Mange vanskelige "mammafølelser" etter å ha fått nr 2? :-/

[megoglille]

Hei,

Jeg fikk en liten gutt for 6 dager siden og har ei jente på 3 år fra før. Problemet mitt nå er at jeg synes det er så innmari vanskelig å skulle "dele seg" mellom dem. Datteren min er veldig mamma-jente og har slitt med mye følelser etter at lillebror ble født. Hun er veldig stolt av lillebroren sin og har aldri gitt uttrykk for noe sinne ovenfor han, men oss foreldre er hun veldig sint på til tider. Jeg synes det er så innmari sårt og se hvordan hun sliter og prøver å få mange gode stunder med henne hvor vi koser oss sammen, men jeg er jo nødt til å amme og stelle babyen innimellom også. Plutselig kan jeg også få kjempedårlig samvittighet for lillebror, hvis jeg ser at han ligger våken og kikker seg rundt, mens jeg leker med storesøsteren og han bare ligger der alene.

 

Er det flere der ute som sliter med det samme?(dumt spørsmål kanskje..) :-p

Vil bare gjerne høre noen si at dette kommer til å gå seg til og at det blir en naturlig deling av oppmerksomheten etter hvert.. Akkurat nå blir det mange tårer pga dette, men så er jeg vel ikke helt stabil i humøret nå i denne første barseltiden heller.

Puh, var godt å skrive det ned kjenner jeg. :-)

[ett til!]

jeg har også en 3 åring og en 4 mnd gammel baby og jeg kjenner igjen de følelsene der...

det er ikke enkelt å måtte dele seg,for samme hvem du er sammen med så har du dårlig samvittighet.men jeg skal trøste deg ved å si at det går seg til! nå er alt bra her i gården,men det tok vel rundt 2-3 mnd før jeg synetes at alt var på topp igjen og jeg ikke gikk rundt med dårlig samvittighet.

 

bruk pappan,slik at dere har et barn hver,da slipper et barn å "være alene",selv om det ikke er noe galt i det heller.3 åringen bruker jo å leke alene til tider og babyen vil jo sikkert ikke ligge i hendene hele tiden,tror det er sunt at babyer ligger litt for seg selv også,slik at de blir vant til å bare ligge der uten stimuli og kjenne at også dette er ok!

 

du kommer kanskje til å få mange mange rare,vonde,såre og litt lei følelser nå de kommende ukene mht barna dine,men det går seg til!

 

lykke til!

[megoglille]

Tusen takk for svar! :-)

Veldig godt å høre om andre som føler det samme!!Jeg trodde jo ikke at det skulle bli bare idyll fra første stund med baby i hus, men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle slite sånn med disse vonde følelsene i forhold til å dele seg. Det er sant når det gjelder pappan, han må virkelig inn i bildet nå. Hun eldste har vært skikkelig mamma-jente, men jeg merker allerede at de to begynner å komme nærmere hverandre og det er jo kjempepositivt! :-)

Da får jeg bare ta en dag i gangen og nyte de gode stundene og tenke på at det blir bedre når det ikke føles så bra!Det blir sikkert lettere når den verste fasen med barseltårer gir seg.. ;-)

[Bumblebeee]

Selv om dette er vonde følelser så var det innmari godt å lese at andre også kjenner på dette. Jeg har ei jente på 20 mnd og en gutt på 4 uker, og jeg rammes stadig av dårlig samvittighet enten for den ene eller andre. Jenta fikk mye mer kos som baby enn lillebror får, selv om han får ganske mye han også. Når jenta er våken prøver jeg å være mest sammen med henne, evt ta henne med når vi steller lillebror, lager middag etc. Men når jeg ser lillegutt ligge våken og kikke rundt seg så blør hjertet mitt for ham....ikke at han har vondt av å lære å ligge alene, men jeg skulle jo holdt ham, pratet og kost. Tar det igjen når jenta sover, men det er ekkelt å kjenne på disse følelsene... regner med det går seg til

[megoglille]

Fint at vi er flere ja, det hjelper på det!Vi får bare holde på tanken om at det går seg til og at barna våre får mye oppmerksomhet og stimuli og at det å få søsken tross alt er en veldig god ting! :-) De får forhåpentligvis mye glede av hverandre etter hvert! :-)

[ett til!]

jeg tror også at vi kjenner mer på disse følelsene når vi ser på den bitte lille babyen ligge der helt for seg selv når de er så forsvarsløse og så små,for man vil jo at disse små skal vite at mamma er her! hun er bare litt opptatt med storesøster/bror akkurat nå,men jeg kommer straks! jeg skal ikke forlate deg!du er like viktig for meg du også som den andre søskenen din!

 

ja disse mammafølelsene er jammen meg rare til tider,spesielt når man er full av hormoner og kanskje ikke tenker klart og ikke kjenner seg selv igjen,samt at det er STOR forskjell fra å ha et lite nurk som får 100% oppmerksomhet til å få enda et lite nurk som må dele på denne oppmerksomheten. kanskje er man redd for å kose og nusse for mye på den nye slik at storebror/søster blir sjalu,for det vil man iallefall ikke for h*n var jo først og man elsker jo denne med henle sitt hjerte,så har jeg plass i hjertet til enda en..?

 

husker jeg hadde så mange tanker fram og tilbake heele tiden den første tiden,konstant dårlig samvittighet.men til slutt kunne jeg tenke "men hærregud skjærp deg! sånn er det bare!storebror har det kjempefint med delt oppmerksomhet,han er mer sammen med pappan sin nå og sånn må det bare være for en tid framover! og lillebror har det kjempefint han og,selv om han må ligge litt alene til tider,han liker det jo!"

 

som sagt,det går seg HELDIGVIS til!:)men ta tida til hjelp og tenk på at dere gjør en kjempebra jobb!!

[megoglille]

Det er nok mye sant i det du skriver der ja!Med hun første så hadde vi jo hendene fri absolutt hele tiden og hun fikk kos fra oss begge to uten å måtte dele på noe. Mens han som kom nå må dele på oppmerksomheten og kosen fra første stund. Jeg prøver å være forsiktig med å kose for mye med lillebror når storesøster er i nærheten, fordi jeg er så redd for at hun skal føle at han har tatt hennes plass. Samtidig sliter det i meg at jeg ikke koser noe særlig med han mens hun er der, for jeg vil jo helst at han skal ha mamman sin der hele tiden han også. Jaja, det er godt de har en pappa også, og heldigivis har vi en del familie i nærheten, så etter hvert kommer nok storesøster til å være litt hos dem, så hun får kose seg der mens vi kan bruke all oppmerksomheten på lillebror.

Det er veldig godt å høre at det går seg til da, for jeg har virkelig ikke lyst til å kjenne på disse følelsene for bestandig. Det skal jo være kos å være mamma, ikke bare masse vonde og vanskelige følelser hele tiden..

 

Håper dere får en fin dag! :-)

[Gjest Macy]

Har ikke lest alle svarene her, men vil bare si at det du beskriver må være helt vanlig. Det er kanskje noe man ikke er helt forberedt på før man får andre, og så overrumples man litt av denne problemstillingen.

 

Jeg har nå snart en ettåring, og fortsatt får jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke får nok tid med eldstemann. Men jeg ser for meg at når yngste er oppe og går og vi har sluttet med amming, vil det bli mer likt.

 

Men det er viktig at pappaen tar seg av den minste av og til også, slik at du får tid med eldste. Det er vel det beste rådet jeg kan gi. Og prøv å ikke ha dårlig samvittighet, det er nødt til å være sånn en periode og med tiden vi de ha stor glede av å være søsken.

[Gjest Moave]

Ikke tenk at du skal dele deg mellom de to, men prøv å gjøre mest mulig sammen. Storesøsken elsker å være til nytte. Når du ammer, gir du henne i oppdrag å hente en klut som du skal ha klar over skulderen når babyen skal gulpe. Og roser henne masse for å hjelpe til. Når du skifter bleie, gir du storesøster en klut som hun kan vaske litt med. Skal en ta av lua til babyen, trekker storesøster i snora så knytingen går opp. Senere kan hun hjelpe til med mating og slikt, og hun føler at hun hjelper mammaen sin, noe alle barn elsker. Det er også viktig å snakke med henne om det positive med at hun er stor. At det er så fint at det går an å snakke med henne, for babyen kan ikke snakke. At hun kan gi beskjed hvis det er noe, for med babyen må man bare gjette osv.

 

Lykke til!

 

 

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Signerer Moave her. Dessuten, tenk gjerne slik at du gir dem begge en gave ved å ha fått to barn nå, de vil for alltid ha hverandre :-)

 

Ellers så går nok dette seg til. Jeg har nå 4 barn å dele meg mellom, og det går bare ikke an å gå rundt med dårlig samvittighet for den ene eller andre, da hadde jeg blitt utslitt og deprimert. Når barna vokser til kan man gjøre på ting med begge/alle samtidig. Når du f.eks lager mat kan du ha babyen i en bæreanretning (så får han kos og nærhet) og storesøster sittende på disken ved siden av komfyren mens dere småprater og hun får hjelpe litt til. Ha storesøster på fanget, på gulvet, og les til henne med lillebror liggende på et teppe inntil dere. Så kan du kaste blikk bort på ham og smile, eller storesøster kan holde en bok opp for ham og "lese" for ham. Du finner nok dine rutiner etterhvert, og det blir eklere med tiden :-)

[Romeren]

Jeg har bare én, men søstra mi har to med litt over tre over i mellom. Husker bare at hun har sagt at det var så greit, for når lillebror gråt - og de var på kjøkkenet og lagde mat og ikke helt gadd å gjøre noe med gråten akkurat da - så tok storesøstra og la seg oppi vogga sammen med gutten og dermed slutta han å gråte. Jeg tenker kanskje det kan hjelpe å tenke på størstebarnet som en "ressurs", som så mange andre her sier, en som kan hjelpe til med minsten og som dermed får et eierforhold til lillebroren- eller søsteren på den måten. (Kanskje litt vanskelig akkurat i begynnelsen da, men det går seg sikkert til...)

 

Noen tanker bare, fra en uvitende etbarnsmor.

[Romeren]

Edit: Litt under tre år er det vel mellom dem...

[MathildeC]

Vi har to år og 2 mnd mellom barna våre, og jeg kjente mange av de følelsene som du beskriver, med unntak av at eldstejenta vår ikke var hverken mamma eller pappajente og ikke ble noe spesielt sint/sjalu da lillesøster ble født.

Jeg følte at jeg ikke fikk tatt meg godt nok av begge to, og den vanskeligste følelsen JEG fikk var at jeg oftere ble irritert på storesøster :-( . Dette var nok mest fordi jeg var fysisk utslitt tenker jeg. Men jeg måtte ta meg i å huske på at hun også bare var liten!!!

 

Det jeg har gjort, er å prøve å ha begge litt "med". Ha den minste liggende ved siden av når vi leker, klapper litt på og snakker til, og oppmuntret storesøster til å klappe på/snakke til. Nå er jo minsten 7 mnd og kan "leke" mer sammen med oss (ikke alltid storesøster er glad for det..). I tillegg så prøver jeg å nekte meg selv å ha dårlig samvittighet, men heller fokusere på det utrolig positive i det å ha et søsken, og at det er en gave i seg selv :-). Når de blir større kan de rotte seg sammen mot oss foreldre, he he.