Føler meg som verdens verste drittkjerring og mor, og er nok det også :-/

[Anonym bruker]

Jeg er så lei, lei av alt. Jeg går rundt å griner titt og ofte, er likegyldig, og sliten hele tiden. Kjefter å sutrer og er lei. Jeg orker ikke stå opp om morgenen. Mannen min har hovedansvaret for barnet, med levering, henting, matlaging o.s.v for jeg orker bare ikke. Har null energi, og føler at jeg ikke mestrer dette. Elsker barnet mitt, å tar jo ansvar for ham, når mannen ikke kan, men når mannen er hjemme overlater jeg det meste til ham.

 

Føler ingen forstår meg, ingen ser meg. Alt dreier seg om meg. Mannen min overser meg når jeg gråter, eller sier jeg ikke er i form, for som han sier, "du er jo alltid i dårlig form." Da blir det verre. Jeg vil ha oppmerksomhet. Vil at han skal spørre meg om hvordan jeg har det, vise at han er bekymret for meg, men det gjør han ikke, og jeg blir enda mer trist, og enda mer sur.

 

Det virker som om jeg graver meg ned i min elendighet, og ikke vil komme ut av den. Slik har det vært i evigheter. Jeg er en helt annen når jeg er med andre ( det er jeg ikke så ofte) da later jeg som om alt er fint.

 

Vil ikke gå ut noen steder, med mindre jeg må. Orker ikke stelle meg, med mindre jeg skal ut, o.l

 

Jeg er rett og slett håpløs.

 

Har nok en depresjon, men har ingen å snakke med det om. Legene på stedet er håpløse, og snart flytter vi, så føler ikke det er noe vits.

 

Alt er bare bekymringer, skole, barnet, økonomi (ikke minst) og jeg vil bare grave meg ned og forsvinne.

 

 

 

 

[2 små og en undulat]

Det høres ut som om du vet hva du skal gjøre. Det er ingen som banker på døra og forteller deg hva som er riktig å gjøre, du må selv oppsøke hjelp/fastlege. Hvis du virkelig er så trist og tiltaksløs er du mest sannsynlig deprimert. Og hvis du vil forandre på dette må du til legen for å få videre henvisning eller medikamenter. Det er ingen unnskyldning å tenke at "du flytter snart", du må ta tak i problemet nå for din, ditt barn og din manns skyld!

[dårligfantasi]

Føler med deg og har selv vært i din situasjon (kan til tider fortsatt være litt sånn.)

 

I mitt tilfelle er det ikke depresjon (hvertfall ikke i noe stor grad, selv om jeg har slitt med det tidligere), men pga lavt stoffskifte.

 

Er det sånn at du føler deg fysisk dårlig, eller rett og slett bare ikke vil?

 

Eneste råd jeg kan gi deg er å ta en dag av gangen, ikke tenke på alt du burde gjøre eller må gjøre, men heller finne noe positivt.

 

Også kanskje tenke litt fram i tid og finne på noe du har å glede deg til, sånn at ikke alt føles så mørkt.

 

Du burde så absolutt kontakte lege såklart, men i mellomtiden må du finne andre måter å takle dette på.

 

Skjønner at det er frustrerende når de rundt deg (som mannen din), ikke forstår hvordan det er, men han har kanskje ikke opplevd det samme og klarer derfor ikke sette seg inn i situasjonen?

Og han blir nok sliten selv av å ha hovedansvaret.

 

Uansett, du kommer deg ut av dette, men du må ta tak i deg selv og gjøre noe med det.

 

Må også legge til at det bare vil bli værre om du holder deg hjemme..

Det kan føles og være slitsomt og bare ett ork å dra noen plass, men tro meg, det funker mye bedre i lengden..

 

Stor klem til deg

 

 

[Anonym bruker]

Bare husk at menn ikke er skrudd sammen til å takle slikt rett.

Min får helt noia og går raskt tom om jeg får slike byer der jeg synes synd på meg selv, avvist og misforstått.

 

Kanskje du har sunket litt for langt ned i selvmedlidenheten?

Prøv å anstreng deg og tenk hvordan du hadde følt det om det var pappaen i huset som var slik.

Du hadde nok blitt lei etter en stund.

 

Tror du er deprimert. Du bør få hjelp før du mister familien din.

Ønsker deg lykke til.

 

[Anonym bruker]

Kunne nesten tro at det var jeg som hadde skrevet dette innlegget, har det akkurat på samme måte selv, bortsett fra at jeg ikke har mann...

 

Her har det også gått over lengere tid, og jeg sliter voldsomt. Jeg holder fasaden når jeg en sjelden gang møter folk, har ikke noen å dele dette med.

 

Tørr ikke å gå til lege, syns det er ekkelt når jeg bor på ett lite sted og jeg kjenner legene privat også....

 

Eneste som holder meg oppe nå er barna, for de trenger meg.

 

Du er ikke alene.

 

Stor klem til deg HI

[Anonym bruker]

Dere må gjerne sende meg pm om dere trenger noen å prate med

[dårligfantasi]

Med nick kanskje...... hehe