Hvordan forklarer man for en fireåring at han har en bestefar til, som han aldri har sett?

[Anonym bruker]

Gutten min har fire besteforeldre, men kjenner bare tre av de. Han har et veldig godt og nært forhold til mine foreldre, og også til farmoren sin. Farfaren har han aldri møtt. Han (farfaren) bor i samme by som eksen min, og gutten er der annenhver helg. Faren har ikke kontakt med sin far, har ikke hatt det på mange år.

 

Jeg lurer veldig på hva jeg skal si til sønnen min den dagen han spør meg om ikke pappa har en pappa. Hvordan forteller man en liten gutt at joda, du har en bestefar til, men han har bare ikke lyst til å treffe deg? Nå skal det sies at pappaen og jeg er enige om at det ikke er en mann som vi vil ha i livet til sønnen vår, han har oppført seg ille mot egne barn. Men hvordan skal man forklare det?

[Anonym bruker]

Kan du ikke si det enkelt og greit da, at pappa har en pappa, men som er litt dum, så de er ikke venner lenger?

[Anonym bruker]

Jeg hadde fortalt minst mulig om deltaljene rundt dette, prøvd å svare på barnets spørmål, men ikke utbordert.

[Anonym bruker]

Vi har en oldeforelder som min ikke har sett, vi ikke har noe kontakt med denne personen. Men tenker egenlig ikke å si noe enda.. Tenker at sånne ting kan vente til de begynner å spørre litt selv. Tror ikke de tenker så mye på dette enda.. kanskje når de blir 6-8 år?

[Anonym bruker]

Små barn tar en forklaring på at pappa har en pappa som er din bestefar med et OK

 

Kommer kansje spørsmål etterhvert men tviler på det kommer så mange nå,

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke man skal bruke orden dum, du kan vel bare si at de ikke er venner og ikke treffes (ev. så ofte).

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at man skal unngå ordet dum.

 

Jeg tror ikke sønnen min kommer til å akseptere at han har en bestefar som han aldri har sett. Han spør veldig mye, og er en klok liten gutt. Jeg skal ikke si noe før han spør, men han har alt begynt å spørre, og jeg synes han skal få et skikkelig svar nå. Men jeg er redd han skal bli veldig opptatt av det.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at man skal gi et skikkelig svar og forklare så godt som mulig. Det er jo det de lærer av. Så får man bare ta det som det kommer. Mulig kan han få treffe ham engang?, om det er veldig viktig for sønnen din. Og om bestefar ikke vil, ja, så er det bestefars tap!!, men gutten må jo bare akseptere det.

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke si noe nå, så venner han seg med tanken på at han har en bestefar til, men som dere ikke kjenner..?

 

Bare si at "Du har jo en pappa, og jeg har en pappa, som er morfar, men tror du pappa har en pappa?" Kanskje fniser han og sier "neeei".. Så kan du si at "jo pappa har en pappa, men at dere ikke kjenner ham så godt."

 

Også springer han sikkert bort og leker med noe, uten egentlig å tenke over det..

 

Barn er gjerne 6-7 år, før de skjønner at bestemor er mammaen til mamma.. De har jo blitt det fortalt, men plutselig går det et lys opp for dem.. Og da kan det jo være greit at guttungen vet at jo, pappa har en pappa. Da er han jo så gammel at det går an å forklare litt mer om hvorfor dere ikke kjenner ham.

[Anonym bruker]

Kjenner meg ikke igjen i det du skriver, 08.44. Han vet veldig godt hvem mormor, morfar og farmor er mamma og pappa til. Han er opptatt av det. Og det er nå, rett etter fireårsdagen, at han har konkludert med (selv) at det er rart at ikke pappa også har en pappa. Og nå må jeg gi ham en ordentlig forklaring.

 

Jeg tror ikke han bare kommer til å springe bort og leke og glemme det. Jeg er redd han skal bli veldig opptatt av det, og kanskje veldig lei seg over at farfar ikke vil kjenne ham.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg syns dere burde fortelle han det snarest mulig egentlig. Jo tidligere han får høre det, jo mer naturlig er det for han at det bare er sånn. Om dere holder det hemmelig og knappt vil prate om det så fanger han veldig lett opp at dette er noe rart og tabu.

 

Min gutt har en pappa han har aldri har sett. Jeg fortalte han første gangen da han var tre år. Da brydde han seg ikke, men han fikk vite det hvertfall. Så pratet jeg om det igjen ved fire års alder. Nå er det "bare sånn det er".

 

Si at bestefar ikke er så god venn med pappa så de treffes ikke lenger. Derfor får ikke han heller treffe bestefar.

[Anonym bruker]

mine barn har også en "bestefar" de ikke kjenner. De trodde at min stefar var min pappa, men da eldste i 3/4 års alderen ble veldig opptatt av slike ting, kom jo spørsmålet om bestefar er min pappa. Jeg måtte jo bare si nei, følte jeg. Jeg sa at min pappa bor i Bodø, og jeg kjenner ikke ham. Dette var ok. Men noe senere begynte han å spørre igjen, og var da opprørt over at jeg ikke kjenner min pappa. Hvordan går det an? Vil ikke han være pappaen din, liksom

 

Jeg forklarte ham at jeg trodde ikke han ville det, og penset samtalen inn på hvor glade vi er som har "vår pappa", altså deres far.

 

Jeg trodde det skulle bli masse spørsmål, men vi har bare konkludert med at vi kjenner ikke ham, og kan derfor ikke svare. Da tar spørmålene slutt. Eldstemann er i dag 8 år og denne mannen har ikke blitt nevnt på årevis.

 

Lykke til.

[lengter daler ned i skjul...]

Tror ikke det er mange barn som henger seg opp i en sånn ting, barn anpasser seg oftest fint etter forholdene. De aksepterer oftest ting som de er hvis de får en fornuftig forklaring.

 

Bare si det sonn som de andre har skrevet, at ja pappa har en pappa, men vi er ikke så gode venner med han, treffer ikke han så det kommer ikke du heller å gjøre. tviler på at han kommer til å tenke så veldig over det.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Her møtte bare mine på 7,5 år, 5,5 år, 2,5 år og 8 mnd min pappa for første gang nå i helgen som var. Er først nylig at de fikk vite at "morfar" ikke er pappaen min og at jeg har en annen pappa som jeg ikke pleier å se. Lurte også veldig på hvordan jeg skulle forklare dette, men her var i grunnene guttene lite nysgjerrig. De var bare litt sånn "åja" når jeg forklarte at jeg har en pappa de ikke har møtt, spurte ikke om noe faktisk. Du trenger ikke si noe om gutten din sin farfar ikke har lyst til å treffe ham, bare si at pappaen hans og farfaren ikke er venner lenger og derfor blir det slik det er. Kan godt være det tar mange, mange år til gutten din spør om noe rundt dette.

[Lillejonas Mekkemikkel]

Man kan jo fint bare holde seg til sannheten. Pappa har en pappa, men han er ikke her, vi vet ikke hvorfor. Det skulle holde en stund til. Jeg tror ikke jeg ville begynt å lage veldig detaljerte begrunnelser til en fire-åring.

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg kommer til å si omtrent noe som det Alva foreslår den dagen mine barn spør om min far.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

an legge til at de ellers er slike som spør og graver om alt mulig, men var akkurat som de instinktivt "senset" at dette ikke var noe jeg ønsket å snakke om og derfor lot det ligge.