Min mor har aldri noe positivt å si, føler meg så verdiløs og tråkket på:( Langt..

[Anonym bruker]

Har akkurat hatt min mor på snarvisitt. Hun pleier å stikke innom 1 times tid ca. annenhver uke. På over ett år har hun ikke sagt en eneste positiv ting til meg!

7åringen overnattet hos henne fra i går til i dag (dette skjer ca.4 gang i året.) Hun er sengevæter.

I dag presterte mamma å si at mangel på omsorg er grunnen til at hun er sengevæter. Fikk kjeft fordi at jeg ikke er med jenta på badet hver kveld og steller henne. Det var visst manglende omsorg.

Hun har litt for mye ansvar hjemme hos far. Er hos han annenhver helg. Hun mener at jeg bør kompansere for dette ved å gi henne veldig mye omsorg, lite ansvar osv..

Hun sa også at jeg måtte gi jenta medbestemmelsesrett. Hun får si sin mening om det aller meste, og det hun sier blir selfølgelig lagt vekt på!

Men mamma tror ikke noe på det,hun spurte 7åringen ang dette igår. Og hun hadde sagt at hun ikke fikk bestemme noe.

 

Min mor bor ca. 15min unna. Engasjerer seg svært lite i sine 2(snart 3) barnebarn. Fatter ikke at hun alltid må kritisere meg og mitt forhold til barna! Hun tilbringer så liten tid sammen med oss at jeg føler hun ikke har grunnlag for kritikken sin.

Kunne ønske at jeg klarer å heve meg over det. Jeg vet jo innerst inne at jeg er en god mor:)

Huff, dette ble jo bare rot egentlig..

[Gjest]

Si ifra! "Jeg trenger støtte, hvis du kun har kritikk å komme med vil jeg du holder det for deg selv."

Vi kvinner trenger støtte, det er en stor generasjon over oss som har masse å lære, mange mange lider under dette. Du vet du er en god mor, du trenger ikke klapp på skulder, men du trenger heller ikke det motsatte.

 

Og du, det blir rot når det er for mange kokker. Jeg forstår og ønsker deg alt godt

 

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

Føler vel egentlig at hun ikke bryr seg om verken meg eller oss:/ Kritiserer alltid. Spør aldri hvordan jeg har det. Gjør aldri noe for å støtte/hjelpe.. Jeg er gravid med nr.3. Har vært veldig dårlig form i en måned nå. Ikke EN gang har hun spurt meg hvordan det går, hvordan jeg har det, eller om det er noe hun kan gjøre.

Sist gang hun var her, hadde jeg akkurat vært til frisøren(over ett år siden sist). Hun gadd ikke en gang å kommentere håret mitt.

Om hun ringer, spør hun kort hvordan ungene har det, så snakker hun om seg selv en halvtimes tid, og legger på.

Sier alltid at jeg må tenke positivt! Så legger hun ut om hva hun mener jeg gjør galt:/ Og klager på hvor fælt hun har det på jobb osv. Sier aldri noe bra.

Føler meg tom og trist hver gang jeg snakker med henne:/

[Anonym bruker]

Å, som jeg kjenner meg igjen!! Mitt barn har mild autisme, og det tror hun ikke noe på. Vi er bare for slappe foreldre og samboeren viser ikke nok kjærlighet for det barnet, derfor er h*n litt annerledes. Man blir så gal! Alltid har vi det for rotete, for skittent, vi er for slappe, vi gjør ditt eller datt feil. Jeg har tatt det opp med henne mange ganger og siste 1 1/2 året har nok vært et par hakk bedre. Det som (dessverre) måtte til var mange småkrangler og en gigakrangel.

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som om din mor er veldig egosentrisk og mangler empati..

 

Vanskelig med sånne folk, for å føle seg bedre, trenger de å trakke på andre.

 

Mine gen mor er sånn i tillegg, alt hva jeg sa, gjorde, tenkte osv var galt.

 

Jeg kuttet kontakten med henne fullstendig, det samme har flere av tantene mine samt søsteren min gjort.

 

Enkelte folk trenger man ikke i livet sitt, så hvis hun ikke vil høre på deg, ikke hør på henne, avbryt hennes lange tlf samtaler om seg selv, gjør deg selv opptatt osv..

[Anonym bruker]

Høres ut som min mor. Men jeg har flyttet langt unna henne. Har tidligere hatt mye makt over meg og ingenting jeg gjorde var godt nok. Med dette gjorde jeg: Tok alvorlig oppgjør med henne, brøt kontakten i et halvt års tid. Gikk til samtaleterapi hos psykisk helsearbeider, og flyttet etterhvert til en annen kant av landet.

 

Nå klarer jeg lukke ørene for det hun sier, og klarer sette henne på plass. Nå tør hun ikke si så mye. Og vi har et så bra forhold som vi kan ha.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for mange og utfyllende svar:)

Jeg har flere ganger prøvd å ta et oppgjør med henne. Da blir hun sint på meg. Forrige gang var hun sint på meg i 4mnd.Holdt seg unna, ringte ikke eller noen ting. Plutselig sto hun utenfor hos oss og latet som ingen ting hadde skjedd.

Hun jobber i et omsorgsyrke, og mener selv at hun er flink med mennesker, empatisk og over gjennomsnittet omsorgsfull.

Jeg må vel bare prøve å lukke ørene og overse henne.

Min samboer mener at jeg skal begrense kontakten med henne mest mulig. Han ser jo at jeg blir nedfor, stille og tankefull i flere dager etter at jeg har snakket med henne:(

 

HI

[Anonym bruker]

Begrens kontakten til du føler deg sterk nok til å takle henne. Dette er ikke ditt, det negative hun sender ut kommer fra henne, og du trenger ikke være søppelbøtte. Har du anledning håper jeg du kan få hjelp av en 3. person. Din samboer er jeg enig med. Denne 3. personen trenger ikke være psykolog, det holder med et oppegående menneske. Lykke til på ferden, vær god mot deg selv. For selv om hun ikke klarer å være den mamman du trenger, så kan du være det selv. Det er vondt med kritikk fra egen mor, og ihvertfall når det ikke kommer noe til å veie opp.

Skulle ønske jeg var mamman din, jeg både forstår og vet så altfor godt hvor mye av dette det finnes i samfunnet.

Alt godt, hun er nødt til å ha mye vondt i seg. Men det er ikke ditt ansvar. Du må for både din og hennes del gjøre deg selv godt. Kanskje hun lærer og blir mer åpen. Dette er hennes, la det ikke gå inn i deg, for da går det til barna dine også.

Klem

[Anonym bruker]

Tusen takk du siste anonym!

Jeg prater mye med min far, stemor og svigermor:) De setter jeg utrolig mye pris på, og vi støtter hverandre.

Jeg vet at hun er bitter pga min far, og at vi tilbringer en del tid sammen med han. Hun er sjalu tror jeg..

Vi hadde ett bedre forhold i tiden etter at eldste ble født. Da bodde jeg hos henne en stund(jeg var alene og veldig ung.)

Etter at jeg flyttet derfra ble hun negativ til det meste, og ganske fraværende. Snakker og skryter masse av barnebarna sine på jobben og til venner. Men treffer dem sjeldent, og klager bare.. Virket ikke spesielt begeistret da jeg fortalte at hun skulle bli bestemor igjen heller:( Har ikke nevnt det i det heletatt siden jeg fortalte det til henne for 3 uker siden:(

Ønsker meg en annen mamma.. Takk og lov for svigermor og stemamma`n min:)

HI

[Anonym bruker]

Vel, det er desverre ikke skjeldent at mødre særlig er sine døtres verste kritikere, faktisk i mange tilfeller mye verre enn svigermødre også.

Har selv en mor som har øst og øst av sin kunnskap i forhold til alt jeg har gjort feil i alle årene jeg har vært mor. Ikke vasker jeg ofte nok, enda jeg husker at det oftere var hybelkaniner under sofan til foreldra mine enn det er under vår. Fullamming var tull siden jeg umulig kunne ha nok melk med de små brystene mine. Og ungene mine ser ut som tynne fugleunger, ikke at vi var noe tykkere som barn. Ungene min får faktisk bare positive tilbakemeldinger fra helsestasjonen med vekt og vekstkurver. Sunne, friske og aktive barn.

Alltid kritikk å få uansett hva jeg gjør, men vet du hva, jeg driter i det. Jeg driter i hva hun mener og gulper utav seg. Jeg husker hvordan hun var, og vet at ungene mine bor både renere, ryddigere, spiser bedre og sunnere og blir fulgt opp mye bedre med fritid og skole enn hun noen gang har gjort for meg eller søsknene mine.

Hun fulgte aldri opp slik at noen av oss faktisk fikk lyst til å delta i noe på fritida utover et halvårs tid, var ingen støtte, deltok aldri på noe eller kjørte oss. Ikke at pappa var stort bedre, men han var jo aldri hjemme heller. Jeg er faktisk en mye bedre forelder enn det mine foreldra har vært, de når meg ikke til støvelskaftet som foreldre en gang.

 

Så hev hodet og tenk tilbake,mye rusk som dukker opp da som man selv unngår å gjøre ;-)