Likestilling?? Om deling av fødselspermisjon

[Wopi]

Litt av en likestilling vi har i dette landet: 10 uker forbeholdt far, 9 (!!) uker forbeholdt mor. Og enda skrikes det etter at flere uker skal forbeholdes far. Enn så lenge har han faktisk krav på flere uker enn mor, hvor ble det av likestillingen??

 

Hmmm.. Lett provosert, ja.

[enlitenpågang]

Dette har provosert meg litt også... Skjønner jo meninga med fedrekvoten, men at mor har krav på mindre enn far synes jeg sender ut et helt feil inntrykk! Det er jo mor som står for all jobben med svangerskap, fødsel og amming. Det burde i det minste kvalifisere for like mange uker som far. Jeg synes også at påtvungen fedrekvote er teit. Her har far kanskje ikke mulighet til å ta ut de 10 ukene fordi han kanskje skal begynne å studere. Han kan ikke ta 10 uker permisjon da, selv om han har rettighet til å ta de. Det må bli 1 år eller ingenting på han, så da blir det ingenting desverre. Dette betyr at vi mister de 10 ukene og småttisen må begynne tidligere i barnehagen (noe jeg misliker sterkt!)

Nei, her trengs nye regler!

[Wopi]

Jeg er fullstendig enig, så lenge staten skal bestemme over permisjonsdelingen bør det deles likt mellom far og mor. Og jeg er ingen rødstrømpe som mener at mor skal ha hele permisjonen, her skal far ha 15 uker i stedet for 10, fordi det er det han ønsker. Og det er selvsagt helt ok for meg. Men at Arbeiderpartiet ønsker større fedrekvote, kommer jeg ikke til å finne forståelse for, før det samme antall uker fastsettes som "mor sine".

 

Nei, gi oss valgfrihet over alle permisjonsukene!

[Gjest]

Får mistanke om at det ikke lenger er snakk om likestilling, men at menn skal overta som mødre og vi får snart belage oss på å gå tilbake til arbeid når vi er utskrevet fra sykehuset. ;P

[Wopi]

Synes det er flott med likestilling, jeg, men da får de jamen ta den begge veier. Og jeg forstår ikke hva staten har med om det er mamma eller pappa som er hjemme med babyen. I noen tilfeller passer det best med mamma og i andre pappa...

[Gjest]

Men jo, når jeg tenker meg om så kan det jo være at mange mødre faktisk ikke vil at faren skal ha mer enn de tilmålte ukene. Pappaen har liksom ikke samme mulighet til å bestemme, og uten kvote kan han jo bli sittende uten noe perm i det hele tatt.

 

Her i huset hadde faren kun de lovpålagte uker sist vi fikk barn, etter eget ønske. Nå sier han at han angrer på at han tok så lite permisjon og vil ha 5 måneder hjemme, så da blir det tilnærmet 50/50 da. Men det er mange som ville ha nektet. Har fått mange reaksjoner på at jeg "går med på det"...(type; han er sååå flink pappa og jeg bryr meg ikke om barnet:) )

[b_a_b_y_]

Er så enig med den siste kommentaren din Wopi

Hmmm, har ikke pappaen mulighet til å bestemme, Gytha Ogg?? Mor vil ikke at far skal ha???? Denne er jeg uenig i, det må da være opp til begge to hvordan de deler permisjon, det er da ikke forbeholdt mor å bestemme hvordan dette skal være??

[Wopi]

Synes det er flott at dere deler, jeg. Men å kalle det at du "går med på det", synes jeg er like dumt som å si at "pappa er barnevakt i kveld". HeHe! Mange old fashion - holdninger ute og går.

 

Hos oss kunne nok gjerne også far tatt ut mer perm, men han har en mye mer ryddig jobb enn meg. Han jobber kun 7,5 timers dager. Jeg har en krevende jobb, som gjør at jeg i perioder både jobber mye kveld og helg, og mange timer overtid. Så derfor vil vi ha mest tid sammen, ved at jeg har mest permisjon.

 

Og valgfriheten gir oss mulighet til å velge det som passer vår situasjon best. Heia valgfrihet! ;-)

[SpongeBob]

Men det viser seg jo faktisk at tvang her funker - de pappaene som vil ta ut mer enn sin tid og "får lov" av mor er ikke alltid like heldige med arbeidsgiveren. Da er det greit å kunne slå i bordet med at "men hvis ikke jeg tar mine 10 uker mister vi dem". OK, 10 uker forbeholdt far og 9 uker forbeholdt mor høres feil ut, men i praksis er det jo 10 uker til far og 36 uker til mor i de aller, aller fleste tilfeller. Skal dere hisse dere opp over noe, så foreslår jeg å ta det at over 6000 pappaer i året ikke får pappapermisjon i det hele tatt fordi mammaen ikke har opptjent rett til permisjon, hvor er logikken i det??? Selvstedig opptjeningsrett for både mor og far, og dermed full aksept for at begge er like gode omsorgspersoner, sier nå jeg...

[soleia]

Eg er glad for dei 10 vekene eg, og trur nok mange treng litt "tvang" for at pappaen skal vere heime med barnet. Det var jo heller ikkje så vanleg at far var heime med barnet før ein innførde "tvungen" pappaperm. Har høyrt mange damer klage over at dei må gje av "sin" permisjon til mannen. Er vel ikkje altid så lett for pappaen å stå på krava sine overfor mor og arbeisgjevar. Mannen min torde ikkje å ta meir enn dei då fastlagde 6 vekene, han visste ikkje heilt kva han gjekk til. Men då han først var i gang, syntes han dei 6 vekene gjekk altfor fort, og gledar seg til minst 10 veker neste gang. Men når det er sagt, så synes eg ikkje noko om tvungen deling 50/50. Då må ein iallefall gå attende på det med fullamming til 6 mnd, mange babyar er jo nesten 8 mnd før dei er godt i gang med fast føde.

 

[rødt&blått]

For ikke å snakke om at de 3+6 ukene som faktisk er forbeholdt mor, er uker som er "tvangspålagt" i et bestemt tidrom for mor! Og de 3 ukene før termin mister man om en føder før.. Om en går på overtid mister man også totaltid i permisjonen med barnet.

Det jeg prøver å si er at disse 3+6 ukene til mor er uker som er regnet ut som "nødvendige" for mors fysiske og psykiske helse pga påkjenning etter fødsel og svangerskap! Hva med noen tildelte "kvalitetsuker" til mor som er forbeholdt mor og kan tas ut når som helst, på linje med ukene som far har fått? Ville ikke det ha vært en grei likestilling? For man kommer ikke bort ifra at det er kvinner som blir gravide og kvinner som skal føde barnet!

 

Jeg er veldig enig med det du SongeBob skriver om selvstendig opptjeningsrett. Dette burde ha kommet leeenge før far fikk sine tildelte uker!

Ikke det at jeg ikke vil at far skal lovbestemte 10 uker, for i noen forhold er det ikke en selvfølge at man deler! Det som blir feil er i de tilfellene der far taper nødvendig inntekt, skal studere i flere år enn det går å utsette pappaperm el.l som gjør at de 10 ukene "forsvinner" så barnet må i f.eks. barnehage tidligere. Her burde det ha gått an å overføre ukene til mor!

 

 

[AO3]

Nå synes jeg du oppkonstruerer et problem, HI. Hva så om 10 uker er forbeholdt far, mens ni uker er forbeholdt mor? Hvilken betydning har denne ene uka? Ingen!

 

For det første: Vi vet jo alle at de fleste fedre tar ut MYE mindre permisjon enn mor. Mange mødre ser på permisjonen som "sin" permisjon - en belønning for å ha vært gravid og født, med alt det det fører med seg. Jf styret og de sinte trådene da fedrekvoten ble utvidet til ti uker - da ble jo to uker "tatt fra mor". Nei, de ble faktisk ikke "tatt fra mor", fordi det ikke er MORS permisjon, men BARNETS permisjon.

 

Da jeg fikk førstemann, var fedrekvoten på seks uker. Min manns sjef fikk SJOKK da han fikk beskjed om at min kjære ville ta ut tre måneders permisjon. Han snakket om det i månedsvis, og mannen min torte ikke fortelle sjefen sin at det var HAN som ønsket å ha mer perm enn seks uker. Han lot sjefen tro at dette var noe JEG hadde tvunget gjennom. På denne tiden tok menn ut gjennomsnittlig sju uker permisjon, dvs at det ikke var spesielt mange som tok ut mer enn det de "måtte" ta ut.

 

For vet du, HI: Vi har IKKE likestilling i dette landet. Hvis du tror det har du ikke vært lenge på jobbmarkedet, eller sett på lønnsstatistikkene. Fødselspermisjonen er en viktig del av dette problemet. Blant at det forventes at mor skal ta ut så mye permisjon som mulig (det er idealet for henne, ellers får hun som nevnt over her tilbakemeldinger om at hun er en dårlig mor), mens far skal ta ut akkurat det han må (ellers er han en dårlig arbeidstaker). Enkelte ting med svangerskap, fødsel og amming kan det faktisk ikke gjøres noe med sånn likestillingsmessig, så en viss skjevfordeling vil det alltid være. Det er naturlig. Men jeg kan garantere deg at hvis fedrekvoten hadde blitt fjernet helt, og alt hadde vært opp til foreldrene, hadde antallet permisjonsuker som tas ut av fedrene gått drastisk nedover. Det er MANGE kvinner der ute som mer enn gjerne vil gjøre krav på mest mulig permisjon, og det er MANGE arbeidsgivere der ute som ikke ønsker at deres arbeidstakere (menn) er borte fra jobb.

 

Når det er sagt, er heller ikke jeg tilhenger av en tvungen todeling, pga ammingen. Slik ser jeg for meg et bra opplegg:

- tre uker før fødsel + seks uker etter fødsel forbeholdt mor av medisinske grunner. Føder man etter termin, mister man IKKE permisjonsuker.

- den resterende permisjonstiden deles i tre - den ene av foreldrene må ha minst 1/3 av permisjonen (uavhengig av om det er mor eller far - full likestilling her, vet du!

- 52 ukers permisjon med full lønn etter fødsel, dvs 55 uker til sammen

- en times betalt ammepermisjon til ALLE fram til barnet er (minst) 12 mnd gammelt. Rett på ubetalt ammeperm også etter dette.

- Rett på barnehageplass fra barnet er ett år gammelt, uansett når på året det er født

- selvstendig opptjeningsrett til far

- maks-taket på utbetaling økes fra 6G (som jeg tror det er i dag?) til i alle fall 7G, kanskje helst også 8G

 

Ok, dette blir ikke billig, jeg vet...

[Wopi]

Takk for langt og konstruktivt innlegg. Mange gode forslag mot slutten der, det må jeg si meg enig i! Og å dele permisjonen i 3, er jo intet mindre enn genialt, spør du meg! :-)

 

Ja, jeg oppkonstruerer nok et problem, det tror jeg du har rett i. Samtidig så må jeg si at jeg synes fokuset burde være at det skal være likt, fordi det er det likestilling handler om. Og som flere kommenterer her, pappaen har faktisk krav på 10 uker sammen med babyen, han. Mens mammaen skal jo gå gravid i 3 av sine 9 uker.. Det er prinsippet jeg "kicker" på.

 

Jeg har vært i yrkeslivet i 11 år, om det er lite eller mye kan du jo vurdere. Jeg har en lederstilling og høyere betalt enn de fleste på min alder, til tross for alder og kjønn. Mannlige ledere på min alder og med samme erfaring, ligger på samme lønnsnivå som meg selv. Men ja, jeg er fullstendig klar over at det ikke er 100 % likestilling der ute.

 

Jeg mener også at dersom man fritt kunne styre permisjonen, ville dette vært et spørsmål om likestilling i hjemmet, mer enn likestilling på jobben. Permisjon har du krav på! Og hvorfor skal en sjef være mer frustrert over å miste en mannlig ansatt i 1 år, enn en kvinnelig ansatt...? Er de kvinnelige ansatte mindre dyktige enn de mannlige? Mindre viktige? Nei, etter min mening, så er det ikke sånn.