Hva ville vært verst?

[Anonym bruker]

Jeg er klar over at det å miste et barn er helt forferdelig og noe man aldri kommer over uansett hvordan det skjer, men hva tror dere er verst av disse to scenarioene:

 

1. Ungen din blir syk, skikkelig syk, og selv om legene gjør alt for å redde den lille, kan du til slutt bare sitte og se på at barnet ditt dør i fra deg.

 

2. Barnet ditt dør, plutselig og uventet, i en bilulykke forårsaket av noen andre enn deg selv eller noen i din familie. Barnet dør momentant av skadene.

 

 

[Anonym bruker]

For et forferdelig spm..

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet.. Holder på å skrive en roman, så tenkte jeg ville høre andres tanker om dette..

[Anonym bruker]

Selv om begge deler er helt jævlig, så tror jeg nr 1 er værst.'

 

Må være vondt å se barnet sitt lide så mye uten å kunne gjøre noe.

[Dronningen!]

Man vil aldri vite hva som er "verst" mellom disse to tingene før man har opplevd de...

[Anonym bruker]

Ja, men da har man jo mulighet til å si adjø, og ta vare på de aller siste minnene.. I en ulykke er det jo hverdagen som blir klippet over.. Bare en tanke..

 

HI

[2 små og en undulat]

Begge disse scenarioene er det verst tenkelige som kan skje og jeg ønsker på ingen måte i sette meg inn i det. Men om jeg "må" svare tror jeg at det er litt verre å miste et barn i en bilulykke. Det blir så meningsløst (det er selvsagt også sykdom) og man kan tenke at hvis jeg hadde gjort ditten eller datten så kunne jeg kanskje forhindret at barnet mitt var på ulykkesstedet på det tidspunktet ulykken skjedde. Å miste et barn i sykdom må også være grusomt. Man går bare og forbereder seg på at barnet skal dø.

Men..hvorfor funderer du egentlig på dette? Ikke bra å gå og tenke på slike ting!

[Anonym bruker]

Jeg vil nok tro at begge deler er "verst", det er valget mellom to onder.. Det er jo helt hypotetisk, men jeg skjønner at det er vanskelig å sette seg inn i det uten å ha opplevd det selv. Men som forfatter må man av og til bruke fantasien til å sette seg inn i det utenkelige..

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Det er da helt fjollete å gradere og rangere sorg og tap på denne måten!

[Anonym bruker]

Jeg holder på med en roman, der hovedpersonen mister et barn.. Så ble jeg sittende å fundere på disse to scenarioene.. Ikke mer dramatisk enn det!

Jeg tenker nok som deg, selv om sykdommen er der får man kanskje muliegheten til å oppleve en god dag, noen fine øyeblikk sammen fortsatt, selv om det går mot slutten.. I en ulykke vet man aldri hvordan dagen før var, kanskje kjeftet man, tok seg aldri nok tid til, osv..

[Anonym bruker]

Det var ikke sånn det var tenkt, at man skulle rangere noe som helst, men det skader ikke å tenke litt på slikt av og til, det skjer foreldre i Norge nesten hver eneste dag.. Og litt ettertanke kan være sunt, så får man tenkt litt over at livet egentlig bare er til låns, og vi vet aldri når det ender.. Så det å ta vare på hver dag er så utrolig viktig!

[Lilleleen]

Min mormor opplevde å miste datteren sin i sykdom. Hun døde av hjernehinnebetenelse. Min farmor opplevde å miste sønnen i en moped ulykke, han døde momentant. Vet ikke hvem av de som hadde det "værst", uansett så kom ingen av dem over tapet.

 

Så det jeg tenker er at det blir vel det samme om roman figurene mister barnet i en ulykke eller i sykdom. Begge deler er værst uansett.

 

Lykke til med skrivingen!

[Anonym bruker]

Jeg tror at det er vanskeligst å leve med scenarie nr. 2, der barnet dør plutselig i en ulykke..

 

Ved alvorlig sykdom er det naturligvis en lidelse å oppleve barnets reduserte helse.. samtidig tenker jeg at man da går gjennnom en prosess, og selv om den er svært smertefull gjør det at tanken om døden modner over litt tid, og man også som du er inne på, får anledning til å bevare minner og gode dager, får tatt farvel med den lille på et vis.

 

I tillegg tror jeg at ved en ulykke vil man kunne spises opp av aggresjon og kanskje til og med hat til en eventuell skyldig person.

 

Sjokket ved en plutselig bortgang vil også kjennes mer meningsløs tror jeg. Det kunne så lett ha vært forhindret. Du kunne ha fulgt den lille til skolen, som du kanskje tenkte på gjøre osv osv.... selvbebreidelsen ligger nært! Ved alvorlig sykdom er det ikke like lett å finne noen syndebukk, selv om man kan bli sint på Gud, livet, verden, helsenorge, legene osv... men man forstår nok i de fleste tilfellene innerst inne at dette er forsvarsmekanismer. Livet er urettferdig... Det var urettferdig, men ingen har vel egentlig skylden...

 

Vet ikke, bare noen av de tankene jeg gjør meg...