra skolen torsdag og fredag) hvor de sover på gjesterommet eller hos en av deres fellers venner ca 5 km fra oss, hvor de sover på sovesofaen. Vi VET begge mulighetene står åpne. Dette blir da guttenens valgmuligheter. Kanskje i tillegg til «alternativ b», (bli med til Oslo) om vi her klarer å lage opplegg vi mener er «like trygt» som c. Det tror vi ikke, men vi prøver.

B)

Synes lensmannen og skolen at våre «sikringsplaner» er OK, eller uttrykker disse noen form for betenkelighet? Har noen betenkeligheter, unntatt rundt praktiske forhold vi lett kan endre, dropper vi planene. Da blir det «alternativ c» igjen (evt kanskje b om det blir realistisk og guttene ønsker det).

c)

Får vi noen nye signaler i de samtalene vi tar (advokat, venn med psykologi i fagkretsen, barnepsykolog om praktisk mulig, kanskje også ene guttens lærer, ny lærer ved skolen) som tilsier at vi må vurdere på nytt? Da gjør vi det.

d)

Tilser a), B) og c) at «hjemme alene» er OK, blir dette valgt. Med mulighet for guttene til når som helst å endre oppfatning og be om noe annet inntil rundt en times tid før reiser, så lenge det er MULIG å gjøre endringer. Og med forbehold også fra vår side at vi KAN endre på sakene om det kommer fram noe viktig vi nå ikke vet om før reisen.

 

Og med DET regner vi saken som avsluttet. Vi har vært glade for de seriøse kommentarene som har kommet inn, det er pga disse at vi nå har endt opp med både brannøvelse, kveldens fravær og en bedre «sikringsplan» enn vi hadde for 14 dager siden. Noen av punktene ekstra hadde sikkert kommet på uansett, andre sannsynligvis ikke, om vi ikke hadde fått et ekstra lyst øyeblikk.

 

Samme hva avgjørelsen blir føler vi oss tryggere NÅ enn for 14 dager siden. Selv om vi ser at noen ikke vil være fornøyd med andre alternativer enn at den nye kunden droppes, fordi barn kommer foran jobb uansett. Vi respekterer at andre andre har det synspunktet, men det blir neppe aktuelt. Barn kommer foran jobb uansett, det er vi helt enige. Om det å droppe kunden sørger for at barn kommer foran jobb er vi derimot slett ikke overbevist om.

 

Det er noen som lagt inn saklige og seriøse kommetarer her som vi gjerne vil gi et svar så snart som mulig, men får neppe anledning før onsdag. Vi ser for at tida fra nå til tirdag kveld blir hektisk, dessverre.

 

Hva valget er blitt tror jeg vi legger ut onsdag når dette er klart, synes i utgangspunktet at de som har deltatt konstrutivt fortjener å få vite. Men kanskje finner vi det mest forsvarlig å vente med å legge ut valg og løsning til etter at kurset har vært holdt. Et par svar her gjør meg nemlig litt betenkt rundt om det ER fornuftig å offentliggjøre en avgjørelse på forhånd. Tror det finnes dem som engasjerer seg mer i å sikre «rett» avgjørelse fra vår side enn vi setter pris på. Vi har fått et ørlite signal som gir mistanke----

 

Vi får se. Valget blir altså lagt ut. Men om det skjer før eller etter fraværet er ikke helt avgjort.....

 

Og, med tanke på de som mener at «dere har avgjort»: Som innlegget viser holder vi altså tre muligheter åpne, hvor det er lagt planer for alle tre (planene for «b» er likevel ikke gode nok, og kan bli droppet om vi ikke klarer å forbedre) og utfallet av tre punkter vil avgjøre valget!

 

DA var visst ferja inne :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, sinnsykt! Lurer på om de var medlem av en sekt, Jehovas Vitner eller noe. Men det er jaggu litt av ei dame det der.. Hun må i hvert fall skrive fort for å rekke å skrive alle de lange innleggene... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fornøyelig dame dette!

Ser hun ble medlem der 19 april, og på knappe 14 dager har hun skrevet hele 129 innlegg!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, et forumtroll har nok aldri orket å skrive så mange, lange innegg... Hun skrev jo mye annet også, det er nok bare slik hun var... Dessverre for ungene hennes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...