er dette et overgrep?

[Anonym bruker]

Jeg skriver her inne fordi jeg de siste 24 timene har sittet med en vond klump i magen etter en avisartikkel jeg leste i går angående kvinner og overgrep... tingen er den at jeg i mange år hadde et veldig vondt forhold til en venninne.. vi ble kjent når vi ble 4 når vi var naboer, hun var et år eldre enn meg. Gjennom mange år (fra jeg var 5 til ca 9 år) ble jeg "misbrukt" av denne jenta- tror jeg.. Det er det som er så vanskelig å si, er det et overgrep eller er det lek? Fra min side var det i allfall noe som utløste en enorm skyldfølelse som jeg slet med hele barndommen min. Både selvbilde og egen kropp. Hun hadde enormt med makt over meg, og truet mat at om jeg ikke gjorde som hun ville så kom hun til å fortelle mamma og pappa, og hele skolen hva vi hadde gjort. I ettertid har jeg hatt sterk mistanke om at hun selv var overgrepsutsatt fra adoptivfaren sin, men det er ikke noe jeg vet. Hun kunne i allefall mye "voksne" ting i veldig ung alder:( Hun tvang meg til mye for å si det sånn, men samtidig så var jeg nysgjerrig.. men jeg hadde alltid en vond følelse i magen når jeg gikk derifra.

 

Vi har ikke kontakt i dag, da jeg sa jeg ikke ville vite av henne noe mer når hun var 19.

 

Men nå i godt voksen alder, og med to barn selv, så begynner mye av dette å demre for meg, og jeg innser kanskje at det har satt preg på meg og formet meg opp igjennom.. Jeg er livredd for at jeg kan gjøre mine egne barn noe, at jeg er "skadet" på et vis.. Jeg vet ikke, jeg bare skriver mens tårene renner her, for dette er så vondt...

 

Har noen opplevd noe liknende? er det bare jeg som overdramatiserer det hele, og det var bare uskyldig lek?

[Anonym bruker]

Siden hun truet med å si fra til dine foreldre og du føler det som du gjør høres det ut som et overgrep. Ta kontakt med senter mot incest, de hjelper mot alle typer overgrep.

[Anonym bruker]

Så vidt jeg kan se har du hat en litt dominerende veninne, det er alt. Det er got mulig du ikke likte det, men å kalle det overgrep når "gjerningspersonen" er 6 år tror jeg er å overdrive. For henne var det sikkert uskyldig lek, i hvertfal om du ikke protesterte.

[Anonym bruker]

Jeg er litt i samme dilemma. Da jeg var liten skjedde saker mellom meg og min bror + fetter som er hhv 4 og 2 år eldre enn meg. Jeg hadde på en måte fortrengt det, så kom det opp etter jeg fikk barn. For meg føles det som overgrep. Det satte dype spor. Men samtidig var jeg på en måte "med på det" til en viss grad. Vanskelig å vite hva det egentlig var.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Dette er vanskelige følelser du sitter med. Og, ja, jeg mener bestemt at du har vært utsatt for overgrep. Forvirringen rundt hva du kan definere det som, og usikkerheten på om du skal ta dine egne følelser rundt dette på alvor (ref. spørsmålet om hvorvidt du overdramatiserer) tenker jeg er helt typiske for overgrepsutsatte, men kanskje særlig i slike litt spesielle situasjoner. Hun var ikke en voksen, men likevel kanskje en slags myndighetsperson overfor deg, fordi hun var eldre, og kanskje mer moden. Ihvertfall sier du at hun hadde makt over deg. Det høres jo sannsynlig ut at hun selv var utsatt for overgrep. Det er en kjent sak at overgrepsutsatte barn prøver ut disse tingene på andre for på en måte å bearbeide traumene, men samtidig fordi de på et vis tror det skal være sånn.. Dette er noe de lærer..

 

Samtidig sier du at du var nysgjerrig, og at det forekom som en form for lek, selv om hun også truet deg til å gjøre ting sammen med henne. Dette er jo også typisk. Det er viktig å huske på - og å forstå - at seksuelle handlinger kan føles fysisk godt og spennende, selv om de foregår uten egentlig frivillighet. Det er jo delvis kroppslige fornemmelser og sanselighet vi snakker om, og når man vokser opp som førpubertal så er kroppen veldig mottakelig for all type stimulering. Ofte er man også interessert mentalt sett i å lære om egen kropp, og det føles som sagt godt å kjenne på ulike områder, og spennende og sjekke ut funksjon osv.

 

Jeg tenker litt at det som forvirrer deg her er spørsmålet om du var med på det selv, som du vel helt sikkert delvis var, sånn sett utenfra... og at du utfra det fikk en klump i magen og en følelse av at du gjorde noe galt. Men jeg synes det er viktig for deg å tenke på den makten hun hadde over deg, og at hun f.eks truet deg i enkelte sammenhenger.

 

Du vet jo at makt ikke behøver å være fysisk. Det å ha makt over noen betyr jo bare at de gjennom sine handlinger, ord, nærvær eller annet kan få andre til å utføre handlinger, føle noe eller si noe som de ellers ikke ville gjort.. Slik sett er det klart at hun hadde makt over deg, og også makt til å påvirke deg til å gjøre ting som du ellers ikke ville gjort...

 

Jeg tror du kunne ha nytte av å snakke med noen om disse tingene slik at du får sortert ut hva som egentlig skjedde, bli klar over at de vonde følelsene knyttet til dette skyldes at du følte deg krenket og samtidig fikk det vanskelig med tanke på skyldplassering...

 

Beklager hvis jeg er helt på jordet her, men jeg har opplevd noe av det samme som du beskriver, og slik som dette har det ihvertfall vært for meg.

 

Jeg føler med deg!

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for godt og utfyllende svar!

 

Jeg sitter her og er kvalm og skjelver, for det setter så utrolig godt ord på hva jeg føler... Det er en utrolig vanskelig situasjon jeg er i, for det har kommet veldig i det siste etter at jeg fikk barn nummer 2. Plutselig kan jeg få flashbacks fra loftet der vi hadde en "hemmelig hytte", hvor mye skjedde. Da begynner jeg å kaldsvette og blir kvalm, og jeg "detter ut".. jeg kjenner luktene og blir egentlig bare helt satt ut. Det er mye jeg ikke har husket heller før nå, og jeg vet ikke hvorfor det har dukket opp nå. Men etter jeg leste avisartikkelen i går, så demret mye... Hun var liten ja, men veldig voksen for alderen.. Og det er veldig sannsynlig at hun var overgrepsutsatt selv, for det var noe flere i nabolaget hadde mistanke om, og foreldrene mine spurte meg også om jeg visste noe flere ganger. Adoptivfaren hennes vet jeg spionerte på oss noen ganger, uten at jeg klarer å huske spesielle episoder, jeg bare husker at han sto i trappa og tittet over kanten noen ganger uten å si noe. Jeg vet heller ikke om han gjorde noe med meg, jeg kan bare huske en benk i kjelleren i samme huset, og at han og jeg var i samme rom og at jeg var redd. jeg vet ikke hvorfor jeg skriver nå, hendene bare skriver for meg, og det blir kanskje litt rotete dette. Det er bare godt å få det ut.

 

Men det er enormt skambelagt for meg dette, og jeg har ikke snakket med noen om det, ikke engang mannen min. Jeg antar at om jeg skulle "snakket med noen", så må jeg vel involvere han i det, og jeg er litt usikker på hvordan han vil ta det. Samtidig har vi to små barn, og det er en travel hverdag. Jeg har liksom ikke tid til å knekke sammen nå- det er kanskje lettere å fortrenge det en stund til.. Jeg vet ikke...

 

Det er i allefall noe som har satt dype spor, og som har gjort at jeg har hatt et komplisert forhold til kroppen min og sex hele livet tror jeg. Oralsex gjør meg egentlig bare dårlig, og det tror jeg har å gjøre med det som skjedde.

[Anonym bruker]

Altså, jeg føler med deg for reaksjonen din, men nå er det opp til deg om du bare fighter den eller legger deg nes som et offer.

 

Utover det må jeg si jeg ikke håper noen av mine barn blir med på doktorleker noen gang i fare for å bli stemplet som en overgriper i en alder av bare 6 år.

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har lignende opplevelser som deg i barndommen. Jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Det å ikke helt vite hvordan man skal klasifisere det. Det er et annet barn det er snakk om. Er det overgrep da? Skammen som følger med. Vanskene med å sortere minnene. Vansker med å huske alt og så videre.

 

Det jeg vil si er at det vikigste er hvordan DU føler det. Har du problemer med det? Føler du det var et overgrep? Ja, så var det det. Å innse det (selv om det er vanskelig) Er selve nøkkelen til å få det bedre.

 

Det andre jeg vil si til deg er at du må ta tak i det. Jeg ser du skriver at du har en travel hverdag, barn, ikke tid til å "knekke sammen". Jeg kjenner meg velig igjen i det. Jeg tekte også sånn. Og så bare skubbet jeg det bort. Mitt råd er å ikke gjøre det. Ta tak i det nå. Før du har skubbet det bort så lenge at det eksploderer, og du virkelig "knekker sammen"

 

Jeg har mye jeg kunne ha skrevet til deg. Selv har jeg slitt med mine egen opplevelser i over 10 år nå. Og var på et tidspunkt så lang nede at jeg forsøkte å ta mitt eget liv. For et år siden søkte jeg hjelp. Og jeg angrer på på at jeg ikke gjorde det før. At jeg ikke "tok tak", med en gang problemet meldte seg. Jeg tror mye smerte kunne ha vært unngått da. Eller i det minste håndtert annerledes.

 

Ellers vil jeg anbefale deg om foreningen for psykisk helse sin nettside: www.sidetmedord.no Dette er en side man kan skrive til. Menneskene der har hjulpet meg masse.

 

Jeg skulle ha vært tøff og signert med nick, men det tør jeg ikke.

 

 

[Anonym bruker]

Det er normalt at så små barn kan eksperimentere med sånt. Men det som avgjør i denne saken er hvordan du opplever dette i ettertid? Hvis du føler dette som et overgrep bør du få snakket ut om dette med en fagperson, du skal ta dine følelser på alvor.

[Anonym bruker]

13:53 - Jeg syns du tenker helt feil. Altså at noen automatisk må stemples om overgriper for at det skal ha skjedd et overgrep. Denne seksåringen kan ikke lastes for det som skjedde. Allikevel har HI vansker. Og de vanskene må taes på alvor.

 

Når en toåring biter en annen toåring. Er den toåringen som biter da en voldsmann? Nei.

Men toåringen som ble bitt har det allikevel vondt. (Litt rar sammenligning, men det var det jeg kom på i farten:)

 

Hilsen anonym over her.

[Anonym bruker]

HI igjen her

 

dette er første gang jeg setter ord på dette, og det er godt å høre at det er flere som deler tankene mine rundt dette, og forstår de. Og ja, en 6 år gammel jente kan man ikke kalle en "overgriper" i ordets vanlige forstand... Men det er som flere av dere skriver over, at et "overgrep" fortsatt har funnet sted, i og med at det føles sånn for meg tror jeg.

 

Det hører med til historien at hun var 10 da "lekene" sluttet, fordi jeg ikke klarte å gå på skole med henne lenger, og jeg skiftet skole (mamma og pappa vet fortsatt ikke grunnen).. Da hun var 10 var hun kjønnsmoden (hun er adoptert), og så mye eldre ut enn hun var. Jeg har alltid vært lita og tynn og sett yngre ut enn jeg var. Derfor mener jeg at da hun var 10 og jeg var 9 så visste hun hva hun gjorde, og jeg tror nok hun var klar over makten hun hadde... Jeg er vel kanskje bitter, og bærer nag fortsatt. Men den makten hun hadde over meg var enorm- og varte til vi var 19 og jeg brøt all kontakt... Inntil da var jeg den som ga henne lommepengene mine, ryddet rommet hennes, hentet henne på fest, gjorde husarbeidet hjemme i hos foreldrene hennes når hun egentlig hadde fått det i arbeidsoppgave osv, stilte opp til alle døgnets tider når hun ringte... Det er jo helt vilt når jeg ser tilbake på det. Men når jeg var 19 hadde jeg fått min egen samboer, som mislikte henne sterkt, og fikk meg til å bryte alle bånd.

 

Nok en gang rotete og usammenhengende, men jeg er ikke helt i vater i dag kjenner jeg, det er så fælt å endelig ta tak i dette.

[Anonym bruker]

Ja, det ble veldig rar sammensetning for man bryter ikke kontakten med en som bet deg når du var 2 år! Hun her har brutt kontakten med denne jenta og antar dette er grunnen for det...? Og ja, man får ikke ett overgrep uten en overgriper! Husk mange slipper fengsel fordi de ikke kunne for det om de var voksene også (ustabil i gjerningsøyeblikket). Forstår hvor du vil, men man blir uansett sittende igjen med ett barn på 6 år som er overgriperen!

[Anonym bruker]

ikke kunne lastes for det de har gjort...

[Anonym bruker]

Nå bare antar jeg. Men jeg antar at kontakten er brutt fordi det er vanskelig å forholde seg til et menneske som så til de grader minner om vonde opplevelser. Men dette er bare antagelser altså

[Anonym bruker]

Ja og det synes jeg ikke er rart. Hvem vil vel ha kontakt med en overgriper? Hun er nemlig det! Finnes ikke tyveri uten at noe er stjålet eller ett drap uten en drapsmann/kvinne heller!

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 12.53. Som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Komplisert forhold til kropp og sex. Bilder som plutselig dukker opp. Usikkerhet rundt hva som egentlig kan ha skjedd. Jeg merker at jeg har slitt mye pga det som skjedde.