Kan noen gi meg noen råd for å takle min datters trass?

[Anonym bruker]

Mammaen fra "stå opp kl 6" tråden.

Jeg vet at jeg takler 2,5 åringens trassing SVÆRT dårlig ofte.

Derfor tenker jeg, kan noen gi meg noen råd på hva jeg kan gjøre?

Hvordan skal jeg reagere når hun slår seg vrang fordi jeg ber henne ta dukkevogna ut på stua fordi det blir så trangt på kjøkkenet? Eller når hun blir gæern fordi jeg sier at hun skal ha på seg en bestemt jakke/lue?

Hun hører ikke på når jeg prater. Har forsøkt hur mange ganger som helst å forklare. Har forklat meg gul og blå. Men hun hører jo ikke, for det eneste hun vil er å få viljen sin. Og teste mine grenser.

Ender dessverre ofte med at jeg kjefter og tar hardt i henne. Jeg ser at min oppførsel ikke er særlig hensiktsmessig eller bra.

Kan noen hjelpe meg?

[Anonym bruker]

Ja, du trenger seriøst hjelp og veiledning, og det er av mye mer alvorlig karakter enn hva noen her inne kan bistå deg med.

 

Du er nødt til å ta kontakt med helsestasjonen. De kjenner hva slags tilbud som finnes i din kommune, og kan også henvise deg videre.

 

Det er bra at du tar ansvar for din egen situasjon, og ikke minst; at du forstår at du ikke kan ødelegge barnet ditt på denne måten.

 

Jeg leser mellom linjene at du er alene med barnet. Du bør også få litt avlastning hos faren, besteforeldre eller andre i din omgangskrets.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg tror forøvrig at veileding hos BUP kan være tingen for deg.

 

 

[Anonym bruker]

Vel, stort sett går det greit hjemme.

Jeg blir irritert og utålmodig av og til når hun maser om oppmerksomhet og ber henne gå på rommet sitt eller stua å leke, når jeg er opptatt osv. Dette går som regel greit, uten skrik. Og selv om jeg svarer hardt av og til, vet hun at jeg er gla i henne. Sier det ofte.

Men noenganger, som nå er ting vanskelig å takle. Jeg er ikke på topp om dagen og hun har begynt å trasse mer enn før.

Tror ikke det er så alvorlig at jeg behøver hjelp. Men kunne vært godt med noen gode råd. Vet ikke så mye om åssen man kal takle trassing.

[Anonym bruker]

Hei.. jeg håper virkelig du kontakter helsestasjonen og får litt hjelp!

 

Trass alderen er egentelig en selvstendighets fase for barnet, hvor barnet føler et stort behov for å mestre og klare som vil gi følger resten av livet ..

Når en to åring slår seg helt vrang er dette en veldig vond opplevelse for barnet hvor det egentelig trenger enda mere nærhet og trygghet!

 

I faser hvor barnet vil velge jakken sin selv, eller spise med skje i steden for gaffel la det få lov.. når det gjelder ting som ikke er aksetabelt må man sette foten ned som f eks å slå.. Da er det viktig at barnet ikke får oppmerksomher pga av dette , men at man ser på det positive og gir en konsekvens i forhold til barnets modenhet.. Fortelle at det er vondt og man blir lei seg!

 

Barnet øver seg på å klare selv i trassen , noe barnet må få lov til under trygge rammer..

 

 

[Anonym bruker]

Du trenger ikke hjelp, men gode råd???

 

Hva er forskjellen??

[Anonym bruker]

på det viset du taklet trasset til barnet ditt, vil det bare bli verre.... du virker utrulig umoden når du faktisk må ta hard tak i ditt eget barn for å få det til å forstå at slik oppførsel ikke er akseptabel! eneste gangen jeg har tatt hardt tak i mitt barn var når han sparket meg i magen med kneet sitt da jeg var gravid med nr.2.

 

om du ikke klarer å snakke ordentlig til ditt barn uten å måtte heve stemmen eller ta hardt tak i det, trenger du seriøs hjelp....

 

 

du får sikkert hjelp på Bup eller hos barnevernet om du forteller dem hvordan du holder på...

[Anonym bruker]

Du må velge dine kamper med omhu og dere kan ikke sloss om alt...

[Anonym bruker]

Mener du virkelig seriøst at du aldri hever stemmen til barnet ditt??

Hva gjør du da? Hvordan takler du det?

Jeg forstår jo hva du sier. Men... i forhold til f.eks det å få den jakken/luen hun vil. Det er jo noe med at jeg som mor skal ta avgjørelsene. Hun må lære seg at det er jeg som bestemmer. Er jo det barnet trenger. Faste rammer og regler. Og skal jeg sette meg ned å gi henne kos og nærhet når hun holder på sånn?

[Anonym bruker]

Trenger ikke være nazi-mamma og du kan fint la henne så velge litt selv

[Gjest]

Hm, jeg sier ikke dette for å være fæl med deg, men jeg tror du kunne dra nytte av hjelp hos familievernkontoret, for eksempel.

 

Velkommen i klubben forøvrig: barnet ditt er i trassalderen.

 

Livet kommer til å være en liten kamp i et års tid (og resten av livet, egentlig...) og slik det er nå så taper du. Jeg tror du har glemt at dette er et lite barn og at det er du som er voksen. Hun har ikke begrep på klokka og med så lyst det er ute nå om morgenen så kunne kanskje en rullegardin være et lite verktøy på akkurat den problemstillingen.

Neste blir at du rett og slett må gjøre det du kan for å være så forberedt på det som kommer som du kan. Legg deg tidligere og vær klar klokken 0600 til morgenstell. Vær positiv og det vil med tiden og en dose tålmodighet smitte over. Er du blidere, er hun det også.

Se på det som noe positivt. Datteren din vil opp og stå, morgenen begynner og tenk på alt du for gjort og hvor god tid dere kan ha ved frokosten.

 

I det daglige så kan det være lurt å velge sine kamper med omhu. Gi henne valg mellom den eller den lua (ikke mer enn to!). Slik føler hun at hun får være med å bestemme og blir mer medgjørlig.

 

Når det gjelder forklaringene dine, så er jo det vel og bra, men du kan ikke regne med at hun forstår så mye. Forklar henne gjerne hva dere skal og forbred henne 10 minutter før dere skal dra slik at hun begynner å innstille seg på at noe skal skje.

 

Dukkevogna fordi det blir trangt på kjøkkene. Tenk deg om, er det krise om det er trangt? Blir noe ødelagt, er det fare for kokende vann eller lignende? Hvis ikke, la henne være der du er.

 

Du må være smart og ikke minst voksen. Ser ut til at du har kommet i en skikkelig ond sirkel og derfor så tror jeg familievernkontoret (evt helsesøster) kan hjelpe. Veldig bra at du innser at du ikke takler dette så godt nå, det er første steget for utvikling.

Kom igjen, dette skal du klare!

[Anonym bruker]

Jeg er langt ifra noen "nazi-mamma" og hun får velge mye selv. Gir ofte etter på endel saker. Men jeg trodde dette var viktig i trass-alderen. At man setter grenser og tar avgjørelser?

Er det bare å loverse henne og la henne skrike til hun er ferdig?

Hva annet kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Det finnes noen enkle ting å ha i bakhodet.

 

1 Du kan ikke alltid unngå gråt.

 

2 I den alderene vil de gjerne bestemme selv men det er ikke mye de har å bestemme over. Så la de få noen "sjefsavgjørelser" nå og da. Er lue en viktig ting så la henne bestemme mellom to hvilken hun vil bruke.

La henne velge hvilken gaffel hun skal bruke når dere spiser. Finn andre slike ting som ikke er viktige for deg, men som får henne til å føle at hun gjør viktige avgjørelser.

 

3 Velg dine kamper med omhu. Ja det blir trangt på kjøkkenet med barnevogna der, men gjør det egentlig noe? Er den ekstra plassen så viktig at det er verdt kampen.

 

4 Sier du først nei på en ting så hold på det selv om det etter litt kanskje går opp for deg at du burde sakt ja. Får hun et nei vridd over til ja en gang husker hun det og blir enda staere neste gang.

 

5 Vet du hun pleier å krangle på en ting kom henne i forkjøpet neste gang dere skal ha med den tingen å gjøre.

 

 

 

[Anonym bruker]

Glemte nummer 6:

 

Lær deg og puste rolig og tellle til 10.

Du vil da se at det er mye som igrunn ikke er så viktig for deg, men som blir en kamp fordi du allerede er oppjaget, men som kan være ganske viktig for henne.

Så tell da til 10 og snakk rolig med henne og avled heller.

For er det noe som er som å kaste bensin på bålet hos en ilter 2.5-åring så er det høye stemmer og unødvendig iltre foreldre.

[Anonym bruker]

Takk kakemonstermosedamen!

Du har rett i veldig mye av det du skriver.

Ja jeg har kommet inn i en ond sirkel og jeg ser veldig tydelig at jeg ikke takler det på noen god måte.

Og det gjør at jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet.

Får ofte vondt av datteren min. Ja hun er jo liten og jeg vet ikke helt hvor mye hun forstår alltid.

Det med å stå opp tidligere, skal jeg vel kunne klare. Hun har allerede svart rullegardin. Hjelper ikke så mye.

Men nei, det er kanskje ingen krise om hun ligger litt inne hos meg...

 

Nei det er kanskje ingen krise at hun har dukkevogna på kjøkkenet. Men når jeg står der, sliten på ettermiddagen og lager middag er det lett å bli irritert over at hun absolutt skal ha den der. Hun kan jo godt være på med meg på kjøkkenet, men kanskje ikke dukkevogna?

Poenget mitt var egentlig at det er jo lett at man sier sånne ting "kan du ta dukkevogna ut av kjøkkenet?" og så gå og gjøre det selv når man ikke får noen reaksjon. Er jo ikke noe galt i. Men da, når jeg først har sagt og gjort dette blir hun sint. Og da kan jeg ikke ta tilbake det jeg har gjort. Da slutter hun ikke selv om jeg tar dukkevogna tilbake på kjøkkenet.

 

Er det virkelig så unormalt å bli irritert på en trass-unge?

Er det virkelig så unormalt å være bestemt og konsekvent og å si ifra til barnet at "nå er det nok skriking"? Bare lurer...

[Anonym bruker]

Dere "eksperter"

 

Hva gjør dere når ungen legger seg ned i full trass for at eks han ikke vil ta på ren bleie eller at han ikke får loff med ketchup?, Prater dere med det, prøver å ta opp å trøste, lar dere barnet ligge og gråte seg ferdig,

 

Jeg sliter med å avlede, hjelper ikke med bile eller traktor eller bæring (det hjelper alltid ved andre ting som ikke er direkte trass)

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for konkrete råd!

Jeg prøver nettopp på det å være konsekvent. Har jeg først sagt nei, så er det nei. Prøver å få henne til å forstå at når mamma har sagt nei, så er det nei. Men det er det da. Selv om jeg kanskje ser at jeg reagerte på noe lite og unødvendig, vil jeg holde på det jeg har sagt. Ikke forandre meg. Og da blir jo hun sint og legger seg ned og skriker. Skal jeg bar la henne skrike til hun er ferdig? Bare overse henne?

[Anonym bruker]

Er nettopp dette jeg lurer på også!

[Anonym bruker]

Så urimelige svar du får av mange her! Har sett mange innlegg her inne, der folk spørr om gode råd til å takle trass alderen. Tydeligvis feile folk her inne idag, bare de som alltid snakker pent og pyntlig til barna sine, og som sender de som trenger noen gode råd til BUP, eller barnevernet!

 

Jeg er selv egentlig ganske utålmodig, men med ei jente i sin verste trass alder, så har jeg funnet ut at det ikke hjelper å heve stemmen.. Jeg må snakke rolig til hu, og ta meg skikkelig sammen.. Også er det veldig viktig at du faktisk følger opp det du sier til hu. Ikke gi hu løstrusler, som ikke blir fulgt opp!

[Gjest]

De er ikke helt rasjonelle de små midt i trassen. Jeg har latt gutten min ligge å hyle midt mellom reolene i butikken jeg, altså. :-)

Lenge siden nå, han er 6 (minsta er 2 og på vei med kjempe steg rett inn i trassen...), men jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å være rolig og si: "Jeg ser at du er sint, men du kan ikke ligge her og skrike. Sjokolade får du ikke, si i fra når du er ferdig" Så gikk jeg noen skritt unna og stilte meg opp for å vente. Uten å si noe mer eller vise at jeg brydde meg noe særlig om at bylten på gulvet lå og hylte.

Det å være konsekvent er viktig, men du bær kanskje ta deg de 5 sekundene ekstra for å tenke deg om: Spiller det noen rolle om hun er her med vogna nå?

Ikke minst gjør det du kan for å sette deg inn i hennes situasjon. Hvorfor tar hun med vogna inn her? JO, den er viktig for henne, samtidig som du er viktig for henne og hun vil kanskje vise hva hun har lært/gjort i bhg osv, selv om hun ikke er så god ennå på å få det frem med ord.

 

 

Og så til sist: det er ikke så unormalt å ville hive ungene ut vinduet en gang i blant, så lenge du ikke gjør det...

;-)

[Anonym bruker]

jeg sier til min sønn på 2 år når vi skal skifte bleie, at han er rett og slett bare nødt til å skifte, selv om han ikke vil. jeg har hengt opp en bamse atmed stellebordet som han har å leke da, eller han får ta med seg en leke opp å stellebordet. om ikke dette fungerer bruker det alltid å fungere å tøyse og tulle med han hele veien til badet, og mens vi skifter bleie. jeg synger sanger sammen med han som jeg vet at han liker, samtidig som jeg lager stoooore grimaser og sier ÆSJ når bleien kommer av, på det viset blir han glad for å få på seg en ren bleie, og liker den lille kose og tøysestunden vår på stellebordet

 

ang mat, så sliter jeg litt der jeg også, men det har bare vært med middagsmat til nå at jeg sliter litt. det har fungert å gi han middag uten saus, da han ikke liker enkelte saustyper. vet at dette bare er en periode, siden han likte samme sausen for en uke siden han er litt forbigående med hvilken mat han liker, eller ikke liker. men jeg har som regel at når det er middag, så spiser han det som er satt frem på bordet, om det så bare er kjøttet han spiser så er det greit. uten at jeg sier noe til han om det på forhånd, bruker jeg å gi han en frukt etter middag om han har spist lite, bare så jeg er sikker på at han ikke er sulten i hvert fall.

 

til frokost har han litt mer valgmuligheter, der får han velge mellom 2-3 forskjellige pålegg, og får majones på brødskiva om han vil ha det. av og til må jeg lage smileansikt med majonesen, men det er lite å ofre om det betyr at han spiser maten sin og nyter den

[Anonym bruker]

Ja bare la henne skrike, da lærer hun etterhvert at å ligge på gulvet og hyle ikke fører til noe. Utrolig hvor utholdende de er, men for meg hjelper det å holde ut å finne det humorisktiske i det ) Inni meg fokuserer jeg på hvor søt og rar hun ser ut selv når hun er rasende, hehe.

 

En ting som fungerer her, som garantert ikke er spesielt pedagogisk, er hvis det skjer like før leggetid så spør jeg rolig: "Er du trøtt, skal vi gå og legge deg?". Det er utrolig hvor effektivt det er.

Enten er hun da faktisk trøtt, sier ja og går mot rommet sitt. Eller så sier hun nei, jeg fortsetter med å spørre om vi da heller skal gå inn i stua og sette oss, og hun svarer ja og går.

Dette er ei som sekunder før var verdens sinteste og hylte som en gal.

 

Hilsen hun med de 6 punktene over.

[Anonym bruker]

la henne legge seg ned å skrike, til slutt vil hun skjønne at det kommer ikke noe godt av hennes reaksjon, så fremst ikke du reagerer med sinne eller gråt eller ettergivelsen på hennes trass, overse henne, men vær i nærheten.

 

du må huske at barn i den alderen klarer ikke å takle temperamentet sitt. dem har så og si "nettopp" blitt kjent med at dem har et sinne, og at dem har en mulighet til å vise misnøye, og det er så og si ingen barn som klarer å begrense sinne sitt. det å ikke få den leken inne på butikken som vaaaar såååå fiiin kan ofte være kjempetrist og leit for et lite barn, og barnet vet ikke hvordan det skal gå frem for å få viljen sin. det er ikke utstyrt med diplomatiske evner og gode argumenter, så eneste viset for dem å vise sin misnøye er å bli lei seg og sint.

og dem klarer ikke å tøyle sitt sinne, slik vi voksne skal kunne, etter mange års trening.

 

det kan også velge å ta henne på fanget å trøste henne å prøve å forklare henne grunnen til at hun ikke kan få viljen sin. gjerne si til henne "jeg skjønner at du er veldig lei deg, og det skal du få lov til å være". kanskje prøv å avlede oppmerksomheten med å fortelle om noe annet morsomt dere skal gjøre senere den dagen. god mat dere skal spise, besøk dere skal utføre etc...

[Anonym bruker]

Ja har visst vært uheldig.

Ser jo at det er masse jeg gjør galt og tenkte at nå er det på tide å be om noen råd, for jeg behøver hjelp.

Jepp, jeg må vel bare prøve å smøre meg med enda litt mer tålmodighet. Tenke at jeg har god tid. Jeg kan godt sitte en time eller to ved middagsbordet om hun slår seg vrang der. Kan vel likegodt det som noe annet? Prøver å ikke komme med løstrusler. Men iblandt detter nok ting ut av meg. Som "vi kan ikke dra på besøk til besemor og bestefar hvis du holder på på dette viset" eller "holder du ikke opp nå/gjør du ikke som jeg sier, blir det ingen barneTV". Men jeg prøver å ikke true med å droppe besøk, da det er vanskeligere å gjøre det enn å dropp barneTV.

[Anonym bruker]

Her er noen råd som fungerer fint hos oss:

 

1. Når du ber datteren din flytte dukkevogna og hun ikke gjør det, tester hun grensene og venter på din reaksjon. Hvis du lager en kjempescene av det, har hun på sett og vis "vunnet". Eller dere begge har tapt, alt etter hvordan du velger å se det. Flytt vogna selv om hun ikke gjør det etter at du har bedt henne noen ganger. Ignorer raserianfallet som eventuelt kommer som en følge av det. Men ikke ignorer barnet. Fortsett å prate til henne med rolig stemme som om ingenting har skjedd. Om du lager mat, spør om hun vil komme opp på en stol og se på. Tilby henne en bit av grønnsaker e.l. du skjærer opp. Sier hun nei, vent litt og spør igjen, like blid og rolig som første gangen. Jeg må som regel komme med et "forsoningstilbud" tre ganger før datteren min svelger stoltheten og takker ja. Det skal ikke så mye til for å distrahere små barn, og snart har hun glemt at hun var fornærmet og er like blid igjen.

 

2. Det store slaget om hvilke klær som skal på er en klassiker. Hos oss er aldri det noe problem så lenge jeg kan gi henne to alternativer å velge mellom. Da velger jeg to antrekk som passer til været, så kan hun velge hva hun vil ha på seg. Så har vi begge fått bestemt og alle er fornøyde.

 

3. Lange forklaringer til små barn er prat for døve ører. Når de blir frustrerte og sinte fordi de ikke får viljen sin, er de neppe så veldig mottakelige for saklige argumenter. Barn handler ikke rasjonelt, de handler impulsivt og på følelser. Mitt beste råd som fungerer veldig bra her, er å ignorere trassgråt og forsøke å avlede oppmerksomheten over på noe annet.

 

Jeg hadde en runde i butikken da datteren min ble rasende fordi hun ikke fikk holde kurven med bjørnebær. Hun fikk holde den først, men kastet den i gulvet så jeg måtte plukke opp bær som lå spredt rundt handlevogna. Da hun ville ha den tilbake, sa jeg nei. Hun hylte av sinne mens vi fortsatte handleturen. Jeg tilbød henne andre varer, men det var bjørnebærene hun ville ha. Jeg lot henne hyle uten å bli sint eller gjøre noe nummer ut av det, men fortsatte med jevne mellomrom å tilby henne andre ting. Etter å ha fått tilbud om kjeks for tredje gang, sa hun ja, og etter ti sekunder var hun like blid og bablet fornøyd med meg mens vi handlet oss ferdig.

 

Ja, det er du som mor som bestemmer. Men det er også du som viser datteren din hvordan man skal oppføre seg. Hvis du reagerer med sinne og å ta hardt i henne, lærer du henne også at dette er ok oppførsel, fordi du gjør det jo selv. Practise what you preach, er det noe som heter.