Gå til innhold

Jeg blir så trist når jeg ser på jentungen vår på 5 år...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg blir så trist når jeg ser på henne, og ser meg selv i henne.

Ei herlig lita jente på 5 år, som er så kjempe sjenert. Som trekker seg unna i store barneforsamlinger, blir da usikker og tørr ikke leke sammen med de andre dersom hun ikke kjenner dem. Hun bruker lang tid på å bli trygg i omgivelser. Tok henne nesten 6 mnd å finne sin plass da hun byttet barnehage for 2 år siden.

 

Og jeg blir så uendelig trist når jeg ser dette... Og når vi er hjemme, og hun kjeder seg på ettermiddagene fordi det ikke bor noen barn på hennes alder akkurat i dette nabolaget. Håper så inderlig det blir bedre når hun begynner på skolen til høsten. At det da blir lettere å få besøk etter skoletid (vi bor rett ved siden av barneskolen, så de kan gå hjem hit selv).

 

Jeg vil bare ikke at hun skal vokse opp og føle seg like rar og ensom som jeg gjorde. Jeg liker heller ikke store forsamlinger. Er ikke et naturlig midtpunkt i verden. Jeg blir sjenert og sier rare ting. Ikke en person som folk føler de virkelig MÅ bli kjent med. Og jeg vil for alt i verden ikke at mine barn skal føle seg slik, noensinne.

 

Men hva kan jeg gjøre for å "lære" henne å mestre store nye omgivelser? Bli mer frempå og tørre gå bort til barn og snakke med dem? Er det noe jeg kan lære henne, eller må hun finne ut av det selv? Er det nødvendig å lære?

 

HIlsen trist mamma...

 

 

Skrevet

Hva sier hun når dere snakker om å begynne på skolen neste år? Kanskje det kan være lurt å snakke endel om dette og om hvilke forventninger hun har og hva hun kan forvente?

 

Dette er nok arvelig og endel av hennes personlighet.

Jeg tenker vel egentlig at det beste en mamma kan gjøre kanskje kan være å hjelpe til med å bygge selvtillit. Jeg tror jeg ville oppsøkt litt informasjon om hvordan man gjør dette. Kanskje det finnes noen bøker å lese eller noen å snakke med som kan hjelpe dere på vei?

Gjør ting hun mestrer slik at hun føler hun er god på de tingene etc?

 

Dette er bare tanker, jeg aner egentlig ikke, men jeg tenker at om hun er genert kan det iallefall hjelpe henne godt på vei med å bygge masse selvtillit i skolealder?

 

 

 

 

 

Skrevet

Kan ikke mye om dette jeg heller, men jeg tenker også bygging av selvtillitt fra dere foreldre og familien ellers.

Snakk mye om skolen og forventninger ja, evn hør med lærerne om dere kan komme dit å hilse på en dag det kanskje ikke er elever der (løpet av sommern, før lærerne tar fri).

Gi henne oppgaver hun mestrer og prøv å utfordre henne til å klare andre ting/flere ting i løpet av sommern. Øs på med kjærlighet og kanskje hør med noen av de andre foreldrene til unger som skal begynne i samme klasse som henne, kanskje kan dere ta en "playdate".

 

Lykkr til!

Skrevet

Hvordan er du blant andre mennesker idag? Er du fortsatt sjenert? Jeg tenker at hun er sånn som hun kanskje ser at du er?

 

Hvis dere er på en lekeplass med ukjente barn, kanskje du kan gå frem til de barna sammen med jenta di, si hei til barna osv, akkuratr sånn som du ønsker at hun skal gjøre selv etterhvert.

Da ser hun at det er en normal og naturlig ting for deg og gjøre, og etter mange ganger kanskje hun synes at det er naturlig for henne og.

Skrevet

Jeg tror det aller viktigste du kan gjøre er å vise at du elsker henne over alt på jord selv om hun er en sjenert jente. Gi henne grunnleggende trygghet i den personligheten hun har. Det er vanskelig å være sjenert, men jeg tror det kan være vanskeligere å oppleve at de rundt henne ønsker at hun skal forandre seg og være annerledes. Bli med henne bort til andre barn, men ikke press henne. Du er en viktig rollemodell, og at du viser at du tar kontakt med andre selv om du er sjenert, vil jo kanskje motivere henne, og ufarliggjøre sjenertheten. Lykke til!

Skrevet

Hvordad skal du kunne lære bort noe du ikke kan selv? Jeg tror på eksemplets makt og hvis du virkelig mener det du skriver her, så bør du ta tak i egen situasjon, så vil hun helt sikkert blomstre av seg selv...

 

Litt hardt sagt, kanskje, men slutt å vær offer og ta tak. Det er det beste du kan gjøre for jenta di. Lykke til!!!

Skrevet

Hadde prøvd å finne et område som hun kan mestre og bli flink i!

Et musikkinstrument?

Det vil også gjøre at hun får et annet miljø enn skolemiljøet å forholde seg til.

Tror også det er viktig å utfordre ifht fellesskap. Er det en ok speider der dere er?

 

Det at du er bekymret for det, vil forhåpentlivis gjøre at du er i stand til å hjelpe henne å gjøre noe med det.

 

Det går jo an å ta en prat med PPT for rådgivning.

Skrevet

Selvtilliten vokser forhåpentligvis med barnet. Det er iallefall viktig å rose barnet for det fine hun gjør. Kanskje hun kan bidra til at andre barn får det litt lettere med ting hun mestrer? Hjelpe til?

Jeg har selv ei jente som er skolestarter som er litt i den samme gaten, å dette har hun ikke arvet av sine foreldre. Men hun er veldig skeptisk og redd for nye situasjoner, redd for dyr, redd for å ta buss, dvs. alt som er nytt for henne. Men hun er en omsorgsperson ut av en annen verden, så i barnehagen når det er nye situasjoner de skal i, får hun gjerne være med å ta seg av mindre barn - som er like skeptisk som henne. Men da blir hun den "store" og de føler tillitt til henne. Dette har fungert veldig bra, samt at det er viktig å informere om hva som skal skje.

Så her i huset er det ikke snakk om sirkus, teater, konserter, kino o.l. for hun vil rett og slett ikke prøve. Å vi tvinger henne selvsagt ikke. Dette er noe som hun må finne ut av, å kanskje.... når hun begynner på skolen å hører hva andre gjør, så vil hun prøve hun også.

 

Hilsen en optimistisk mor.

Skrevet

Heisann!

så fint at du er opptatt av at din datter skal få en god skolestart. Tror det er veldig viktig å huske på at hun kan få det bra innenfor trygge rammer, hvor en ikke legger kravene for høyt i forhold til sosial deltakelse. Er rart med det, men blir man presset til å være sosial når man er utrygg, kan det legge grobunn for dårlige erfaringer hvor man får bekreftet at man ikke strakk til. Husk også på at når du hadde liknende vansker som barn- at hun ikke nødvendigvis opplever det på samme måten/ får like vonde erfaringer som du beskrev. Det kan sikkert være fint hvis du kan snakke litt med henne om at du også hadde det slik når du var liten, og normalisere at det er vanlig å bli litt spent blandt andre barn, men at dette ble lettere etterhvert som du ble eldre. Ellers er hun vel såpass liten ennå, at dere kan invitere hjem barnehagebarn/ nabounger til dere, så hun har noen å være med/ får en å være trygg på innimellom på ettermiddagene.

Skrevet

Takker for mange gode svar. Godt å høre hva andre mener :)

 

Når det gjelder meg selv så har jeg måttet jobbe mye for å klare å ikke være så sjenert som jeg var da jeg var yngre. Det bedret seg rundt 16 års alderen og har bare blitt bedre og bedre siden da.

Men jeg er veldig obs på at jeg ikke ønsker at min egen datter skal se tilbake på sin barndom på samme måte som jeg selv gjør.

 

Det er jo vanskelig å forklare helt nøyaktig hvordan ting er når man bare skriver. Men iallfall, så er hun ei kjempe skjønn jente som er blid, høflig og ganske rolig. Og hun stortrives i barnehagen sammen med de andre ungene. Som hun sa selv imorgest da vi snakket litt: "mamma, veit du koffer da går så bra i barnehagen? Det e førdi æ kjenn alle som e dær".

Så det er altså i ukjente omgivelser med mange fremmede barn hun blir sjenert og trekker seg litt unna.

 

Veldig takknemlig for mange gode råd og innspill. Jeg tenker óg at det er viktig å bygge selvtilliten hennes opp, og at hun får delta på aktiviteter på fritiden. Nå avsluttes mange av de ulike tilbudene for sommeren, så det blir ikke før til høsten hun får startet. Da skal hun begynne på barnegospel og på barnedans.

Jeg tenker også at vi ikke skal snakke om dette hele tiden. Ikke pirke i det hele tiden og presse henne til noe hun ikke vil. Hun må kjenne litt på ting selv, og føle seg trygg nok til å ta kontakt med andre barn. Så håper jeg jo det retter på seg etterhvert.

Skrevet

Jeg har hørt veldig mye posetivt om å begynne med bareteater for sjenerte barn. Det kan være beintøft til å begynne med. Kansje hun bare vil se på de første måntene, men det kan gi henne erfaring i å takkle større menneskemengder og til å vise seg frem. Anbefaler deg derfor å ta kontakt med et barneteater og spørre dem om de har et tilbud som kan passe.

Skrevet

Tusen takk for flott tips =) Skal undersøke om det er noe slikt her, men spørs siden det ikke akkurat er noe storby dette her. Men skal undersøke =)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...