Er det mulig å være deprimert over noe så fint som en frisk gutt i mage?

[Mialulla]

Trenger litt oppmuntring her nå! Har en liten gutt i magen og klarer ikke helt å glede meg fordi jeg håpet på at det ville bli en jente. Har en gutt fra før som jeg er veldig glad i. Og nå har jeg snart 2. Kan jo bli en jente neste gang, men mannen min sier at det holder med 2. Han hadde egentlig ikke lyst på nr.2 heller :-(

Tenk så desperat jeg er. Skulle ha gledet meg over en frisk baby i magen, men hva gjør jeg? Depresjoner over noe slik som uansett ikke kan gjøres noe med. Er det hormonene eller er jeg blitt sprø?

Andre her som har opplevd det samme?

[lin76]

Kjære deg, du må ikkje vera så streng med deg sjølv!

 

Det er heilt normalt og fullt lovleg å vera litt skuffa over "feil" kjønn, sjølv om babyen er frisk og fin. Betre å vera skuffa no enn å ta det ut seinare! Når guten kjem, er eg sikker på at du blir like glad i han som i storebror - de må bare bli kjent først.

 

Eg har også gutt frå før og ønska meg jente. Men også her blir det gutt igjen, gitt! Kjernefamilien med mor, far, søster og bror som både eg og sambuaren er oppvaksen i blir det mao ingenting av. Men eg trur gutane vil ha STOR glede av broren sin, og ser absolutt fordelar med gutar framfor jenter (særs i tenåra). Og så kan det jo henda mannen din (og min!) blir med på ein tredje baby viss det går fint med dei to første?

 

Klem!

[WPW]

Når den lille gogutten kommer vil han jo smelte hjertet ditt:)

 

Tror nok mange har det på samme måten som deg, men at de ikke vil innrømme det.. Både i forhold til det ene eller det andre kjønnet.

[Anonym bruker]

Hei. Nesten som om jeg kunne ha skrevet dette innlegget. Jeg har det på akkurat samme måte. Har en gutt fra før, og var så sikker på at jeg nå ventet jente. Følte jeg hadde alle jentetegnene som fantes. Ble derfor helt satt ut da de nå på UL sa at jeg venter gutt. Selvfølgelig er det viktigste at alt var bra med barnet, men klarer ikke å hjelpe for at jeg er skuffet akkurat nå. Vil jo så gjerne være glad for det lille vidunderet i magen min, men klarer ikke å kontrollere det jeg føler. Det som er spesielt vanskelig er jo at dette er "forbudte" følelser, så det er ingen å prate med om dette.

 

Jeg tror nok bare vi må tillate oss selv å være litt skuffet. Jeg er helt sikkert på at skuffelsen går over når det lille nurket kommer ut. Da kommer vi til å bli like glad i han som vi er i den første gutten vår.

 

Du skal uansett vite at du ikke er alene om å ha slike tanker. Og at det er menneskelig å bli skuffet og vise følelser.

[Mialulla]

Hallo. Takk for støttende ord, jenter. Godt å vite at man ikke er allene om disse tanker og følelser.

Du, anonym over, klarer du å snakke med dine nærmeste og vise skuffelsen? Det klarer jeg ikke og kjenner at det er en stor påkjennelse.

Er så trist om dagen. Så har jeg jo min lille "store" gutt som fyller 2år i helga, og da skal vi fortelle ham om lillebror i magen. Han skjønner nok ingenting, regner jeg med, men kanskje det hjelper på å forsone seg med realiteten. Hvor gammel er gutten din da, anonym?

 

[Alex&Lucas&Prinsesse sin mamma]

kjenner meg igjen jeg også, Alltid drømt om jente men nr 1 ble gutt og min mann ønsket ikke mer enn et barn, Pluteselig kom nr 2 og det ble gutt igjen.

Ha litt tålmodighet, så kommer sikkert jenten til slutt

[Anonym bruker]

Hei igjen.

Gutten min er 1 år og 4 måneder, så han skjønner ingenting av dette. Trøster meg veldig med tanken på at de kommer til å bli kjempegode venner når de bli større,og den tanken hjelper litt.

 

Har egentlig ingen å prate med dette om. En føler seg jo så slem fordi man har disse tankene, og hvis jeg forteller hvordan jeg har det, er jeg redd for at jeg blir møtt med: "Det viktigste er jo at alt er bra" og "du skal være glad for at du kan få barn, det er jo ikke alle som er så heldig". Jeg er jo selvfølgelig enig, men samtidig er det jo kanskje ikke så rart at vi er litt triste. Vi har jo hatt et sterkt ønske om noe som vi nå vet vi ikke kommer til å få.

 

Har jo prata litt med mannen min. Han skjønner at jeg ble skuffet med en gang, men nå etter en uke så synes han nok at skuffelsen burde begynne å gå over.

 

Tenker stadig vekk på at det kan jo hende de så feil på ultralyden. Jeg vet jo at det er liten sjans for det, men det hender jo.( er vel mer et håp fra min side)

 

Skulle ønske jeg hadde noen gode råd til deg om hva en kunne gjøre for at det skal bli bedre, men dessverre, det har jeg ikke. Du er ivertfall ikke alene om ha slike tanker. Jeg synes det hjelper veldig å få skrevet det ned.

[Mialulla]

Hei anonym! tenk hvor lik situasjonen vår er, ja, på en måte så gir det litt trøst. Sku gjerne ha hatt noen her jeg kunne prate med, men som du sier, folk er jo så rare og så får man følelse om at men er utakknemlig og slem når man ikke kan verdsette det faktum at man i det hele tatt er blitt gravid igjen så fort etter nr.1.

Du får jo også 2 ganske tette å henge fingrene i. Hos oss var det ikke helt planagt, eller for å si det slik, jeg hadde lyst, men mannen min var ikke klar.

Håper litt inni meg at ultralyden har tatt feil, men det er jo dumt å satse på det. Skal du ta en ultralyd senere for å sjekke, evt. 3-D?

Vet ikke om det er mulig med 3-D her i Nord, så får se det litt an, mulig jeg gjør det når jeg er i Oslo da.

[Mialulla]

Hei anonym!

Hvordan går det? Har slitt mye de siste dagene og lurte på om jeg skal bestille 3-D som har kommet til Tromsø nå - hurraa for det - (og kanskje det er en liten sjanse for å kunne hilse på en jente der inne i magen likevel).

Har du lyst å sende meg en pm så vi kan prate litt innimellom? Syns det er slitsom å dele tankene med andre.

 

Klem fra mæ

[Anonym bruker]

Veldig koselig å ha noen å prate med. Har sendt deg en pm nå.

[snart3barnsmor22]

Hei! Å joda skjønner godt det går ann å bli litt lei seg å skuffet over kjønn... Er litt i samme situasjon, men omvendt!

Har du skjønne jenter fra før av, og er nå gravid med nr 3.. Håpet såååå på å endelig få en lillebror, hadde til og med navn og alt klart. Men neida, skuffelsen ble stor da ultralyden atter en gang viste et det blir jente.. Så må nok bare forsone oss med at det ikke blir noe gutt i denne familien, siden dette er siste vi skal ha!

 

Men prøver jo å se positivt, slipper jo å kjøpe så mye nytt! Har jo allerede alt av klær og utstyr i rosa

[Mialulla]

Hei snart3barnsmor22! Det er så bra at du skjønner hvordan jeg har det. Håper jo så inderlig at det er en liten jente der inne likevel. Det er jo ganske mange som forteller om at jordmor har sett feil på ul, men men...

Så dere har bestemt dere for at det blir siste barnet, hvorfor det?

 

Om den lille der inne merker at man hadde ønsket seg omvendt kjønn? Det å være liksom velkommen som det den er....? Litt bekymret for at mine følelser og tanker kan virke negativt på barnet.

Hva tror folk her inne om det?